MK: Hvorfor bør også voksenbokforfattere besøke Norsk barnebokintitutt?
DL: Jeg begynte som forfatter for voksne og ble DnF-medlem før jeg begynte å skrive barnebøker og ble medlem av NBU. Å skrive for barn var en litterær utfordring, på mange måter lik arbeidet med å skrive for voksne, men også annerledes. Det er mye mer vrient å skrive enkelt enn å skrive vrient, for å si det sånn. Og å skrive for barn er å være seg bevisst at det handler om kombinasjoner av stemme, perspektiv og forståelsen av at barn er individuelle lesere som leser annerledes enn voksne. Hvis NBI på den tida jeg begynte med barnebøker hadde vært der instituttet er nå, hadde det vært et sted som kunne gitt meg mye. NBI er et sted der forfatterne kan søke mer kunnskap.
MK: Jeg har selv vært student ved pilotprosjektet “Dramatikerutdannelsen for barne- og ungdomsbokforfattere og vet at det var et uhyre intenst Hva er det for slags utdanning dere tilbyr for skjønnlitterære forfattere, egentlig?
DL: I dag heter det «NBIs forfatterutdanning i skrivekunst og litteraturformidling.» Utdanningen har et skjønnlitterært tyngdepunkt, men etter at vi har drevet treårige prøveprosjekter i henholdsvis scenetekst og faglitteratur, er det også mulig å spesialisere seg i dette i utdanningsløpet. Litteraturformidling er viktig, forfattere trenger flere bein å stå på økonomisk, og det kommer til å være bruk for litteraturformidlere med kunstnerisk utdanning i både bibliotek, skole og kulturskole. En del av utdanningen er dermed praktisk – studentene prøver seg som forfattere i skole. Selve utdanningsforløpet er samlingsbasert med tre dager månedlig og skriving mellom samlingene. Foreleserne er ansatt i NBI, men i tillegg har hver samling en forfatter på besøk og veilederne i obligatoriske oppgaver og hovedprosjekt – som studentene arbeider med siste år – er alle forfattere. Vi arrangerer også et seminar hvert semester for nåværende og tidligere studenter, og prøver å opprettholde et alumnimiljø.
Vi er nok en utdanning som forfekter Nerudas tese om at «originalitet» er en litterær fetisj, og at «personlighet» er mye viktigere.
MK: Hva har dere lagt vekt på under utviklingen av studiet?
DL: Først og fremst alt vi har lært av studentene, av å arbeide med dem. Vi har hele tida hatt klart for oss at vi ikke utdanner en gruppe, men individer. Aller først står derfor hva vi kan bidra med for at den enkelte kan utvikle sin egenart som forfatter. Det kalles ofte «stemme», men en forfatter er som oftest flerstemt, og skriver ikke alltid på samme måte. Utdanningen er et laboratorium, et perfekt sted å gå midlertidig på trynet og lære av det eller prøve ulike måter både stilistisk og i arbeidsmåte, og kunne reflektere over det. Og i flere sammenhenger kunne forankre sin refleksjon i skrivekunstnerisk og litterær teori. Vi er nok en utdanning som forfekter Nerudas tese om at «originalitet» er en litterær fetisj, og at «personlighet» er mye viktigere. Forfatterne som kommer herfra har lite eller ingenting til felles, de er sine egne. Utdanningen er derfor i stadig endring og vi legger mye tid og arbeid i å kvalitetssikre den.
MK: Hva vet dere om forfatterutdanningene i Bergen, Bø, Tromsø, Gøteborg og København, og om disse institusjonenes tilnærming til det å utdanne forfattere?
DL: Vi vet mye om utdanningene. Vi lærte av utdanningen i Tromsø da vi startet, i struktur ligner vi mest på den, fordi vi også er samlingsbasert. Og vi har fortsatt god kontakt den veien. Vi er godt orientert om Litterär gestaltning i Gøteborg, men først og fremst har vi et formalisert samarbeid med Skrivekunstakademiet i Hordaland og Forfatterskolen ved Center for Børnelitteratur i Danmark. Den siste arbeider vi faglig nært med fordi deres og vår utdanning er barne- og ungdomslitterær.Vi samarbeider også med kunsthøyskolene i Oslo og Bergen.
MK: Som utdanningsleder: Hva er din pedagogiske grunntanke i programmeringen av utdanningen?
DL: Den er vel todelt med underpunkter: For det første og aller viktigst, det som er knyttet til utviklingen av studiet, at vi skal utvikle studentenes litterære individualitet, lære dem mest mulig om profesjonen, arbeidsmåter og kunstnerisk refleksjon. Det er altså en grunntanke som er knyttet til den kunstneriske utviklingen av utdanningen. For det andre litteraturpolitisk: Det er mye tøffere å klare seg som forfattere i dag enn for bare tjue år siden. Å ha gode kunnskaper og ferdigheter i kunstnerisk nærliggende arbeidsmuligheter og om hvordan det såkalte Bok-Norge er skrudd sammen, er nærmest en forutsetning for å kunne arbeide profesjonelt på et nivå som er noenlunde økonomisk forsvarlig. Etter å ha arbeidet med forfattere i mange år, har jeg lært at sårbeinte folk er nyttige. De snakker om sko.
MK: Hva har overrasket deg mest med å utdanne forfattere gjennom disse ti årene?
DL: Ikke for å skryte, altså, men det faktum at 60% av studentene herfra har utgitt i bokform, eller for scene eller skjerm. Det hadde jeg ikke engang fantasier om da vi startet. Og at så mange av dem har gjort det skarpt utenlands og vunnet eller vært nominert til priser. Det er sånt en utdanningsleder blir faderlig av. Men det er ganske teit om vi skulle sole oss i disse resultatene. De fleste forfattere har en eller to utgivelser, og hvor mange av tidligere studenter herfra som klarer å få et forfatterskap, som etter min mening er definisjonen på betegnelsen «forfatter» – vel, det vet vi ikke mye om ennå. Om det blir halvparten, vil jeg fremdeles være overrasket.
MK: I 2008, og det er mulig tallet fortsatt er gyldig, var tilsvarende tall fra Skrivekunstakademiet i Hordaland en av ti. Som debuterte som forfatter etterpå, altså. Du har selv gitt ut over tjue bøker siden debuten i 1977. Hva har du lært som har vært mest nyttig for deg selv som forfatter?
DL: Jeg mente da jeg begynte i denne jobben for ti år siden, etter tretti år som forfatter, hvorav tjue som profesjonell leser og noen år som NBU-leder, at jeg visste det meste om barne- og ungdomslitteratur. Men det gjorde jeg ikke. Derfor er alt jeg har lært om barne- og ungdomslitteratur det aller viktigste. Og i det inkluderer jeg hva kollegaer og studenter har lært meg. Det burde gitt meg et bedre utgangspunkt for forfatterarbeid, men da må jeg først komme meg ned i stillingsbrøk, slik at jeg får tid til hva det ikke er blitt tidtil: Å skrive selv. Men jeg er ikke overbevist om at verken verden eller jeg har tapt noe på skrivefraværet. Likevel har jeg dubiøse planer, aller fremst står en selvbiografisk anlagt bok, muligens for barn, der tittelen allerede er klar: «Jeg gikk meg over sjø og land!» Hvis noen prøver å knabbe den tittelen, setter jeg forfatterforeningens generalsekretær på dem.
MK: Hehe, da kan du være trygg på at ingen knabber den tittelen. Det er ingen spøk å legge seg ut med DnFs generalsekretær! Men for den som skulle ville prøve: Hvordan kan hvem komme seg innom dørene til NBI, og når? Og hva finner de der, bortsett fra deg, bak en pult og mellom bokhyller?
DL: Egentlig hvem som helst innenfor normal kontortid. For å svare litt mer nøyaktig på det du spør om: Norsk barnebokinstitutt utvikler og formidler kunnskap om litteratur for barn og unge. Det er uten tvil det viktigste samfunnsoppdraget vårt. Forskning på litteraturen for barn og unge er viktig i vår formidling. Vi kurser primærmålgruppene våre, lærere og bibliotekarer spesielt og litteraturformidlere av alle slag generelt. Det var barne- og ungdomsbokforfatterne som tok initiativet til å få en egen forfatterutdanning og at denne skulle være i NBI. I dag er denne utdanningen et toårig studium i skrivekunst og litteraturformidling som gir 60 studiepoeng. NBI driver også et nettstudium i samtidslitteratur, dette studiet gir 30 studiepoeng. I tillegg utvikler vi kortvarige kurs, primært for forfattere. Og vi kommer til å legge mer arbeid i kunstnerisk forskning i tida som kommer. NBI har en prima lesesal med forskningslitteratur og de tre siste års fag- og skjønnlitterære utgivelser. Instituttet eier også en stor boksamling av tidligere utgivelser som forvaltes av Nasjonalbiblioteket. Vi tilbyr forsker- og lesesalplasser. NBI holder til i bygget tilknyttet Nasjonalbiblioteket på Solli plass i Oslo.
Det er mye tøffere å klare seg som forfattere i dag enn for bare tjue år siden. Å ha gode kunnskaper og ferdigheter i kunstnerisk nærliggende arbeidsmuligheter og om hvordan det såkalte Bok-Norge er skrudd sammen, er nærmest en forutsetning for å kunne arbeide profesjonelt på et nivå som er noenlunde økonomisk forsvarlig. Etter å ha arbeidet med forfattere i mange år, har jeg lært at sårbeinte folk er nyttige. De snakker om sko.