I vedtaket tilkjennes Forfatterforbundet 11 prosent av den skjønnlitterære potten av bibliotekvederlaget. Forfatterforeningens andel er redusert med 6 prosentpoeng. Som kritiker Bernhard Ellefsen påpeker i Morgenbladet fredag 14.august, så er forhandlingsutvalget for bibliotekvederlag sitt nye forslag til fordeling av bibliotekvederlaget et nullsumspill.
Forfatterforeningen anerkjenner at Forfatterforbundet bør tilkjennes bibliotekvederlagsmidler, men hvor mye er et annet spørsmål, og det er også slik som Ellefsen påpeker i fredagens Morgenbladet: Det Forfatterforbundet har vunnet, det taper de andre foreningene. Deriblant Forfatterforeningen. Forhandlingsutvalgets beslutning tilsier at Forfatterforeningen må avstå mest av de skjønnlitterære foreningene, og DnF mister med forslaget som ligger på bordet, forvaltningen av rundt regnet 12 arbeidsstipend. Dette vil Forfatterforeningens styre diskutere på førstkommende styremøte 3.september.
Se innlegget til Bernhard Ellefsen her: https://morgenbladet.no/boker/2020/08/forfatterforbundet-vant-men-litteraturen-tapte-skriver-bernhard-ellefsen
Les innlegget her – gjengitt med Ellefsens tillatelse: :
Forfatterforbundet vant, men litteraturen tapte
Av Bernhard Ellefsen.
Nylig ble det kjent at diskusjonen mellom den over 125 år gamle Forfatterforeningen og den erklært folkelige nykommeren Forfatterforbundet om tilgang til det såkalte bibliotekvederlaget har kommet til en foreløpig avklaring. Pengene som er kompensasjon for at bøker stilles til disposisjon i bibliotek, og som utgjør en stor del av midlene Forfatterforeningen har vært drevet for, skal nå også deles med forfatterne i Forfatterforbundet. Sistnevnte får ifølge Bok365 11 prosent av fondsmidlene for perioden 2019–2021, det vil si 6,4 millioner kroner. Begge parter kan klage på vedtaket.
Nykommeren ble til på grunn av Forfatterforeningens utskjelte inntakskrav: Man må ha skrevet en bok av litterær verdi for å kunne bli medlem. Poenget med kravet er at Forfatterforeningen dermed har hatt automatisk legitimitet i diskusjoner om statlige støttekroner og andre kulturpolitiske tiltak hvor kunstnerisk kvalitet har vært en betingelse.
Både Klassekampen og Bok365 har meldt om at Forfatterforbundet nå får 11 prosent og at Forfatterforeningen får 32. Men så vidt jeg kan se, har ingen av dem nevnt at 32 er en reduksjon fra 38, og at Forfatterforeningen nå får over 3 millioner kroner mindre til stipender i denne perioden. Kampen om disse midlene er et nullsumspill, og det Forbundet har vunnet, det taper de andre.
Det sterkeste av Forbundets argumenter har vært at vederlagsmidlene er en solidaritetsordning som har kompensert forfattere for at deres bøker er gratis tilgjengelige i bibliotek. Forbundet har hevdet at også deres medlemmer har bøker i bibliotekene og fortjener tilgangen til de stipender og støtteordninger. Svikten i argumentet er at de hadde slik tilgang før også, selv om den gamle Forfatterforeningen forvaltet midlene. Det største problemet ligger imidlertid i det vanskelige spørsmålet om inntakskrav.
Selv etter det forbløffende gjennomslaget sier Forbundets leder Eystein Hanssen at de hadde forventet å få vederlagsmidler i henhold til antallet medlemmer, altså enda mye mer enn 6,4 millioner. Dette argumentet har de brukt før også. Der man i den gamle Foreningen må ha skrevet noe av verdi for å bli medlem (men så trangt er nåløyet heller ikke, de har altså over 700 medlemmer), holder det å ha skrevet bok i det hele tatt for å slippe inn i Forbundet. I Norge er det tusenvis av mennesker som skriver bok hvert år, brorparten utgitt på små lokale forlag eller av forfatteren selv.
Forfatterforbundets medlemsliste ligger åpent tilgjengelig på deres nettsider, og etter å ha forsøkt å gjøre meg kjent med hva medlemmene har gitt ut, er det i hvert fall klart at en ikke ubetydelig andel av medlemmene er helt eller delvis selvpubliserte. Hvor mange bøker disse medlemmene har ute i bibliotekene er det grunn til å stille spørsmål ved. Når Forbundets inntakskrav dessuten er så åpent, er det ikke vanskelig å se for seg en situasjon der de kan verve mange nye medlemmer på kort tid og dermed gjøre enda mer omfattende krav på vederlagsmidler.
Spørsmålet om hva medlemmene faktisk har skrevet peker også tilbake på den kulturpolitiske verdien av pengene det er snakk om. Flertallet av de etablerte forfatterne i Forbundet skriver såkalt underholdningslitteratur. Staten kan gjerne støtte skrivingen av denne, men da blir det næringspolitikk – for å skape arbeidsplasser – og ikke kulturpolitikk, for å understøtte kunst som ikke har sjans på det frie marked.
Forfatterforeningen går ikke opp i limingen av et kutt på tre millioner kroner, men hele denne saken viser hvordan norsk kulturpolitikk ikke bare består av regler, forskrifter og ordninger, men også av skjøre normer som sliter i åpen, tabloid konfrontasjon med rent populistiske argumenter. Problemet oppsto idet Kulturdepartementet bestemte seg for å gi etter for daværende Forbundsleder Jan Ove Ekebergs mer høylytte enn substansielle krav om at nå måtte det være slutt på snobberiet. Snobberiet har nemlig en funksjon: Det er det vanskelige kvalitetsbegrepet som må ligge til grunn når politiske prioriteringer om kunst skal gjøres. Det er det som gjør kulturpolitikk til kulturpolitikk.