I Aftenposten 29.10 fremstiller 40 sakprosaforfattere seg som systematisk dårligere behandla enn sine skjønnlitterære kolleger. Det kan høres ut som dårlig skjult søskenmisunnelse, og jeg kunne latt det være med det, om det ikke hadde vært så urimelig hvordan de skjønnlitteræres forfatterøkonomi fremstilles.
Jeg kan skjønne og støtte behovet for utvidelse av innkjøpsordningen for sakprosa. Men hvis sakprosaforfattere vil ha min og de skjønnlitteræres støtte for å oppnå bedre betingelser, må de slutte å fremstille seg selv som så dårlig stilt og situasjonen som så god for de skjønnlitterære.
Ja, under innkjøpsordningen kjøpes det inn flere skjønnlitterære titler enn sakprosatitler. Og ja, det er økonomisk krevende både for den sakprosaskrivende og den skjønnlitterære forfatteren. Men utredningen «Kunstens autonomi og kunstens økonomi» (Telemarksforskning 2015) viser at sammenlignes med de skjønnlitterære kan bare de faglitterære frilanserne og de utgjør bare 15%. Blant de øvrige 75% finnes sakprosaforfattere ansatt ved høyskole og universitet som skriver fra eget fagfelt med fast lønn.
Utredningen viser en gjennomsnittlig kunstnerisk inntekt for skjønnlitterære forfattere på 218 000 kr, og en medianinntekt, altså der flest skjønnlitterære forfattere befinner seg, helt nede på 120 000 kr. Misunnelsesverdig?
Anledninga til oppropet er selvfølgelig utredningen fra Høgskolen i Volda, der forskerne foreslår automatisk innkjøpsordning for sakprosa. Det kan de skjønnlitterære gjerne støtte, men ikke hvis de skjønnlitteræres betingelser fremstilles uredelig. NFFO burde ha faktasjekka og de 40 burde ikke ty til det de i teksten innrømmer er et fiktivt eksempel.
I litteraturutredningen offentliggjort for noen dager siden vektlegger sakprosaforfattere stipend fra NFFO og Fritt ord. NFFOs årsmelding viser at det ble delt ut 78,9 Mill i stipend i 2019. Så når sakprosaforfatterne vil ha det til å bli kun 7 stipend, gir jeg dem stryk i faktafremstilling. Men det er kanskje statens stipend sakprosaforfatterne vil ha en større andel av, altså kunstnerstipendene. Og bare for å ha sagt det, at sjøl om de skjønnlitterære har flere kunstnerstipend, så har de skjønnlitterære forfatterne ikke en rik onkel i samme hus som heter Fritt Ord. I 2019 delte Fritt Ord ut 100 Mill. Alt gikk neppe til sakprosa, men de skjønnlitterære gikk den i alle fall ikke til.
Ja, innkjøpsordningen er genial for forfattere og lesere. Men den måten sakprosaforfattere nå går ut på, er ikke genial hvis de vil ha oss med på laget og støtte deres sak. Det de gjør nå er å tråkke på den blakke søstera si for sjøl å komme frem i lyset. Det er ikke mye til solidaritet. Når det er sagt, så støtter vi ønsket om en utvida innkjøpsordning for sakprosa.