Etter krigen sendte Hjemmefronten en sterk oppfordring til alle kunstnerorganisasjoner om ”å slette av foreningens medlemslister enhver person som ved direkte samarbeid med okkupasjonsmakt eller nazister har forrådt Norges sak.» I tillegg til det rettslige landssvikoppgjøret ble altså kunstnerorganisasjonene sterkt oppfordret til å ta et oppgjør med såkalt unasjonalt virke. Boka «Men viktigst er æren», som kom i 2013, og er skrevet av Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl, er ei bok som nettopp tar for seg forfattere, billedkunstnere, scenefolk og musikere, komponister og dirigenter og deres organisasjoners rolle i krigsoppgjøret, og det utenomrettslige oppgjøret som ble gjort blant medlemmer. Jeg leser et utdrag fra forordet:
«I den store renselsesprosessen som fant sted etter 1945 ble alle de dømte ansett æreløse, uverdige til å fylle kunstnerrollen, ut fra tanken om at kunst og kunstnere er til for å gi nasjonen heder slik at svik rammer fellesskapet som helhet. At så mange saker kom opp for æresrettene (som de kaltes), gjør oppgjøret med kunstnerne spesielt, i tillegg til at det kaster lys over de mer allmenne prosesser i samfunnet under overgangen fra krig til fred.»
I likhet med andre kunstnerorganisasjoner opprettet altså DnF den interne «Æresretten», et utvalg på seks personer, nedsatt av Alex Brinchmann, som den gang var leder i Forfatterforeningen. Medlemmer som hadde vært med i NS ble ekskludert. I tillegg ble det gjort en rekke andre avgjørelser på svært sviktende grunnlag.
Jeg ønsker nå, på vegne av Forfatterforeningen, å beklage den urett forfattere ble utsatt for gjennom avgjørelser der det ble handla ut fra følelser, uriktige opplysninger og direkte feil.
Forfatterforeningen vil beklage til de som opplevde urett gjennom det utenomrettslige oppgjøret som æresretten var.
Det var ikke bare forfatterne æresretten fikk konsekvenser for, berørt ble også familiene og etterkommerne. Forfatterforeningen ønsker å gjøre det klart at vi ser at dette rammet hardt.
Forfatterforeningen gjorde urett, både ved den tvilsomme prosessen som Forfatterforeningen bega seg inn på ved å opprette æresretten, og ved å ta avgjørelser basert på feilaktige opplysninger.
Jeg vil lese navnene vi har fått framskaffet, navnene på dem som ble anklaget og seinere dømt av æresretten på feil grunnlag. Denne beklagelsen retter seg til dem. Av de 17 som ble rammet har vi 12 etterkommere til stede her i dag. Da leser jeg opp navnene på de 17 forfatterne:
Per Arneberg
Stein Balstad
André Bjerke
Ejlert Bjerke
Johan Bojer
Waldemar Brøgger
Theodor Dahl
Audun Hierman
Trygve Hjort Johansen
John Klepzig
Alf Larsen
Georg Wasmuth Sejersted
Olav Sletto
Ragnar Solberg
Harald Thaulow
Thorvald Tu
Herman Wildenvey
På vegne av Forfatterforeningen, vil jeg si unnskyld for den måten Forfatterforeningen, gjennom æresretten, behandlet disse forfatterne etter krigen. Jeg beklager de avgjørelsene som ble gjort ut fra sviktende skjønn og på feil grunnlag.
Dessverre kommer denne unnskyldningen seint, men Forfatterforeningen vil med denne unnskyldningen vise, gjenlevende og etterlatte, at vi ser den uretten som ble gjort.