EN VERDEN UTEN LITTERATUR
Kjære venner og kolleger!
Det hender jeg prøver å se for meg en verden uten litteratur. Hvordan ville den vært? En verden uten poesi, uten narrativ fortetning, uten språklig oppfinnsomhet og utforskning av sjelas og bevissthetens randsoner? Det ville vært et helvete. Det vet vi alle. En verden uten aktivt språkarbeid? Uten overføring av tanker og erfaringer på den aller mest geniale måten? Sivilisasjonen ville stoppet opp. Rettere sagt ville den aldri kommet i gang. Menneskene ville fortsatt gått rundt og slått hverandre i huet med det de hadde for hånden og latt kvantitative verdier som antall pilspisser eller jordstykker eller luksusbiler, fullstendig overskygge de kvalitative.
For min del ville jeg ikke engang vært født. Og om jeg faktisk hadde blitt det, om foreldrene mine hadde funnet en annen grunn til å ta kontakt enn at de leste samme bok, i den togkupeen på femtitallet, ville jeg helt sikkert vært en
annen. Et individ jeg knapt kan forestille meg. Og neppe kunne forstått. Jeg ville uansett ikke stått her i dag. Mer spesifikt er det ikke engang sikkert at jeg noen gang ville visst om, eller kommet til, en vakker by som Bergen.
Jeg var nitten år gammel, på jazzfestivalen i Molde, halvt utslått etter ei uke med sterke musikkinntrykk, og tråkket rundt i nattemørket på jazzcampen, dette gjørmehølet ingen forlater uten å være tilsvinet av det, på leting, tror jeg nok, etter noen å elske. Ved et bål der i duskregnet møtte jeg et blikk som ga håp. Ei jente jeg hadde sett eller ikke sett tidligere i uka, det framsto litt usikkert, individuelle særtrekk blir visket ut under forhold som dette, men hun syntes å mene, eller kunne tenkes å mene, at vi hadde noe å si hverandre. Vi gikk en tur sammen ut av teltområdet, ut på landeveien, rundt omkring i den romsdalske idyllen, og på et tidspunkt spurte jeg dette mennesket, som viste seg å hete Marianne, om hun ville bli med til Bergen. Det ville hun. Helt uten videre. Ingen av oss hadde noen planer for framtida, såvidt ute av skolesystemet, men Bergen framsto som et utgangspunkt. Marianne hadde lest Amalie Skram, fortalte hun meg, var akkurat ferdig med Hellemyrsfolket, og jeg visste at Skram var fra Bergen. Mer skulle ikke til. Vi skiltes der ved bålet igjen etter en time eller to, jeg tror ikke engang vi hadde kyssa. Marianne skulle stå opp tidlig og ta bussen for å besøke ei venninne på Otta, jeg skulle komme etter med folkevognbobla som på det tidspunktet var noe nær min samlete eiendom på jorda.
I en verden uten litteratur ville vi ikke hatt drømmer om å reise, ikke om å utforske spennende nye steder sammen med andre. Hvordan skulle vi det? Det eneste vi hadde å forholde oss til var den flekken på jorda vi var havnet på, menneskene vi så rundt oss til daglig. Vi ville ikke kunnet forestille oss Vestlandet, om vi ikke var født der. Ingen av oss som lever i dag ville kunne ha noen forestillinger om forholdene i Firenze på 1300-tallet eller i et slott på den engelske landsbygda 300 år seinere. Tanken på å skulle identifisere seg med en sjøfarer på vei hjem fra Troja-krigen i førhistorisk tid, eller en kvinne på et blomstermarked i London, for bare hundre år siden, ville vært absurd. Vi ville vært låst fast til et absolutt her og nå, like perspektivløse som kuene ute på jordet. Om det fantes bilder, om vi hadde klart å utvikle all teknologien vi kjenner nå uten den litterære fantasiens kraft, ville de vært rene abstraksjoner, døde avspeilinger av en fremmedhet vi ikke kunne oppleve som noe annet enn dypt uvedkommende.
Og kjærligheten, hva med den? I beste fall en abstraksjon den også. Noe man måtte finne ut av på egen hånd, i den uklare suppa av begjær og lammende komplekser naturen har utstyrt oss med, på vei ut i kjønnslivet. Ingen ville kunne tenke seg at den man møtte hadde egne behov, som i beste fall kunne samordnes med ens egne. Ingen ville kunne si med Neruda at man ville gjøre med sin elskede det samme som våren gjør med kirsebærtrærne.
Jeg hadde i alle fall deler av dette på plass den gangen, hadde lest Hamsuns Pan og sett Roy Anderssons «Kärlekshistoria», og hørt hundrevis av poplåter, som også er en avdeling av det litterære kraftfeltet. Jeg hadde visse forestillinger om hva det var mulig å få til, der jeg gikk og tråkket rundt i gjørmehølet utafor Molde.
Våkna utpå morgenkvisten i et telt varmt som en bakerovn, og ble med noen som visste om et sted hvor det var mulig å bade. Så til et annet sted hvor de serverte billig frokost, og derfra til en kjeller hvor det pågikk en jamsession som for alt vi visste ville bli historisk, hadde pågått i over et døgn allerede, og syntes aldri å ta slutt. Bare langsomt gikk det opp for meg hvor mye tid som var gått, skyndte meg tilbake til teltet og heiv det inn i bilen, uten mulighet til å rekke fram i tide.
Dette er et av de sterkeste minnene jeg har fra ungdomstida. Å komme inn på bensinstasjonen utafor Otta den søndags ettermiddagen, uflidd, bakfull og sliten, og spørre etter ei jente. Jeg kunne ikke beskrive henne nærmere, annet enn omtrentlig høyde, alder på min egen eller kanskje litt yngre, halvlangt, lyst hår. Usikker på om jeg ville kjent henne igjen i dagslys. Det ga vel ingen mening? Joda, personalet på Shell hadde lagt merke til henne. Hun hadde stått ute på veien her og venta, i to stive timer. Bra jente. Til slutt hadde hun tatt bussen videre. Jeg kjenner på det ennå. Skammen. Overraskelsen over at noen kunne sette av så mye tid til meg, en ukjent slyngel i mørket på jazzcampen. Sviket jeg omsider tok inn over meg, etter den festivalsløve fornemmelsen av alle faste størrelsers relativitet. Beslutningen om å spore henne opp igjen, for enhver pris, og beklage. Jeg kunne ikke engang huske det fulle navnet hennes. Bare at hun var fra Geilo. En livsendrende hendelse, i den forstand at jeg akutt, som et slag i trynet, innså at tillit er noe man gjør seg fortjent til.
I en illitterær verden ville det knapt vært mulig å skille det ekstraordinære fra det vanlige, det konstruktivt åpnende fra det innelåst stagnante. Vi ville ikke hatt noe å sammenlikne våre egne erfaringer med, og knapt kunnet tenke ut over fella vi satt fast i. Penelope ventet i tjue år på Odyssevs, får vi vite, og da han endelig kom tilbake måtte han gjennom diverse tester for å bevise at han var rette mann. Hun hadde avvist 108 andre beilere. Dette er målestokken. Som lesere vet vi at hver enkelt erfaring vi får i livet er unik, samtidig som den inngår i en tett vev av beslektede erfaringer og erkjennelser andre mennesker har hatt, på alle kanter av verden, opp gjennom historien.
Jeg hadde i alle fall lest nok skittenrealisme til å innse at en utholdenhet som jenta fra Geilo hadde vist ikke er hverdagskost, og at det nå påla meg å vise at jeg var verdt å vente på. Noe jeg i og for seg tvilte på selv der jeg humpa meg nedover mot Lillehammer, hvor hun også skulle ha en venninne, fast bestemt på å finne henne. Gikk fra butikk til butikk og kafé til kafé der nede, det tar litt tid, også i en by som Lillehammer, men selvsagt fant jeg ingen Marianne. Mobiltelefoner var ennå science fiction. Om jeg bare hadde hatt etternavnet hennes. Jeg husket at jeg hadde fått en assosiasjon nettopp til Odysseen, noe med kyklopen Polyfemos, som helten på sinnrikt vis hadde klart å unnslippe, uten at det førte meg noe videre.
Løsningen ble å dra ned på jernbanestasjonen og bla opp i telefonkatalogen, som alle stasjoner av en viss størrelse hadde på den tida, lister over alle telefonabonnenter i landet, og lete meg fram til Geilo. Der ga jeg meg til å lese alle navn som var oppført forfra, med A, Andersen, Aronbråten, Avaldsnes, videre på B … til jeg kom til i. Ingelsrud. Det var det. Odyssevs hadde sagt at han var «Ingen» da den blinde kyklopen spurte hvem han var. På den måten unnslapp han. Marianne var Ingen. Eller altså alt, som jeg så det der og da. Jeg slo nummeret i telefonkiosken og fikk kontakt med en sindig mannsstemme med Hallingdialekt, spurte om det var her Marianne bodde. Det var det. Om hun var hjemme? Det visste jeg at hun ikke kunne være allerede, men var opptatt av å gjøre et godt inntrykk. Faren forklarte at hun var på «musikkfestival», og jeg ba ham hilse og si at jeg dessverre var blitt forsinket der oppe i Molde. På vei tilbake til bilen prøvde jeg å slå stiften, for første og sannsynligvis siste gang, konstaterte at ingenting var brukket og kjørte hjem til min bittert fraskilte far, på Gjøvik, for å sove i et døgn.
Utpå formiddagen dagen etter slo jeg Geilo-nummeret igjen, og nå var det Marianne som svarte. Varsom, varm halling-stemme med en biklang av uro. Jeg beklaget så godt jeg kunne, hostet fram en slags forklaring på den sløve oppførselen, og spurte om hun fortsatt kunne tenke seg å være med til Bergen. Det kunne hun. Vi avtalte at jeg skulle komme og hente henne dagen etter, på gården nord for Geilo, og denne gangen var det ikke snakk om å somle seg bort.
Hva hadde Europa vært uten Homers verker? Uten fortellingene om gudenes luner, om kjærlighetens kraft og alle farer som truer utafor egen strandsone? Alle narrativer vi føyer livene våre inn i kan spores tilbake til disse urtekstene om heltemot, utferdstrang og menneskets kamp mot sine egne, indre demoner. Alt er åpent, forteller tekstene oss. Alt er mulig, men du må være forberedt på alle slags utfordringer på veien. Du må kunne navigere, du må være klartenkt og tilpasningsdyktig, og møte lokalbefolkningen på deres egne premisser.
Til og med kjønnskampens historie kan vi lære noe om ved å følge tråden fra de første, livsfarlige feministene som prøvde å lokke Odyssevs i døden med sangen sin, via nytolkninger av Bibelens påbud om ikke å la trollkvinner leve, på 1600-tallet, til de fatale kvinnene i 1940- og 50-åras noir-bølge som på tilsvarende vis skremte livet av sine mannlige motparter. Opp til den siste tidas eruptive metoo-bevegelse, som en foreløpig siste omvending av fiendebildene. Vi kan lære om betydningen av å ha venner, aller helst blant gudene, så klart, men noen trofaste rorsmenn kommer også godt med. Og vi får bekreftet at belønningen som venter, om vi til slutt kommer trygt i havn, bare unntaksvis er fullt fortjent. Tjue år er lenge. Ibsens Solveig ventet antakelig enda lenger. Min erfaring er at dette er i overkant av hva man kan håpe på, og man kan si at fortellingen her sklir langt over i fantasien. Men også fantasien er en manifest størrelse vi må regne inn om vi skal ha noen mulighet til å forstå oss selv eller den verden vi har havnet i.
Selv skulle jeg i første omgang bare til Geilo, i en litt skranglete boble som måtte innom et par servicestasjoner på veien. Godt utpå kvelden fant jeg fram til det aktuelle småbruket utafor sentrum og måtte ta en tur ut i bushen før jeg turde banke på døra. Rundt meg lå den endeløse, norske stillheten med sine fjellformasjoner og uutgrunnelige skoger, tilsynelatende uforandret siden folkeeventyrenes tid. Jeg kjente et stikk av tvil. På skolen hadde vi også lest Vinjes Færdaminne, som kan utlegges som en av utallige nedskalterte versjoner av Odyssen, og visste at det i landskap som dette var mulig å treffe på huldra, «sterk og raudleit og fager», men like gjerne Roveguro, med halen viftende fram under stakken.
Marianne åpnet i alle fall døra, nøyaktig så søt og blid som jeg hadde håpet, og jeg tenkte at dette kunne ikke bli feil. Vi heiv sakene hennes inn i bilen og kom oss av gårde, før eventuelle foreldre, som jeg ikke så noe til, rakk å protestere. Hele natta kjørte vi, opp i fjellufta på Hardangervidda, over et flere kilometerlangt teppe av lemen, kan jeg huske, som uopphørlig strømmet over veien, ned i den vakre bygda Kinsarvik der vi slo opp teltet i soloppgangen og ble kjent med hverandre på den måten kvinne og mann, og i seinere tid alle mulige andre kjønnskonstellasjoner, som vi har vi lært at finnes, kan bli, under omstendigheter som dette.
Og jada, jeg romantiserer, så klart, dette er min Moveable feast, i ettertidas forsonende lys, et lykkelig ungdomsminne ingen reality check skal få forstyrre. Vi hadde ingen penger da vi kom fram til Bergen, ingen planer eller kontakter av noe slag, men jeg kan ikke huske at vi manglet noe. De første nettene sov vi på et støvete loft på Tyskerbryggen, som man kom til ved å klatre over et par hindringer, seinere slo vi opp telt i Nygårdsparken og ble vekket av morgengretne bergensere som stakk paraplyspissen i duken vår. Marianne ville se Amalie Skram-museet, hun ville oppleve Amalie Skram-festivalen, skaffe seg leilighet i Amalie Skrams gate og sitte på kafé Amalie og spise husmannskost á la Skram, men ingenting av dette fant vi. Bare en beskjeden statue oppe på Nordnes. Siden skal det ha blitt bedre, har jeg hørt. Og det ble absolutt armod på oss også, sykdom og krangler etterhvert, samlivstørke og elendighet og til slutt et endelig brudd, som det gjerne blir før eller siden når man hiver seg ut i noe sånt. Men det var et eventyr, jeg vil alltid tenke på tida i Bergen, og framfor alt reisen dit, som en av livets store opplevelser.
Det uutsigelige finnes – uutsagt! – i det som sies, skriver Wittgenstein. Og innsirklingen av det uutsigelige, frammaningen av det bakenforliggende, underforstått essensielle, er en av litteraturens viktigste oppgaver, og noe den er i stand til som ingen annen kunstart.
Det mest åpenbart uutsigelige for meg og Marianne, som på dette tidspunktet var blitt Margunn, etter sammenbruddet i Bergen, var å fortsette til Oslo. Storbyens magnetisme. De glitrende fasader og bakgatenes forlokkende mørke. Vi hadde lest Kafka, vi hadde lest Cain, og selvsagt Chandler, som sa «Down these mean streets a man must go who is not himself mean». Og nyere forskning som tilsa at dette også måtte gjelde kvinner. Vi ville utfordre oss selv. Finne ut hvor mye vi tålte.
Så vi fløt over fjellet, i sovekupé, som Ask Burlefot i «Lasso rundt fru Luna», og fant en kjellerleilighet i Majorstuastrøket, akkurat stor nok til vår felles visjon om et vilt og poetisk liv. Om dagen var vi Sult-helten og Ylajali, Raskolnikov og Sonya Marmeladova, om natta anemiske småkriminelle som skvatt unna når vi så folk. Og hele tida vaska vi, skrubbet og skylte oss gjennom butikklokaler, kontorbygg, skoler, korridorer og toaletter, et og annet herskapshus, med pauser da vi leste høyt fra City slang & Ukendt under den samme måne.
For det tok ikke lang tid før vi innså at storbyen ikke bare er voldens og den uoverskuelige kriminalitetens arena, men like mye poesiens. Asfalten var en eneste stor tavle. Hver husvegg fylt med skrift. Hvert blikk vi møtte på gata et sluk å forsvinne i.
I en verden uten litteratur ville språket forvitre. Stivne i faste former. Tomrom ville oppstå der reklamespråket kunne sive inn. Innsmigrende formuleringer som ønsket å gjøre oss alle til kunder, konsumenter, brukere av alle slags avhengighetsskapende objekter skapt med ett eneste formål: å få oss til å ville ha mer. Ordene ville tømmes for innhold og omskapes til ideologiske symboler for en forbrukskultur som behandlet folk som idioter. «Vi er her for deg», ville kulturen si. «Alle verdier måles i penger». «Bare ved å komme til oss, investere i oss, kan du realisere dine innerste drømmer.» Et språk bygget på løgn, på forfengelighetens beruselse, hvor alt som kunne likne sannhet, etterprøvbarhet og edruelighet ble regnet som sand i maskineriet. Et voksende semantisk ras, et ordskred ingen over tid ville kunne verne seg mot. Om det ikke var for litteraturen. En akselererende språklig forslumming, uttørking, vandalisering, som ville bre seg til alle kanter av samfunnet, helt opp i de styrende organer, hvor folk i maktposisjoner kunne finne på å bruke uttrykk som «godhetstyranni» eller «snikislamisering» i beste sendetid på TV. En språklig hungersnød det ikke ville finnes noen annen kur mot enn rikelige mengder boklig næring.
For oss framsto Oslo i utgangspunktet som et litterært paradis, med biblioteker, bokkafeer, opplesningskvelder og lanseringsfester, og utallige andre, unge håpefulle som drev rundt i gatene på leting etter noe å skrive om. I løpet av den første vinteren lærte vi om livets grunnbetingelser av Sapfo, hverdagens metafysikk av Julio Cortázar, alle tings forgjengelighet av Proust, og nødvendigheten av å ha et eget rom, med trekkfrie vinduer og arbeidsro, av Virginia Woolf.
Vi skreiv våre første dikt på dovegger og i T-banetuneller rundt omring i byen, uten å finne et uttrykk som tålte dagens lys. Vi hutret oss gjennom en lang, utmattende vinter på flukt fra kreditorer, hushaier og våre egne paranoiske tilbøyeligheter, to noenlunde observante, obsternasige Obstfelderlesere, som stadig oppdaget at vi var havnet på feil perrong, i påvente av et tog vi ikke visste om ville komme.
Så vi måtte videre. Hele tida videre. Oslo ble for kaldt, Norge for provinsielt, stadig flere av bøkene vi leste syntes å insistere på at livet var et annet sted.
Uten litteraturen ville vi ikke hatt noen etterrettelig hukommelse. Vi ville levd i et altoverskyggende nå, et evig fastfrosset øyeblikk uten kontakt med vår egen historie. Hva som skjedde i den vidunderlige nye verden på femtitallet, eller det irrgrønne sekstitallet, ville vært tapt for oss. Vi ville levd som om vår egen tid var den eneste, som om alt som var skjedd før i verden var en streben etter vår tids fullkommenhet, og ingenting annet enn våre målestokker og verdisystemer kunne være gyldige.
Sult ville vært et begrep fra gamle sagn eller nyhetssendinger, noe abstrakt og fjernt som ikke angikk oss. Krig og Fred ville vært et brettspill, Madeleinekake noe tørt og uspiselig vi fikk hos en tante på Toten. Vi ville ikke ha kunnet smile av et uttrykk som «Kjødets lyst og sjelens ubotelige ensomhet», og i alle fall ikke sett for oss å sykle på vannet.
Selv tok vi fly denne gangen, da dette fortsatt var politisk tilgivelig, ut på vår egen odysse, vår grand tour i litteraturens og virkelighetens verden. Og det var et eventyr. Margunn, som nå var blitt Martine, hadde med en liste over alle stedene vi skulle besøke: Dickinsons Amherst, Munros Ontario, Poe’s Baltimore og Faulkner’s Yoknapatawpha county.
Og alle steder møtte vi forståelse. Ofte var det nok å vise fram et velbrukt eksemplar av The Waste land eller Heart of Darkness, så gikk dørene opp. Vi innså at vi inngikk i et verdensomspennende nettverk av litterater og litteraturelskere, det fantes ingen by, knapt nok et bortgjemt tettsted på noe kontinent der man ikke kunne komme i kontakt med likesinnede bare ved å nevne navn som Dickens eller Dante. Litteraturens verden er åpen, empatisk, vitebegjærlig, preget av den dype kjærligheten til språket og dets uoverskuelige krefter som holder kloden sammen. I Central Park i New York så vi en hvithåret kvinne stå på en bruskasse og lese fra Alice Oswald’s «Memorial», med så mange tilhørere at de lengst bak bare måtte oppfatte et og annet ord. I Buenos Aires slo en drosjesjåfør av taxameteret for å gi oss en rundtur gjennom Borges’ magiske labyrinter, og viste oss biblioteket han fikk ansvar for etter at han var blitt blind.
Og ikke nok med det: Vi kunne sitte på en benk i Palenque eller på et tog gjennom Guatemala og komme i nærkontakt med en kvinnekjær konge i Mesopotamia 3000 år før vår tidsregning. På stranda på Isla Mujeres var vi omgitt av skikkelsene i Den eldre Edda. Da vi satt på en bussholdeplass i New Orleans og leste Moderato Cantabile stoppet en bil med Duras-elskere som inviterte oss med hjem til middag.
Tok vi litteraturen ut av verden ville all kommunikasjon skrumpe inn. Muligheten til å forstå hverandre bli drastisk redusert. Man kan forestille seg isolerte individer sittende i hvert sitt avlukke rundt omkring på kloden uten annen kontakt med andre enn den de fikk gjennom dataskjermen. Uten anelse om hvordan medmennesker tenkte og opplevde livene sine ut over det de la ut på nettet. Det kunne oppstå celler av forbitrete hatefulle, med fiendebilder basert på interne fordommer og fantasi. Man kan se for seg miljøer der de mest opplagte fakta om hvordan verden henger sammen ble fornektet, av mangel på informasjon som bekreftet dem. Et mentalt klima hvor konspirasjonsteorier kunne spre seg som ild i uttørret skogsbunn fordi jorda aldri ble vannet med korrigerende, kunnskapsbasert informasjon. I en illitterær verden kunne man tenke seg at skepsisen til annerledes tenkende, annerledes fungerende hjerner og sinn ble så stor at selve ideen om demokrati, om alle menneskers likeverd og verdien av hver enkelt stemme, ville miste kraft. Kanskje til et punkt der det eneste man kunne samle seg om, ut over hat til alt fremmed, alt man ikke forsto, var en mann sterk nok til å samle all makt i sine hender. Som en førspråklig avatar. En verden hvor alt annet enn grådighet og umiddelbar behovstilfredstillelse, gjerne på bekostning av andre, ville bli ansett som sentimentalt sludder.
Noe vi i alle fall ikke kunne forestille oss, der vi satt på en kafe laget av gamle busseter under et stråtak i Tulum, Yucatan, omgitt av jungelens mørke, og hørte ei jente fra urbefolkningen lese dikt hun hadde skrevet selv. No cierre tus ojos, por que necesito mas luz en mi vida. Ikke lukk øynene dine, for jeg trenger mer lys i mitt liv.
Dagen etter møtte vi en Ibsen-kjenner som hadde mye godt å si om Norge. Han visste gjennom Nora at vi har vært et feministisk foregangsland siden 1870-tallet. Brand hadde overbevist ham om vår årvåkenhet overfor religiøs fanatisme og autoritære holdninger, Dr Stockmann illustrerte en sunn skepsis til all slags rovdyrkapitalisme, mens Solveigs endeløse tålmodighet måtte vise at vi som folk sto fast på at kjærligheten er det viktigste av alt.
Vi var usikre på om vi ville anbefale denne mannen å lese nyere norske romaner.
Uten litteraturen ville vi ikke visst noe om våre egne begrensninger. Vi ville trodd det var mulig å fly helt opp mot sola uten at vingefestene smeltet, eller å skape et menneskelignende monster som lot seg kontrollere. Vi kunne fått for oss at med rikdom fulgte det kløkt som var overlegen alle andres, og at det å være født under gunstige betingelser ga oss rett til å operere med våre egne standarder, uten bekymring for fellesskapet eller den verden vi skulle overlate til våre etterkommere. Vi kunne levd i troen på at alt vi hadde lyst på var til salgs, og at ressursene som skulle til for å opprettholde det mest privilegerte livet historien har sett, var ubegrensede. I alle fall ville vi ikke hatt mistanke om at mørkets hjerte fantes inne i oss selv, vel så mye som hos de fjerntboende, påstått ville vi ønsket å utnytte til vår egen fordel.
En verden der forbruk var blitt religion, alt språk reklame, rovdrift på naturressursene og nedbrytning av livsgrunnlaget for alle andre arter, noe nær naturens orden.
Vi så jo tendenser til dette allerede, om vi kikket opp fra bøkene. Spor av en grenseløs brutalitet. Fysisk som mentalt. Mennesker som betraktet selv oss som varer. Selv oss som ressurser det var mulig å klemme fortjeneste ut av. To unge drømmere, reisende i poesi, som gikk på snørra i Bogotá. Falt for det billigste trikset, rota oss inn i den verste gata, møtte de hardeste gutta.
Lærte at det uutsigelige er et faktum også i en verden uten språk.
Så måtte vi i alle fall hjem. Dannelsesreisen var over. Nå var vi klar over hvilke grenser vi hadde å forholde oss til.
Den siste biten seilte vi med Argo, båten Jason førte over havet til Kolkhis for å hente det gylne skinn, på ordre fra kong Pelias, i gresk mytologi. Denne båten som bit for bit ble byttet ut med nye deler, slik at den var blitt en annen, men fortsatt den samme, da den kom fram. Og derfor kan være en metafor for kjærligheten, påpeker Roland Barthes, sitert av Maggie Nelson. For at virkelig kjærlighet er i stadig utvikling, og samtidig alltid den samme, er noe alle vet som har vært så heldige å oppleve det.
Da vi kom til Biscaya, et havområde som i litteraturen stadig hjemsøkes av storm, fikk vi storm. ikke mindre hard enn den som skildres av Shakespeare.
Blås, storm, spreng dine kinn!
Ras, blås!
Opp, himmelsluser, send en syndflod ned, til tårn går under, værhaner blir druknet, og dere svovellyn, som med en fart lik tankens varsler tordendrønnets slag og kløyver eiketrær, svi av mitt hår!
Du tordenbrak, slå jordens runding flat, spreng naturens former, spill all den sæd som utakknemlighetens menneske blir avlet med!
Natta etter det hadde jeg mareritt. Befant meg plutselig et sted hvor naturen selv var ute av kontroll. Voldsomme tornadoer, havis som smeltet, hele landområder tørket ut. Verdensomspennende pandemier, mennesker som flyktet i et antall som tidligere hadde vært ukjent. Rabiate statsledere som gikk til angrep på naboland i kamp om ressursene.
Våkna til en blikkstille idyll. Havet som et speil. Blinkende solstråler i horisonten.
Under frokosten fortalte jeg Martine, som nå igjen var blitt Marianne, hvor jeg hadde vært. Hvor godt det var å innse at det bare var en drøm.
Så fryktelig sa hun, og flyttet seg nærmere. Hva kan vi gjøre for å forhindre noe sånt?
Vi må skrive, sa jeg. Som aldri før. Skrive, skrive, skrive. Det er det eneste våpenet vi har.