Når elevene til Herbjørg Wassmo begynte å henge med hodene over pultene, fikk lærerinne Wassmo et lurt glimt i øyene. Det kom fra kateteret: «Herregud så kjedelig dette var, vi må finne på noe artigar! Forslag? Opp med handa!» Da våknet elevene til liv. De elsket slike replikker fra frøken Herbjørg. Lærerinna som kuttet ut samfunnsfag i noen uker for å lage revy med elevene.
Herbjørg Wassmo ble født i 1942 i Vesterålen, i nærheten av Høydalen. Det er en frodig dal, som får navnet sitt fra slåtten, som er god. Men Wassmo flyttet derfra, og østover, sørover. Først til Bodø og lærerskolen. Allerede da skrev hun dikt. Hun debuterte som poet da hun var lærer i Lødingen, og ga ut to diktsamlinger før den kom, den første romanen om Tora.
«Huset med den blinde glassveranda» ble hovedbok i Bokklubben. Nesten over natten ble Herbjørg Wassmo en kjendis, en bestselger, en som kunne leve av å skrive romaner. Hun sluttet som lærer og skrev flere bøker om Tora. Wassmo jobbet aldri som lærer igjen.
Men formidling, det har hun fortsatt med hele livet. Også nå, når jeg sender henne en rekke spørsmål for henne å svare på, om forholdet mellom å formidle som lærer og som forfatter, og om hvorfor hun i sin tid valgte lærerskolen. Wassmo svarer med hele historier. Hun gjør det mens hun er på reiser mellom Norge og Frankrike og formidler litteraturen sin:
– Jeg må dessverre skuffe dem som gjerne vil at jeg skal svare at grunnen til at jeg valgte læreryrket, var ønsket om å lære noen noe. For meg var det ikke noe kall å bli lærer. Jeg hadde to grunner. Den viktigste var at jeg kunne søke studielån, og dermed klare det økonomisk uten å reise så langt av gårde. Den andre var at når jeg ikke kunne bli billedkunstner, så var det en bra løsning.
– Kunstutdanning var i Oslo, og muligheten for å klare meg økonomisk var lik null. Jeg var atten år og enslig mor, så det var bare å tenke voksent. Men – jeg har aldri en eneste dag angret på at jeg ble lærer. Elevene var min mentale frihet. De ga overskudd og ga meg også anledning til å bruke fantasi og lek. Men så sluttet jeg også før skolens status i samfunnet skiftet retning, før jeg ble for utålmodig.
«Hun kommer inn. Det er en triumf å se navnet på listen som er slått opp i skolefoajeen. Brevvennen kommer også inn. Noen av dem som ikke har klart det lusker sin vei uten å si adjø. En gråter. Det kunne vært meg, tenker hun, og kjenner etter. Lurer på hvorfor hun klarte det.»
(Fra Wassmos siste bok «Disse øyeblikk», s. 79)
Rebell og lærer
Selv om lærerrollen ikke var noe kall for Wassmo, svarer hun gladelig på spørsmål om hva som var de beste minnene fra lærertiden i Lødingen:
– Mine kjæreste minner som lærer var episoder der jeg hadde mot til å gå mot vedtatt pedagogikk, og fant nye måter for at elevene skulle trives. En sjetteklasse jeg hadde fikk skrive og fremføre revy. Vi kuttet ut samfunnsfag i noen uker og jeg brukte overhode ikke rødblyant i norsktimene. De skrev replikker øvde med livet som innsats. Og ba foreldre og medelever på premiere. Det var en triumf, skriver hun, og legger til:
– Men jeg var ganske streng. Jeg tålte ikke bråk eller mobbing.
Slik begynner Wassmo sitt brev. Hun skriver i ledige øyeblikk mellom lanseringsarrangementer av sin siste roman – Disse øyeblikk.
– Hvilke grep hadde du for å engasjere elevene?
– Jeg vet ikke om jeg hadde noen grep som lærer, men jeg tror jeg var forutsigbar. Klassen min visste hva som gjorde meg forbannet, og prøvde vel å unngå det. Jeg hadde ikke særlig lang lunte dersom det drøyde før det ble stille. Men de var ikke særlig redd for meg. Det var lov å fleipe med «frøken». Jeg visste at når jeg leste høyt for dem, så var de i himmelen.
Dersom jeg var i slag og kunne fortelle mens jeg gikk rundt på kateteret, var de med. Men i det øyeblikk jeg prøvde å presse på dem tavleinformasjon og tulliball, gikk magien i oppløsning. Dette var store elever. De yngre må ha noe å gjøre med hender og kropp.
– Hva kunne det være, det man gjør med hender og kropp?
– Fag med språk, lek og forming, likte jeg selv, derfor tror jeg at jeg var en bra pedagog her. På den annen side: Jeg har alltid vært redd for tall. Kanskje var det fordi jeg visste noe om å komme til kort her at elevene mine var ganske gode i matematikk.
– … fordi de måtte klare seg selv, mener du?
– Jeg tror at en pedagog som selv har følt på kroppen å komme til kort eller måttet streve for resultater har en bedre innlevelse for elevenes situasjon enn en som bare har vasset gjennom livet uten å bli kald og våt.
– Min far, som jeg ikke hadde det beste forhold til, var revisor. Av og til skulle han liksom hjelpe meg med leksene. Jeg tror elevene mine hjalp meg med tallfobien. Jeg visste en del om hvordan man ikke skal snakke til noen om å mestre tall.
«Hun er som vasket og ny. Livet begynner nå. Hun greier å snakke med folk uten å tenke på hva de egentlig vet om henne. Om de forstår at hun er et utskudd, så bryr de seg tilsynelatende ikke om det, men behandler henne som om hun skulle være prima som dem selv.
Hun ler sammen med dem som om det gjaldt livet. Og fremfor alt mestrer hun skolearbeidet. Det er som om hun er kommet på rett hylle, som man sier. Hun greier å sovne, og våkner ikke så ofte om natten. Det er en rus.»
(Fra «Disse øyeblikk», s. 81)
Saken var først publisert på Kopinors nettsted Fabelaktigformidling.no.