Foto: Åse Myhrvold Egeland
Foruten bøkene hans kan du ofte lese innlegg av Tom Egeland på Forfatterbloggen, der dette innlegget parallellpubliseres. Det er en forlengelse av Torgrim Eggens innlegg og går på rimeligheten i delingen mellom forfatter og selger i salg av pocketbok. Forfatteren er ikke råvareleverandør, men premissleverandør, skriver Egeland.
Samme bok, samme innhold – nesten samme cover.
Forfatterforeningen har sagt opp billigbokavtalen med Forleggerforeningen. Jeg har ennå til gode å møte en forfatterkollega som ikke stiller seg helhjertet bak kravet om bedre betingelser. Noen av oss har meddelt forlagene våre at vi ikke vil undertegne billigbokkontrakten før en ny avtale er på plass.
Det er ingen aksjon – det er et uttrykk for berettiget utålmodighet.
For meg, som forfatter, er det hele et spørsmål om rettferdighet.
Å skrive en bok tar meg mellom ett og tre år. Å bearbeide, trykke og distribuere den tar et par måneder. Å selge den tar et par minutter.
Jeg får minst. Selgeren får mest.
Slik er livet.
Som forfatter leverer jeg mer enn en råvare. Jeg er en premissleverandør. Forfatterens fantasi og formuleringsevne er fundamentet for forlagene.
Forfatterne er, for å være ubeskjeden, uunnværlige.
De eksperimentelle og smale er uunnværlige. Bestselgerkanonene er uunnværlige. Lyrikerne og dramatikerne er uunnværlige. Sammen utgjør vi et kreativt fellesskap som livnærer en milliardindustri: bokbransjen.
Uten forfatterne ville ikke bransjen eksistert.
Bokbransjen er vanligvis ikke vår motpart, men vår medspiller. En viktig medspiller. Forlagene hjelper oss å foredle teksten. Bransjen markedsfører, distribuerer og selger bøkene våre. Jeg ser på bokbransjen som vennene mine. De hjelper litteraturen frem. Vi spiller på samme bane, på samme lag, vi kjemper samme kamp og har de samme målene.
Så hva er egentlig en rimelig og rettferdig fordeling av billigbokomsetningen – oss venner imellom?
50-50?
Kanskje litt drøyt, ja?
60-40?
70-30?
80-20?
Neida.
85-15! Det er kravet.
Er vi forfattere grådige, perspektivløse kulturvandaler når vi nå forlanger 15 % i royalty på billigutgavene av bøkene våre?
Jeg synes ikke det.
Vil forlagene gå under?
Vil bokhandlere fra landsende til landsende måtte stenge dørene?
Vil morgendagens Hamsun og Ibsen forstumme fordi forlagene ikke vil ha råd til å bygge og dyrke deres forfatterskap og utgi deres smale, famlende forsøk på å finne sin litterære stemme?
Jeg tror ikke det.
Kravet vil ramme bredden, messer bokbransjen, kravet vil ramme de smale forfatterne.
Det er som om noen har trykket på Knappen For Forutsigbar Og Uangripelig Argumentasjon.
Bransjens felles mantra. Bredden! En helligdom som omtales med samme andakt som Paktens ark. Den minste forskyvning i bransjens fordelingsnøkkel vil, som en ufravikelig konsekvens, ramme bredden.
Mon det.
Og hvem vil ha ansvaret for all den elendighet som vil vedfares norsk litteratur? Jo, kravstore forfattere som, grøss og gru, ber om å bli anstendig betalt.
La oss ta et lite skritt tilbake. Denne type undergangsretorikk har Makta benyttet til alle tider. Makta er per definisjon reaksjonær. Vi hørte det før fattigfolk og annet pakk – samt kvinnene – fikk stemmerett. Hadde vi hatt fri hver lørdag hvis ikke Makta ble presset fra skanse til skanse? Vi hørte det da Norge skulle velge ja eller nei til EU. Vi hører de samme argumentene foran hvert lønnsoppgjør. Det ligger i Maktas gener å frykte armageddon når plebeierne krever sin rett.
Hver eneste gang noe står på spill, kommer truslene. I denne sammenhengen representerer bokbransjen Makta – som skyver "bredden" og "den smale litteraturen" foran seg.
Kan de ikke bare si det som det er: Billigbøkene er en så avgjørende del av bransjens inntjening at de helst vil helst slippe å dele mer enn de må.
Styreleder Geir Berdahl i Den norske Forleggerforening har drevet forlag i 30 år. Han synes det er vanskelig. Særlig vanskelig er det å tjene penger.
Selv har jeg skrevet bøker i 25 år. Og i løpet av disse 25 årene har jeg fulgt arbeidet fra hardcover til paperback for samtlige av mine syv romaner.
Og jeg må gi Berdahl rett: Jeg er tungnem, for jeg fatter og begriper ikke at det koster forlagene en formue å produsere en pocketbok.
Jeg er i sannhet ingen økonom. Jeg er en elendig forretningsmann. Jeg er en annenrangs forhandler som lojalt har holdt meg til Aschehoug når markedskreftene har lokket med bedre betingelser – og som solidarisk har undertegnet Normalkontrakten. Så tilgi meg min ignoranse når jeg utbryter:
Hvor dyrt er det egentlig å produsere og selge en pocketbok? Hvor kostbart er det å trykke opp en fiks ferdig, bearbeidet tekst?
Ja, en tåpe kan spørre …
Det hadde vært interessant å se bokbransjens regnskap for pocketproduksjon. Stort sett er billigboken et fotografisk opptrykk av hardcoveroriginalen. Det nye omslaget er ofte en grafisk bearbeidelse av originalcoveret. Boken skal trykkes – på billig papir – (og noen ganger sammen med hardbacken, bare med ulikt omslag) og distribueres. Og kanskje markedsføres litegrann.
De siste årene har salget av paperbacks gått til himmels. Hardcoveren har fått kortere levetid. Stadig flere "venter på pocketen" (som vi forfattere får høre til det kjedsommelige – etter spørsmålet "hvor får du ideene dine fra?"). Da må avtaleverket fange opp denne omsetningsforskyvningen. Jeg unner stadig flere av mine lesere å kjøpe bøkene mine til 99 kroner. Og jeg tror leserne mine unner meg mer enn 5 kroner boka, som jeg tjener hvis jeg selger 5000 bøker.
Så hvem skal vi ta pengene fra?
Var det opp til meg, ville svaret være bokhandlerne – ikke forlagene.
Bokhandlernes andel er høy når de 99 kronene skal fordeles. Det er blitt meg fortalt at halvparten av det boken koster, går til bokhandleren.
Halvparten!
En femtilapp til bokhandleren. En femmer til forfatteren.
Står dét i noe som helst rimelig forhold til den innsats bokhandlerne gjør? Vel. Jeg skal ikke snakke stygt om bokhandlerne. De er mine venner, de også. Men i denne sammenhengen er de først og fremst en bransje. Et mellomledd mellom meg, forlaget og leseren. En bransje som aldeles ikke går i bresjen for bredden og den smale litteraturen.
La oss si det som det er: Som bransje pusher bokhandlerne Dan Brown, bokbind og viskelær med større entusiasme enn de stiller opp for Thure Erik Lund og lyrikere verken du eller jeg har hørt om. Unntaksvis finner du fantastiske bokformidlere, som Liv Gade i Norli-kjeden, og enkelte av hennes entusiastiske kolleger. Ære være dem! Men som bransje driver bokhandlerne først og fremst business.
Er det mulig å gjøre noe med sementerte fordelingsnøkler? Hvem vet? Hvem eier forresten de store bokkjedene?
La oss se …
Ark eies av Gyldendal.
Aschehoug eier halvparten av Norli.
Tanum eies av Cappelen Damm - som for øvrig eies av breddelitteraturens utrettelige fanebærere Bonnier og Egmont.
Hm.
Hmmmm.
Så hvem er egentlig forfatternes motpart her?
Begge parter kan argumentere – og argumentere godt – for sine standpunkter.
Når alt kommer til alt, synes jeg fordelingsnøkkelen handler om noe så enkelt som rimelighet og rettferdighet.
Synes du det er rimelig at forfatteren får 24 750 kroner for 5000 solgte pocketbøker – av en omsetning på nesten en halv million kroner?
Er det hårreisende urimelig at en forfatter – som tross alt har skapt det verk som resten av bransjen lever av – krever 15 % i royalty?
Det vil gi forfatteren en inntekt på 74 250 kroner hvis han selger 5000 billigbøker.
Urimelig mye?
Jeg synes ikke det.
Mitt ønske – og håp – er at Forfatterforeningen og Forleggerforeningen snarest mulig setter seg ned og forhandler seg frem til enighet. Så kan jeg og kollegene mine jobbe videre med bokmanuskriptene våre – som en gang i tiden vil ende opp som paperback i en hylle i en bokhandel som et bidrag til hele bokbransjens ve og vel.
Tom Egeland
Forfatter, Aschehoug
Medlem i DnF