«Det handler ikke om litterær kvalitet, men om organisasjonsrett», skriver Forfatterforbundets (FF) medgrunnlegger Helle Stensbak 13. juni. Hun hevder at Den norske Forfatterforening (DnF) knytter disse to begrepene sammen i debatten om oppnevningsrett til komiteene for Statens kunstnerstipend. Det er en forunderlig påstand.
Når vi i DnF insisterer på at våre medlemsforfattere må vise litterær kvalitet, og vurderer dette grundig, er det ikke et angrep på verken retten til å danne forbund i sin alminnelighet, eller FF især. Opptakskriteriene er bare et håndfast bevis for at DnF representerer profesjonelle kunstnere.
I debatten om oppnevningsrett til komiteen for Statens kunstnerstipend står dette helt sentralt. Den handler nemlig om hvem som er reelle fagfeller av hverandre. Staten, vår oppdragsgiver, har alltid kunnet stole på at DnF ivaretar en slik funksjon. Skal oppnevningsretten endres, har DnF hele tiden ment at alle nye parter må kunne bevise at de har en slik fagfellekompetanse.
FF har valgt en enklere og mer inkluderende opptaksmodell, som de naturligvis er stolte av og står inne for: Man må ha gitt ut en bok. Det kan bety alt fra hobbypublisering av en ebok til et etablert forfatterskap på store forlag. De som enda ikke har publisert noe, kan også bli aspirantmedlemmer. Dette gir anledning til samling av mange mennesker som skriver eller ønsker å gjøre det. Forfatterforbundet gjør en viktig jobb her. Men i denne sammenhengen, og særlig i en teknologisk virkelighet der skriving og publisering kan gjøres kjappere og enklere enn noen gang, er ikke en lavest mulig terskel et relevant argument for oppnevningsretten.
Stipender er først og fremst et språk- og litteraturpolitisk virkemiddel som skal ta vare på den kunstneriske bredden og høye kvaliteten i litteraturen. Det er ikke et tilskudd som gjør at alle som ønsker det skal få drive med litteratur.
Det mest oppsiktsvekkende ved Stensbaks innlegg er likevel at hun hevder at «forfattere led under en organisatorisk svakhet som vi ved å danne FF kunne rette opp i».
DnF har siden 1893 stått helt sentralt i å arbeide fram stipender, vederlagsordninger og et litterært system som står i særstilling i verden. Samtlige norske forfattere nyter godt av dette. Hva er det Stensbaks forbund har «rettet opp i», i løpet av de seks årene som har gått? For DnFs medlemmer, snart 800 i tallet, var den første tiden etter dannelsen av FF tvert imot dominert av millionutgifter til voldgiftsdom, samt mye tid brukt på å forsvare seg mot påstander om snobberi, proteksjonisme og nå altså motarbeidelse av organisasjonsretten. Dette er tid og penger vi gjerne skulle brukt til forfatternes beste.
Heldigvis har vi den siste tiden opplevd et godt samarbeidsklima med FF, felles front i forhandlinger og en dypere forståelse av at vi til tross for ulik innretning kan samarbeide om viktige saker. Stensbaks innlegg oppnår bare å svekke den samlingen hun mener er så viktig.