Prisen ble opprettet i 1964 av Tarjei Vesaas med pengene han mottok da han ble tildelt Nordisk råds litteraturpris, og skal altså deles ut for sekstiende gang. I samråd med Vesaas’ familie er det fra i år åpnet for at prisen kan gis til debutanter opp til 40 år.
Prisvinneren offentliggjøres lørdag 22. mars 2025.
Prisutdelingen skjer på Den norske Forfatterforenings årsmøte på Hotel Bristol, Oslo lørdag 22. mars.
Her er DnFs litterære råds begrunnelser
Olav Fangel debuterer med en slags dannelsesroman for vår tid, som på svært troverdig vis framstår både som kasus og undersøkelse. Hovedpersonen vokser opp med det digitale landskapet som sitt naturlige habitat, og lærer seg forskjellen mellom det framstilte og det ufiltrerte ved å utforske Internett på egen hånd. Slik Embriks utvikling beskrives – fra oppdagelsen av nettporno og henrettelsesopptak i barndommen, gjennom en nerdete filminteresse i tenårene, til en tilstand av oppløsning etter et mislykket folkehøyskoleopphold – blir han representativ for en generasjon av individer som gradvis distanseres fra omverdenen og seg selv i den nye medievirkeligheten. Fangel viser en innforlivet forståelse av markante tendenser i samtidskulturen, og en evne til å behandle dem på en utpreget litterær måte. Embrik i høyere oppløsning er en hyperrefleksiv roman med smart komikk og stort språklig overskudd, men de lekne grepene bærer med seg en famlende lengsel etter fellesskap, som også strekker seg etter leseren.
Ubehagelige oppveksterfaringer og kompliserte foreldre-barn-relasjoner er på ingen måte uvanlige emner i norske skjønnlitterære debuter. Men få klarer å formidle slike erfaringer med så stor emosjonell kraft, og skrive fram kompleksiteten på en så nyansert måte som Marie Kinge i Du lurer ikke meg. Hovedpersonens tidvis grenseløse far – som involverer datteren direkte i veterinærvirksomheten sin og lar henne bli vitne til et eskalerende rusmisbruk – er beskrevet med varme og klokskap. Allerede i åpningen skjønner man at han skal begå selvmord, men den vedvarende trusselen brytes stadig opp av øyeblikk som dirrer av hverdagslykke og intens nærhet. Kinge skriver kontant og usentimentalt, med en springende stil som gjør leseren delaktig i kaotiske opplevelser, samtidig som hun vet å dvele ved de pussige episodene som utfyller portrettet. Du lurer ikke meg behandler vanskelige temaer uanstrengt og innsiktsfullt, men først og fremst er det en sterk roman man vanskelig kan unngå å berøres av.
Ingvill Kjærsteins debutroman Austvestpassasjen har eksiltilværelsen som psykologisk grunnmodus. Hovedpersonen har reist fra Vestlandet til Østen, fra revefarmen hun vokste opp på i Sykkylven til Kyoto der hun jobber som engelsklærer. Valget hennes framstår like mye som en flukt inn i seg selv som en flukt vekk fra seg selv. De overveldende inntrykkene, de halvforståtte frasene og de nysgjerrige blikkene lukker henne inne i en nummenhet hun bare delvis bryter ut av i etterdønningene av Fukushima-ulykken. I spenningen mellom ønsket om tilknytning og frykten for nærhet trekkes hun mot tilfeldige møter og røff sex. Kjærstein har et svært modent litterært språk, enkelt, men effektivt og presist, og en sikker sans for å plukke ut treffende, tidvis komiske detaljer i væremåter og omgivelser. Og ikke minst har hun tålmodigheten til la dem virke i oppbygningen av portrettet. Hun får med stor selvfølgelighet det fremmede til å framtre som nært og eksotisk på en gang, og trekker leseren inn i et sinn og en stemning som virker beskrivende for en eksistensiell ambivalens i hele samtidskulturen.
Anna Withs debut oppleves sjeldent frisk og inviterende i sin tilnærming til poesien. Diktene tegner opp et særegent univers der fenomener og uttrykk gjøres til ting som blir tilgjengelige for spontan undersøkelse. Naturens og språkets bestanddeler gjøres håndgripelige for et undrende jeg som kjenner på dem og prøver dem ut, og tar leseren med på oppdagerferden. With lager originale bilder og ordsammenstillinger som stilles til skue uten store fakter, i en enkel, jovial tone. Hun stoler på innfallene sine og er lydhør for sammenhengene som oppstår i språket, men vet også å holde tilbake og gi rom til å la enkeltlinjene virke. Det er lekent, men samtidig stringent, nøye tilskåret uten at det går utover umiddelbarheten. Eplet, nesten er et modent og helstøpt verk som strekker seg mot en mer direkte utveksling med verden, og som underveis lærer leseren å innta den på nye måter.