Freddy Fjellheim: Første tegn til råte i Litteraturhuset i Fredrikstad?

Innlegget sto første gang som kronikk i Fredriksstad Blad onsdag 24. april Vet Litteraturhusets ledelse hva de driver med? Det siste halve året har jeg…

freddy_fjellheim
  • Innlegget sto første gang som kronikk i Fredriksstad Blad onsdag 24. april

Vet Litteraturhusets ledelse hva de driver med? Det siste halve året har jeg erfart så oppsiktsvekkende mangler på kvalitetssikring og profesjonalitet der at spørsmålet bør stilles i full offentlighet.

Med bakgrunn i visse erfaringer som frilanser stilte jeg en klar betingelse da jeg aksepterer Merete Lies oppdrag om å lage et poesiprogram for det nye Litteraturhuset (LH): «Jeg vil ikke ha noe av maktspill. Jeg er kun opptatt av kvalitet.»

Allerede i november i fjor begynner Litteraturhusets daglige leder med vanskeliggjøring av kommunikasjonen. Da kan det ligge i kortene at en konflikt skal skapes, og deretter skal varsleren stemples som vanskelig.

Hvordan? Merete Lie begynner å la det gå dager og uker før hun besvarer mine mailer og telefoner. Slik blir det prakksomt å bygge opp et seriøst litteraturprogram. Til min overraskelse opprettholder Lie dette konfliktskapende kommunikasjonsmønsteret i flere måneder.

Et annet eksempel på slett kommunikasjon får både Forfatterforeningens generalsekretær og jeg erfare i februar. Da er Merete Lie og Morten Fredriksen invitert til Forfatterforeningens kontorer for å løse flokene som har oppstått. De fleste av mine løsningsforsøk blir bemøtt med den samme setningen, grått og maskinelt repetert gjentatte ganger: «Du kan ikke regne med at vårt samarbeid vil bli enklere i tiden som kommer.» Hvilket maktspråk fra et nysatsende Litteraturhus. Hvilken ignorant kommunikasjonsform.

Bakgrunnen for møtet var at LH i måneder hadde lovet meg en kontrakt jeg aldri fikk. Min arbeidsmengde var dessuten nær ved å bli fordoblet. Den daglige lederen velger å late som om kravene jeg formulerte skriftlig ved samarbeidets begynnelse ikke eksisterer.

Rett før jeg skal holde prologen på Litteraturhuset kommer omsider et kontraktsforslag, antagelig fordi jeg da hadde involvert Den norske Forfatterforening. Forslaget er i total uoverensstemmelse med prosjektbeskrivelsen og budsjettet vi ble enige om bare to dager tidligere. Jeg tror knapt det jeg leser.

Men den besynderlige kommunikasjonen skal ikke stanse med det. I sin kronikk i FB 3.1.13 skal Merete Lie presentere programpostene på LH for byens befolkning. Hun utelater poesiprogrammet. Jeg spør overrasket hvorfor, men heller ikke den mailen besvarer hun. Ved det neste store oppslaget i FB skjer akkurat det samme. Til tross for at jeg gjennom flere uker etterspør muligheten til å presentere den litterære nysatsingen på huset, velger Merete Lie å ignorere det.

Når åpningshelgens program offentliggjøres kommer enda en overraskelse. LH har stjålet både navn og en programtittel som skal presenteres i poesiprogrammet senere hen.

Men så dukker det uventet opp et oppslag på f-b.no om at LH satser på poesien. Som kunstnerisk ansvarlig for poesiprogrammet er jeg ikke informert om intervjuet. To sakesløse forfatterkolleger aner ingenting om konteksten og berømmer derfor LHs poesisatsing. Det var riktignok undertegnede som hadde laget poesidelen av åpningsforestillingen, foreslått poetene, endog diktene de skulle fremføre.

Poesien er litteraturens grunnvoll, erklærer Litteraturhusets programsekretær flott i intervjuet, men avslører også at han mer enn gjerne vil kneise fra den grunnvollen.

I to måneder bivåner Forfatterforeningen og jeg Merete Lies manglende evne til å løse vanskene hun selv har skapt. Hun trenerer attpåtil saken, og på utilbørlig vis.

Om LHs opptreden så langt har vært useriøs, blir den rent destruktiv etter at de har valgt å avvikle poesiprogrammet. Til tross for at Lie og jeg begge har signert søknadene om økonomisk støtte, kontakter hun bidragsyterne uten å informere meg. Mine fagforeninger ber henne flere ganger samarbeide om avviklingen, men hun raserer blindt, ikke bare poesiprogrammet på Litteraturhuset, men i praksis også festivalen Poesi i grenseland. Poesitruppen jeg dannet med noen av landets fremste poeter, samt et skrivekurs med høyt kompetente lærere blir lagt i grus.

Det står som et faktum at i sitt første år ved Litteraturhuset snubler den daglige lederen ut i en konflikt som involverer landets største skribentorganisasjoner, både Den norske Forfatterforening, Norsk Faglitterær Forfatterforening og Norsk Forfattersentrum.

Hva kommuniserer LH til omverdenen ved disse hendelsene? Når jeg gjenleser nestleder Roy Freddy Andersens gode kronikk i FB om den gamle Arbeiderforeningen får jeg en anelse. Det er i alle fall ikke arbeiderbevegelsens verdigrunnlag ledelsen på LH er interessert i. De er snarere ute etter et markedssegmentet, dvs. sosialdemokraters minneverd og lommebok.

Denne saken handler slik om noe mer enn destrueringen av et litteraturprogram. Like alvorlig er det at Litteraturhuset, som vil være et «folkets hus» i Fredrikstad, bryter elementære regler i arbeidslivet og fra første stund skader sitt renommé, også hos forfatternes organisasjoner.

Kan sånt skje med en seriøs ledelse, må jeg spørre, og er det klokt av et Litteraturhus å behandle forfattere så kynisk?

Spørsmålet er også om Litteraturhusets stab er kompetent til å bygge kvalitet, eller om denne historien gir et varsel om sviktende forutsetninger.

Svaret får vi kanskje et hint om når vi ser hvordan Litteraturhuset møter offentlig kritikk. Jeg kan bare håpe det beste for byen og litteraturen.