Marianne Teie jobbet som lærer i Oslo da hun i 2017 debuterte som forfatter på Cappelen Damm med Du bestemmer deg for at dette er et minne. Tre år senere kom Jeg lar det være slik. Bøkene, som begge stiller spørsmål ved hukommelse og historie, ble av forlaget kalt lyrikk. Det skal vise seg at forfatteren selv har sine egne begreper og sin egen historie om bøkene. Jeg ber Teie fortelle historien om forfatterskapet sitt. Og hvordan har det seg at nettopp hun ga ut ikke bare én bok, men – enn så lenge- to?
Den første boka skrev jeg på et halvt år. Stoffet lå der allerede. Jeg hadde alltid drømt om å bli forfatter. Da jeg var i tjueårene gikk jeg på Aschehougs forfatterskole og har jo to-tre manus liggende i skuffen fra den gang. Den ene boka var så å si innenfor hos et forlag, men det hele glapp litt for meg, og jeg sluttet i grunnen å skrive, og hadde en sju-åtte år hvor jeg ikke hadde fokuset der. Så hadde jeg en periode da jeg var syk og var mye hjemme, og da oppdaget jeg hvor mye informasjon fra arkivene i Norge som lå ute på internett, og jeg begynte å søke litt på måfå. Prøvde å finne «folka» mine. Først fant jeg et barn oldefar hadde som ingen kjente til, og så fant jeg en annen oldefar, Martinus, med ni søsken som dro til USA og som han aldri så igjen, og med en kone og tre døtre, halvsøstre av min bestemor, som døde av tuberkulose. Nå er det ikke slik at jeg tror at det er noe unikt ved min familie. Snarere tvert imot. Sykdom og utvandring var jo en sentral del av livet på slutten av 1800-tallet, men for meg personlig gjorde det at jeg så mine avdøde slektninger med litt nye øyne, og særlig bestemor. Hun hadde ikke nevnt disse søstrene med ett ord, selv om den siste døde da bestemor var tolv. På det tidspunktet hadde jeg begynt å skrive litt igjen uten mål og mening, men så var jeg på et kurs i hvordan man skulle skrive biografisk, og hørte meg selv si at jeg skulle skrive en tekst for hvert år i oldefars liv. Så det var sånn det begynte. Det var slik prosjektet beveget seg fra å være et slektforskningsprosjekt til å bli tekster. Boka er jo egentlig bare en liten del av det hele, for jeg leter systematisk enda etter informasjon om oldefar. Det er ikke lenge siden jeg fikk på plass en liten bit av den delen av familien som bor i Norge. Boka er ferdig, men letingen fortsetter.
Hva med andreboka di, er ikke den også en såkalt historisk roman?
Bok nummer to dreier seg ikke om min familie, men det er nok blitt et evig prosjekt for meg å finne ut mest mulig om Joseph Schechter også. Jeg har gjort mye for å ikke «lyve» når jeg skriver, men jeg hadde aldri en tanke om at jeg skulle gi ut noe som lignet på Dag Solstads «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896». Jeg visste jeg måtte dikte. Likevel brukte jeg mye tid på å google etter bilder av jernbanestasjoner i Ukraina, og jeg dro til Dresden og oppsøkte alle stedene Joseph bodde. Heldigvis fant jeg til slutt en utrolig rik kilde når det gjaldt Josephs liv. Jeg gravde fram en ukjent slektning i Hamburg, ingen her i Norge visste at det fantes mer familie, og hun satt på videoopptak av sin far, Josephs nevø, som i fjorten timer snakket seg gjennom livet sitt. Hans største helt i oppveksten var Joseph, og plutselig hadde jeg flere anekdoter og kunne skrive en helt annen bok. Det øyeblikket da jeg fant denne slektningen var et sånt «fryse på ryggen»-øyeblikk som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg gir mye for å oppleve noe slikt igjen.
Det minner meg noe om Thorvald Steens toboksprosjekt Det hvite badehuset (2017) og Det siste fotograiet (2019), som ble sparket igang av at en prat med en fjern slektning avslørte en ukjent fetter. Da Steen begynte å grave i arkiver og andre kilder til informasjon, fant han flere ukjente slektninger. Med et par nye oldefedre vil vel hele ættesoga di utvide seg?
Vel, nå er jo ikke oldeforeldrene våre «nye». De har jo alltid vært der, men ofte bare som et ansikt i på et svarthvitt fotografi eller en gjenstand. Noen er heldige og har historier og minner. Andre har ingenting. I de fleste tilfelle vil jo ikke det å få vite noe om oldeforeldrene sine føre til noe mer enn at man har en god historie, eller dårlig historie for den saks skyld. I Steens bøker fører jo det å finne slektningene sine igjen til at jeg-personen konfronteres med det som har vært i en slik grad at han blir nødt til å undersøke mer, og bøkene til Steen handler jo like mye om det som er, som det som var. Dersom man ser på den hverdagslige slektsforskningen, så er det veldig sjelden at det man finner fører til at man får et helt syn på hvem man er og hvor man kommer fra. Eller at man må konfrontere sine slektninger med informasjonen man finner. For det meste er det man finner detaljer, og mye av det er veldig smått. Som at oldefar drev kaninoppdrett eller oldemor vant to grytelapper på en basar. For folk som ikke bryr seg om slekt, så virker det absurd at man kan gå en hel uke og være glad for at man har funnet et bilde av gravsteinen til sin bestemors fetter, men det er en veldig fin verden å være i. Små ting kan gi veldig store gleder.
Men la oss snakke litt om begrepet «litteratur». Hva tenker du på som god litteratur?
Jeg tenker at «god litteratur» er et problematisk begrep, for er det noen fasit? Kan man bli dømt for å like «dårlig» litteratur? Selv har jeg brukt utrolig mye tid på å lese krim en gang i tiden, og jeg husker at en venninne av meg alltid skulle fortelle meg hvor dårlig språk der var i krim, noe som var meg revnende likegyldig, for jeg leste ikke krimmen på grunn av språket. Ja, dersom språket var irriterende dårlig, så ville jeg kanskje lagt fra meg boka, men da måtte plottet og karakterene også være under pari. Det er helt klart slik at man bør snakke om hva det er ved en bok som gjør den god eller dårlig, og at det finnes bøker som er dårlige enn andre, men for leseren er det viktigste at boka er god for seg, og der er vi forskjellige og vi endrer oss. I dag leser jeg ikke så mye krim som før, men det er fordi smaken min har endret seg. Ikke fordi krim er «dårlig» litteratur.
Om dine bøker bruker anmelderne ord som «slektsgransking» og «historiske dikt». Hvilke ord vil du selv bruke om de? Og hvordan kommer litteratursynet, hvis jeg får kalle det det, fram i bøkene dine?
Jeg ville ikke kalle bøkene mine for diktsamlinger. Jeg skriver ikke dikt. Jeg skriver tekster, og de blir som de blir, men så trenger jo verden å sette merkelapper på det meste, og da ble det til at det jeg har skrevet blir kalt dikt fordi det ser ut som dikt. Selv hadde jeg lyst til å kalle bøkene for «diktromaner» eller noe sånt, men da blir det vanskeligere å vite hvor den skal stå i bokhandelen, så nå står de helt trygt i diktkroken, der solen sjelden skinner.
Bøkene mine forteller jo en sammenhengende fortelling, så jeg tenker at jeg skriver fortellinger. Fragmentariske fortellinger. I en tid hvor mye er virkelighetslitteratur, så er jo ikke bøkene mine det, men de låner omrisset av historien de forteller fra virkeligheten. Rammene er virkelige, og så fyller jeg på resten. Jeg synes det er synd, hvis bøkene mine bare blir sett på slektsgransking, for andre folks slekt er jo ofte kjedelige greier. Jeg håper jeg har klart å gjøre noe mer med stoffet.
Vil du si noe om inspirasjonskilder – litterære eller andre?
Den boka som har inspirert meg mest er nok Paal-Helge Haugens «Anne», og i starten hadde den første boka mi mange innslag av tekster i forskjellige sjangre, som avisartikler, dokumenter og en lang tekst om piper. Mye av det ble borte på veien, men jeg ønsket å skrive en bok like luftig og mørk som «Anne». Jeg burde kanskje skamme meg for å ha et så tydelig forelegg, men hver gang noe sier at de tenker på «Anne» når de leser boka mi, så blir jeg stolt. Bøkene mine er jo egentlig omgitt av bøker som ligner på dem. Tiden er inne for bøker som både er «virkelige» og «fiktive» på en gang. En jeg leste en del av da jeg skrev bøkene mine var Charles Reznikoff. Han lagde tekster basert på «Trials of the Criminals before the Nuernberg Military Tribunal», en publikasjon USA ga ut i forbindelse med Nürnbergprosessene, og dokumenter fra Eichmannrettssaken. Det er tørre, usentimentale og fæle tekster. Jeg har prøvd å være tørr og usentimental. Jeg tror ikke jeg klarer å være fæl, men jeg kjenner folk som ikke har klart å lese ferdig den første boka mi fordi de gråt så mye. Det var ikke tilsiktet, men jeg ber ikke om unnskyldning. I «Jeg lar det være slik» fikk jeg endelig bruk for dokumentene mine, og den sterkeste teksten i boka er nok lista over tingene Joseph eide og som tyskerne stjal, så den beste teksten er skrevet av en eller annen funksjonær som jobbet for tyskerne og ikke av meg.
Her og nå er vi en situasjon med strenge restriksjoner over hele landet. Hva har dette året med restriksjoner og sosial avstand gjort med skrivingen din?
Jeg blir ikke så kreativ av å ha hjemmekontor. Selv om jeg startet skrivingen min med å være syk og google meg fram til slekta mi, så blir jeg ikke så inspirert av min egen stue. Jeg sitter i en krok av sofaen når jeg skriver. Jeg har et slags kontor, men jeg finner ikke helt roen der. Når boka er ferdig, og redigeringen og samarbeid med redaktør og slikt begynner, så flytter jeg meg til kontoret, men nå som jeg bare drodler rundt, så er sofaen best. Jeg har aldri vært en person som har reist ut i verden for å skrive. Jeg sitter ikke på kafe hele dagen. Jeg har skrevet hjemme og så har jeg et sted til, et pensjonat i Tønsberg, hvor jeg kan finne roen, men ellers drar jeg ikke ut for å skrive, så på den måten har ikke skrivehverdagen min endret seg så mye, men det er noe med at bare tanken på at man ikke kan dra noe sted, eller i alle fall at man er anbefalt å ikke dra noe sted, den plager meg. Den distraherer. Og selv en liten tur med bussen gir jo ideer. Nei, jeg synes pandemi er noe drit, samtidig som at jeg ikke har noen grunn til å klage. Jeg har vært lite påvirket av pandemien ellers, bank i bordet!
Og her kunne vi ha sluttet, egentlig. Men hvis du orker et spørsmål til, kan du da si noe om det å være lærer, og hvordan du kombinerer disse yrkene?
Nå er jeg veldig heldig vil jeg si, for jeg jobber ikke i skolen akkurat nå. Koronaen gjør at jeg er glad for å slippe. Jeg jobber som instruktør i skolekorps, og det er noe annet. Da gir jeg enetimer til relativt ferske musikanter, og det å få lære noen noe fra scratch er noe av det artigste og mest givende som finnes. Jeg har stort sett jobbet i store klasser i ungdomsskolen i Oslo, og det er deilig å kunne få jobbe med en og en elev. I tillegg slipper jeg også mange av de tingene som skolelærerne sysler med på toppen av undervisningen. Vi har ikke utviklingssamtaler og skriver IOPer – altså inkluderende opplæringsplaner – og det er få møter. Jeg tror nok at jobben på ungdomsskolen var grunnen til at jeg ikke debuterte tidligere. Hadde jeg vært i full jobb der i den tiden jeg skrev bøkene, så tror jeg at dette intervjuet ikke hadde funnet sted. Bøkene hadde sikkert vært påbegynte, men ikke ferdige.