Aktuelt

Forfatter og forlag deler risiko, sa du?

At forlag og forfatter deler risiko som likeverdige parter, stemmer ikke. Økte forfatterinntekter er en investering både lesere, bokbransje og litteratur vil tjene på. Her…

kristenn_einarsson

At forlag og forfatter deler risiko som likeverdige parter, stemmer ikke. Økte forfatterinntekter er en investering både lesere, bokbransje og litteratur vil tjene på.

  • Her er Arne Berggrens innlegg på Ytring, som startet debatten: https://www.nrk.no/ytring/forlagsbransjens-stockholmsyndrom-1.13581842
  • Her er Kristenn Einarssons tilsvar: https://www.nrk.no/ytring/arne-berggren-feiltolker-bokbransjen-1.13587685
  • Her er Dagsnytt 18-debatten m,ellom Berggren og Einarsson: https://radio.nrk.no/direkte/p2#

kristenn_einarsson_tett_0.jpg

Kristenn Einarsson i Forleggerforeningen.

I sitt tilsvar til Arne Berggren, skriver Kristenn Einarsson, Forleggerforeningens direktør, at hvis forfatterne krever mer betalt vil det føre til en sterk reduksjon i antall utgivelser av norske forfattere. Konsekvensen vil være redusert rekruttering og mulighet for å utvikle forfatterskap. Det kan høres ut som en trussel.  Men det kan like gjerne snus til at bedre betingelser for forfattere vil føre til økt rekruttering, flere forfatterskap bygges, et bredere utvalg manus skrives. I NRK Nyhetsmorgen blir Einarsson spurt om han synes at forfatterne får godt nok betalt. Han ender opp med å si at forlag og forfatter deler risiko. Men forfatterne stiller ikke likt med forleggerne. Forfatteren sitter med risiko fra hen setter seg ned for å skrive en tekst. Selv ikke etablerte forfattere har noen garanti for at teksten de begynner på vil bli et manus det er mulig å levere fra seg. Og hva hvis boka ikke blir antatt av forlaget?

uten_navnaaaaaa.png

Dagens innlegg i Dagsavisen.

Forlegger og forfatter deler risiko, sa du? Forleggeren mottar sin faste lønn, henter ut feriepenger, får sykepenger når sykdommen rammer, samler pensjonspoeng. Enkelte forlagsdirektører kan heve en lønn ti ganger høyere enn et arbeidsstipend. Og de større forlagene har en lang rekke utgivelser å spre sin risiko på.

Blir boka antatt får forfatteren 15 prosent royalty, 20 hvis den blir kjøpt inn av Kulturrådet. Og det er ikke uvanlig å tjene rundt 100 000 brutto for de to-tre åra  det tok å skrive boka. Ideelt sett burde noen av de 100 000 tusen bli satt av til pensjonssparing, men få av de forfatterne jeg kjenner tar seg råd til det. Som selvstendig næringsdrivende og frilansere arbeider mange kunstnere uten sikkerhetsnett til de ender opp som minstepensjonister.

Så svaret til direktøren i Forleggerforeningen burde ha vært: Ja, forfatteren tjener for lite. Og tar for stor risiko. Ved å styrke forfatternes inntekter, vil vi bygge flere litterært og økonomisk verdifulle forfatterskap.

Forfatteren skriver ikke bedre av å skrive med kniven på strupen, like lite som det stemmer at du blir et bedre menneske av å ha lite penger.

heidi_marie_kriznik_1_2012_0.jpg

DnF-leder Heidi Marie Kriznik er ikke helt enig i analysen til Forleggerforeningens direktør Kristenn Einarsson …

Litteraturen betyr noe for den enkelte og i samfunnet. Og det å gi forfatterne bedre mulighet til å leve av det de skaper vil berike den norske litteraturen og styrke norsk språk. Forfatterforeningen vil fortsette arbeidet med å gi forfatterne større del av inntektene fra bokmarkedet, samtidig som vi arbeider for en bedre kunstnerpolitikk.

Og det er sant som direktøren i Forleggerforeningen sier at med digitaliseringa kan en forfatter i dag velge å gå utenom etablerte forlag. Det er dog viktig for Forfatterforeningen å anerkjenne betydningen av det redaksjonelle arbeidet forlagene gjør, men det er verdt å vurdere hva vi kan gjøre sjøl for å få en større andel av bokkrona. Og vi kan gjerne begynne med å snakke mer høylytt om penger.