Forfatterhilsen fra korona-kontor (/ barselspermisjon)

Foto: Stephen Butkus Ingvild Lothe (1990) er fra Stord i Hordaland, og har gått Forfatterstudiet i Bø og Litterär gestaltning i Gøteborg. Hun begynte å…

screenshot_2020-05-04_at_20

lotheingvildliten.jpg

Foto: Stephen Butkus

Ingvild Lothe (1990) er fra Stord i Hordaland, og har gått Forfatterstudiet i Bø og Litterär gestaltning i Gøteborg. Hun begynte å skrive på debutsamlingen Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt i Bø i 2014-15. Den kom på Kolon i 2016, og ble tildelt den historisk første Godt føremål – prisen. Juryen (Ingvild Bræin, Roy Ole Førland og Ragnar Hovland) skrev i sin ti at prisen «går til en ung og lovende forfatter som har imponert oss alle!»

– Jeg har alltid elsket språk og lest mye, skrevet for meg selv i dagbok-format, men jeg hadde null litterær selvtillit før jeg begynte på forfatterstudiet. Med god hjelp fra lærerne og medelevenes tilbakemeldinger fant etter hvert en form og en rytme som jeg følte at jeg behersket, og da ble det plutselig veldig gøy! 

For å gi leseren et innblikk, her er fra side 43 i debutsamlingen: «Mennesker dør og blir født hele tida,/ jeg bare lever og lever./ Jeg blir snart nødt til å ta en pause/ fra denne pausen jeg holder på med./ Jeg forandrer meg i morgen, tenkte jeg,/ og hver kveld tenker jeg det samme»

– Liker så godt dette: «Jeg blir nødt til å ta en pause (pause) fra denne pausen (…). Men selv om du fant rytmen og stemmen og stemningen, så er det et stykke til utgivelse. Hvordan var veien din dit?

– Jeg hadde ingen ambisjoner om å bli utgitt, men ble kontaktet av flere forlag på bakgrunn av forfatterstudiets avgangsantologi. Jeg visste hele tiden at jeg ønsket å jobbe med Bjørn Aagenæs i Kolon forlag, så da han viste interesse for prosjektet mitt var det ingen tvil. 

– Hvordan visste du at du ville jobbe med Aagenæs?

– Vi har alltid hatt en god tone, en felles forståelse, vi er ofte enige og han er bare rett og slett en fantastisk redaktør som lytter til meg som forfatter, han er åpen og nysgjerrig, stiller kritiske spørsmål, og gjør meg bedre. Jeg har ingen typisk bakgrunn som skulle tilsi at jeg skulle bli poet. Jeg kommer fra et arbeiderklassehjem på vestlandet, og har vel i grunn alltid hatt (og kommer nok alltid til å ha) en del mindreverdighetskomplekser på grunn av det. Jeg har allikevel lært meg å tenke at bakgrunnen min også kan brukes til min fordel; jeg har andre erfaringer enn de som har vokst opp i småborgerlige hjem på Oslo vest med verdenslitteraturen i bokhyllene. Jeg tror jeg kan gå inn i litteraturen med mer åpenhet og nysjerrighet.

– Så hvordan jobber du da, når du omdanner nysgjerrighet til litteratur? Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut? Hvor mye kan du skrive på en måneds tid?

– Mens jeg var elev ved Litterär gestaltning i Gøteborg ble jeg plutselig gravid (uuups!). Det var sjokkerende, men det føltes meningsfullt og riktig, og derfor er jeg for tiden hjemme i fødselspermisjon med sønnen min, Nordahl. Siden jeg har aleneomsorg for han, kan jeg ikke skryte på meg de store rutinene per dags dato. Jeg skriver sporadisk (på bussen, når barnet sover, på kvelden), jeg noterer hele tiden ned tanker og idéer, men han tar jo hele hjertet mitt og hjernen min og ja…

– Ja, hjertet og hjernen er også litteraturens rom. Hvis jeg regnet riktig, så kom andreboka di, Havfruehjerte, mens du var gravid. Så jeg håper det kommer dikt av denne perioden, og at skrivingen ikke hindre av at noen forsøkte å snakke ned og trivialisere litteraturen om barsel og spedbarnsperiode!

– Vet du! Jeg har så innmari forståelse for at barsel og spedbarnsperioden må skrives om! For det er heftige saker. Og det er viktige saker. Og det er det vondeste og vanskeligste og vakreste og mest altoppslukende jeg noen sinne har opplevd. Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive dikt om det, men i en sci-fi-diktsamling jeg arbeider på nå, er det mange barn. Det er det for så vidt også i Havfruehjerte. Det har alltid opptatt meg, barnet, som figur og som symbolet på uskylden, håpet (og gamle mennesker, og dyr (de reneste skapningene, altså!)). 

– Nei, hva gjør egentlig det å skrive om å sette et liv til verden til noe mer trivielt enn å skrive om døden. Det kan vel ikke være redsel for å gå inn i det der kroppen, hormonene, de sterkeste følelsene. Å skrive om sex er ikke belastet på samme vis. 

– Jeg synes generelt det er alt for lite inderlighet i litteraturen i dag! Det er utrolig mange flinke folk som skriver såkalt flinke bøker, men mye av det kjeder meg. Jeg synes det skal brenne i en tekst, noe må stå på spill, for det er så lett å gjennomskue når det ikke gjør det. Jeg ønsker at litteraturen skal åpne opp noe i leseren, som når man studerer et kunstverk og føler noe, selv man ikke nødvendigvis forstår helt hvorfor. Det er det jeg ønsker å utrette med litteraturen min. Jeg blir rett og slett litt «forbannet» når jeg merker at en tekst ikke betyr noe for avsenderen. Kanskje er jeg litt dramatisk, overfølsom. Jo, det har jeg blitt fortalt at jeg er. 

– Nå er dramatikken stor utenfor veggene. Hvodan påvirker pandemien måten du jobber? 

– Fødselspermisjon ligner skummelt mye på korona. Men jeg har for tiden flere prosjekter jeg jobber med. 

– Det er bare et år siden siste samling kom ut: Havfruehjerte kom i 2019. Når, cirka, kan man vente ny bok fra deg?

– Haha, det er ikke godt å si! Kanskje når jeg får sovet gjennom natta, eller når (eller hvis) Nordahl begynner å sove i mer enn tjue minutter av gangen på dagen, eller når han begynner i barnehagen. Uansett har jeg minst fire bøker som jeg ønsker å ferdigstille!