Regjeringen ønsker fortsatt å gi bokforlagene adgang til å sette fastpris på skjønnlitteratur og sakprosa etter at dagens forskrift løper ut 31. desember 2010.
Det er gledelig at Anniken Huitfeldt ønsker at Bokavtalen med fastpris og abonnementsordninger videreføres også etter årsskiftet 2011. Den faste bokprisen er et av de viktigste litteraturpolitiske virkemidler når det gjelder utviklingen av en bred og mangfoldig norsk litteratur, som er tilgjengelig for lesere over det ganske land. Huitfeldt har ikke kjøpt argumentet om at fripris automatisk fører til billigere bøker, noe mange ser ut til å ha lett for å tro. Ofte er det slik at fripris skaper et økt fokus på bestselgere (til lave priser), mens bredden av bøker koster mer og blir langt mindre synlige. Jeg syns også det er grunn til å applaudere ministeren for at hun ikke har gjort noen grep for å begrense fastprisen til bøker utgitt på papir. Kulturministeren åpner dermed for en fremtidsrettet avtale, som ikke bare fokuserer på ”gårsdagens” utgivelsesformater. E-bokformatet skaper ikke et større marked for bøker på norsk enn papirbøker. Selv om vi får lesebrett, blir vi ikke flere mennesker som leser norsk! Og Frankrike, Nederland, Tyskland, Østerrike, Spania, Portugal,. Hellas, Ungarn og Italia, som definitivt representerer større språkområder enn Norge, har faste bokpriser!
Det er imidlertid overraskende at kulturminister Anniken Huitfeldt vil ha markedet for lærebøker på universiteter og høyskoler ut av bokbransjeavtalen. Det er også vanskelig å forstå hennes begrunnelse for ønsket om frie priser på fagbøker. Frie bokpriser har omtrent samme effekt for fagbøker som for skjønnlitteratur. Bestselgende pensumbøker blir kanskje billigere med frie priser, men det er ingenting som tilsier at den store bredden av bøker vil gå ned i pris. Bokhandler som ønsker å opprettholde bredden i sitt tilbud, vil ikke ha råd til å ”dumpe” prisene på bestselgerne. Billigere bestselgere vil imidlertid kunne bli solgt utenfor de etablerte faghandlene, hvor tittelbredde ikke er viktig. Det betyr at faghandlene svekkes, til tross for at en vet at kundeveiledning og hjelp fra ansatte i bokhandlene fører til mer salg av bredden.
Hovedargumentet for faste priser på lærebøker til høyere utdanning har vært å sikre god tilgang på norskspråklige lærebøker, og dermed styrke det norske akademiske språket.
For fagbøkene er konkurransen fra engelsk fagspråk svært sterk. Er det ikke lenger viktig å sikre tilgang på norskspråklig studielitteratur?
Sier man at fagbøkene fra 2011 skal selges med frie priser, ber man igjen om økt kommersialisering av bokbransjen. Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken på at både myndigheter og andre, om et år eller to vil bruke eventuelt endrede rammebetingelser til å anklage bokbransjen selv for den økte kommersialiseringen og den manglende synlighet for bredden.
Unntaksforskriften som muliggjør bokavtalen skal ut på høring. Jeg håper at man gjennom denne høringsrunden kan få belyst hva en økt kommersialisering vil ha å si for norsk språk og bruken av norsk språk på alle samfunnsområder. I Frankrike diskuterer en overhodet ikke om skolebøker eller fagbøker burde hatt fri prissetting. I Frankrike er fastprisen et stabilt litteraturpolitisk virkemiddel for bredden av litteratur på fransk.
Anne Oterholm