Prisen ble opprettet i 1964 av Tarjei Vesaas med pengene han mottok da han ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris for romanen Isslottet. Tarjei Vesaas’ Debutantpris skal gå til beste skjønnlitterære debutant under 35 år.
Prisen deles ut søndag 11. mars.
Her er Det litterære Råds begrunnelser:
Runa Fjellanger (f 1992) debuterer med romanen På motorveiene. Anna er på biltur gjennom Europa sammen med Ida. De to har et kjærlighetsforhold som preges av Annas tilbøyelighet til grenseoverskridelser. Parallelt løper historien om da Anna var på bilferie med foreldrene sine som barn. Noe av det særegne ved romanen er den direkte fortellermåten, som gir et usentimentalt bilde av hovedpersonen. Språket er konkret og knyttet til detaljer i motellrommene og beskrivelser av kroppskontakten mellom de to unge kvinnene. Samtidig er tempoet høyt, framoverdrevet og speiler motorveiens og bilkjøringens monotoni. Dette er en sikker og helhetlig komponert roman, som enkelt og uten store fakter lar oss ane at det finnes nyanser i Annas fortid som kan forklare hennes overskridende adferd i nåtid.
Rita Paramalingam (f. 1993) debuterer med romanen La meg bli med deg. Den handler om tenåringsjenta Lara, som forsøker å ta vare på seg selv og lillebroren Felix. Moren greier ikke å gi dem omsorg og har dessuten en kjæreste som begår et overgrep mot Lara. Alt dette påvirker relasjonen Lara har til venninnen Signe, som hun svikter i et viktig øyeblikk, og også utsetter for en seksuell handling som i sin dobbelthet både kan ligne ømhet og overgrep. Språket er lavmælt og konstaterende, selv om det skildrer følelsesmessig sterkt ladde situasjoner. Forfatteren skriver enkelt om komplekse psykologiske mekanismer, og viser hvordan et menneske som blir sveket selv kan komme til å svikte. Skildringen av søskenkjærligheten i denne romanen gjør sterkt inntrykk, og forfatterens evne til å skape originale bilder, gjør at dette er en fortelling man ikke så lett glemmer.
Zeshan Shakar (f. 1982) debuterer med romanen Tante Ulrikkes vei. NOVA har her satt i gang et forskningsprosjekt som gjennom ungdoms egne beretninger skal kartlegge hverdagen til unge med minoritetsbakgrunn i Groruddalen. Fra han går på videregående i 2001 og fram til universitetsstudier i 2006, skriver den skoleflinke Mohammed intelligente og velartikulerte eposter om seg selv til NOVA. Det samme gjør drop-outen Jamal, rent bortsett fra at han snakker inn sine bidrag på diktafon. Gjennom de unge mennenes tilbakeblikk på barndom og oppvekst i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo, tegnes et bilde av den sosiale virkeligheten i en norsk drabantby på 80-, 90-, og 00-tallet. Tematikken er tilsynelatende enkel og kan overordnet sett sies å handle om sosial ulikhet. Romanen stiller imidlertid grunnleggende og komplekse spørsmål av både eksistensiell og politisk art. Forfatteren setter på særegent vis ulike språkpraksiser opp mot hverandre og får på den måten fram personenes forskjellige perspektiv. Tante Ulrikkes vei er en oppvekstskildring vi ikke helt har sett før.
Bendik Vada (f. 1996) debuterer med diktsamlingen Vak. Diktene kretser rundt størrelser som skaperkraft, tilblivelse og reproduksjon. Det finnes antydning til en episk tråd, knyttet til det klassiske motivet om helten som reiser hjemmefra og utsettes for prøvelser før han vender hjem som en annen. Det fortelles om en gran som faller og en fler-og-åtti år gammel hytte, og man ser for seg gammalgrana som må vike plassen for ny skog, et bilde på at kommende generasjoner tar over det folk før dem har bygget. Et ungt par bor i hytta, et du som vil ha barn og «spre slekta», og et jeg som forlater stedet og begir seg ut i en natur han både kjemper mot og går i ett med. Han kan «bevege kampesteina med hundkjæks», men også «reise ei hytte på tre daga». «Æ tegne mæ sjøl», sier han, «æ kan lag mæ». Kraften i Vadas dikt oppleves uløselig knyttet til trønderdialekta, som er det språket jegets landskap trer fram i, oppvekststedet. Vak er en original debut, men også klassisk i den forstand at den både handler om å skape seg selv, noe nytt, og å finne sin plass i tradisjonen.