Først ble vi brukt som brikker i Aschehoug og Gyldendals kamp om strømmemarkedet. Nå stenger Cappelen Damm oss ute fra Norges største strømmetjeneste. De som taper mest er leserne. For den som måtte tro at storforlagene har lært noe av millionbøter fra Konkurransetilsynet og tap i flere rettsinstanser: Tro om igjen.
Norske bokkonserner beskyldes for å bedrive kartellvirksomhet. Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm eier ikke bare forlag, men også lagre, distribusjonskjedene, bokdatabaser, bokhandlere og strømmetjenester. De kontrollerer hele verdikjeden.
LES VGs REPORTASJE OG DnFs KOMMENTAR HER:
https://www.vg.no/rampelys/bok/i/x3P8kQ/forfattere-ut-mot-storforlagene-naa-er-det-nok
I Norge finnes det to strømmetjenester for lydbøker:
Fabel som er eid av Aschehoug og Gyldendal.
Storytel som er eid av svenske Storytel og Cappelen Damm.
Disse to strømmegigantene har i flere år kjempet om å vinne det norske strømmemarkedet. Flere hundre millioner kroner står på spill årlig.
Norske bokhandlere har såkalt «skaffe- og leveringsplikt». Det betyr at du som bokleser skal kunne gå inn i enhver norsk bokhandel og kjøpe eller bestille en bok fra et hvilket som helst forlag – uavhengig av hvem som eier bokkjeden. Hvis ikke kunne man risikert at Jo Nesbøs bøker kun ble solgt i Norli-bokhandlene fordi Nesbøs forlag Aschehoug eier Norli-kjeden. Slik er det ingen som vil ha det.
Men verken Storytel eller Fabel forholder seg til skaffe- og leveringsplikten. Å være den eneste som kan tilby enkelte populære forfatterskap, er et enormt konkurransefortrinn i kampen dem i mellom. Skal du som leser strømme en Jo Nesbø-bok, må du derfor tegne abonnement i Fabel, skal du strømme Cappelen Damm-forfatter Vigdis Hjorth, må du tegne abonnement i Storytel.
Norske boklesere må med andre ord ha to abonnementer, både hos Fabel og Storytel, for å få tilgang til alle norske bøker. Stikk i strid med skaffe- og leveringsplikten. Kundens penger ofres, i et spill om å vinne strømmekrigen:
Fabel slipper å konkurrere med Storytels enorme markedsføringsmaskineri, mens Cappelen Damm kan forsyne seg av nesten hele inntektsstrømmen i Storytel uten å måtte konkurrere med folkekjære forfattere som Jo Nesbø, Maja Lunde, Lars Mytting og Zeshan Shakar.
Som om ikke det var nok: Verken Aschehoug og Gyldendal eller Cappelen Damm vil levere innhold til utfordreren Ebok Pluss.
Det er ikke bare kundene som taper penger på dette. Også forfatterne taper store summer hvert år, fordi vi kun er tilgjengelig i én av de to store strømmetjenestene. Forfattere flest er intetanende om dette, men når Fabel er under en tredjedel av størrelsen til Storytel, så betyr det at forfatterne på Aschehoug og Gyldendal går glipp av enorme inntekter.
Anslagsvis 675 millioner i omsetning for Fabel og Storytel tilsammen de foregående fire årene. I år alene passerer trolig Fabel og Storytel tilsammen 400 millioner i år, for 2020 var året der strømming av bøker fikk sitt virkelige gjennombrudd. Når man vet at det norske markedet for almennbøker er på en drøy milliard, så sier det litt om hvor stor del av våre inntekter dette utgjør.
Forfatterforeningen fikk nettopp derfor kjempet frem et viktig tillegg til Bokavtalen om at skaffe- og leveringsplikten også skulle gjelde digitale lydbøker. Dette har Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm ikke satt i verk. De overser dette viktige punktet i bokavtalen og operer stikk i strid med intensjonen i det norske boksystemet.
Dette er selvsagt ekstra alvorlig all den tid de ikke nøler med å dra nytte av alt som kommer dem til gode i det samme systemet: momsfritak, store statlige innkjøp, stipend og støtteordninger, fastpris, normalkontrakter og unntak fra konkurranseloven – tiltak som gjør at det går an å tjene penger på bøker i et så marginalt språkområde som Norge.
I årevis har både forfatterforeningene og enkeltforfattere tatt denne saken opp med strømmetjenestene og eierforlagene. Til ingen nytte. De vil ikke høre. Eller: De hører nok hva vi sier. Men de bryr seg ikke.
Så i år hyret vi derfor advokat Jon Wessel-Aas for å se på våre lydbokkontrakter. Det viste seg å resultere i et interessant funn:
Forlagene har ikke overholdt sin aktivitetsplikt på avtaler eldre enn fem år. Forlagene eier derfor ikke våre strømmerettigheter. Tvert i mot eier vi dem selv. Ikke så urimelig: Uten forfattere, ingen bokbransje.
Gjennom våren har vi hatt flere møter med Wessel-Aas, der også Forfatterforeningen og Forfatterforbundet har vært til stede. Begge foreningene har gitt oss sin uforbeholdne støtte.
Deretter sa vi opp avtalene som ga forlagene mulighet til å forvalte våre rettigheter. Det ble ikke godt mottatt.
I forrige uke tilbød vi Storytel å ta inn nyinnspillinger av lydbøkene våre, slik at de endelig kunne bli tilgjengelige for deres kunder. Hvordan tror du det gikk?
Storytel takket nei! De forklarte at Forleggerforeningen hadde informert dem om at opphavsretten til disse åndsverkene var omstridt – og at de derfor ikke ville ta dem inn i tjenesten.
«Omstridt» betyr at storforlagene ikke vil godta det de selv har utformet i forfatterkontrakten.
Vi har likevel forståelse for hvorfor de reagerer som de gjør: For når vi har tatt tilbake rettighetene våre, kan alle andre norske forfattere gjøre det samme. Derfor prøver de å holde oss ute av Storytel.
Siden vi, helt rettmessig og med Forfatterforeningens velsignelse, har tatt tilbake lydbokrettighetene på våre gamle bøker, blir vi holdt ute av Storytel.
Storforlagene kjemper med nebb og klør for å opprettholde status quo. De driver sitt høyst private maktspill og verner hardt om sine egeninteresser på alle andres bekostning. Ved sin oppførselen setter de hele det litterære økosystemet i fare.
Det finner vi oss ikke i.
Ikke på egne vegne. Ikke på vegne av intetanende forfatterkolleger og politikere. Og ikke på vegne av leserne.
Jørn Lier Horst, Unni Lindell, Anne B. Ragde, Vetle Lid Larssen, Thomas Enger, Tom Kristensen og Tom Egeland