– Strømgren trenger ikke stå med lua i hånda og forklare hvilke prosjekter han har tenkt å gjennomføre før han får penger, uttalte Giske. – Kulturrådet er flinke folk, men ingen her er mer kompetent enn Jo Strømgren selv til å vurdere hva som er gode prosjekter. Man må ha tillit til at kunstneren selv vet hva som er gode prosjekter. En mellomkategori mellom fast statsstøtte og årlig prosjektstøtte kan også være en idé for festivalområdet, samt for ensemblestøtten.
Politisk styring
Uttalelsen er spennende, men spørsmålet er om ikke avbyråkratisering av denne typen også kan føre til tap av verdifull kompetanse som blant annet er ment å skulle sørge for at til dels ukjente kunstnere som tildeles støtte på grunnlag av søknad og kunstnerisk dyktighet, også skal bli sett. Det er vel og bra at et toppsjikt av kunstnere får flere penger ved å skrive færre søknader, men skal den kunstfaglige ekspertisen forsvinne? Og lukter det ikke vel mye av politisk styring lukt fra departementet? Det sies at Kulturrådet ikke skal bygges ned, men tvert imot styrkes, og mange kroner er da også blitt sprøytet inn i ordninger som rådet forvalter. Samtidig er flere større ordninger og ekstrabevilgninger blitt fjernet i løpet av 2007, og det uten at Kulturrådet er blitt informert. I stedet kommer en del nye ordninger til som skal forvaltes av staten, fylkeskommunen og kommunen. Så om ikke Kulturrådet svekkes direkte, i form av ressurstapning, blir det utvilsomt pålagt sterke føringer fra oven.
På konferansen hadde Giske med seg to blodferske ministere, Solhjell og Meltveit Kleppa, som våpendragere, samt utenriksministeren. Alle sa sitt, og en stolt kulturminister kunne legge fram fine tall for de frammøtte i Litteraturens hus, ikke minst hva gjaldt scenekunst, dans, film og musikk. Men for dem som måtte kjenne seg som dyslektikere når de blir forelagt et statsbudsjett, var det godt å få sansene skjerpet av de inviterte kulturredaktørene.
Kulturredaktør Hege Duckert mente konferansen viste både muskler og sans for dramaturgi, men advarte likevel mot en situasjon der kulturlivet ender opp i statsrådens bukselomme. Det imponerende budsjettet viser vilje til satsning, men også styring, og hennes overordnede budskap var at om kulturløftet er betydelig, er det ikke gitt at kunsten og kulturpolitikken har samme mål – noen ganger står de i direkte kontrast til hverandre.
Aftenpostens kulturredaktør Per Anders Madsen advarte mot prosesser der man i mindre grad vektlegger den kunstfaglige tyngden i kunst- og kulturinstitusjonene, og mente at man fremdeles burde la prinsippet om armelengdes avstand mellom politikere og utøvere råde. Og denne avstanden, påpekte han, kuttes nå ned. Om det høres fornuftig ut med mindre byråkrati og mer utøvende kunst og kultur for hver krone, spør han seg om ikke Giske opererer med innbyrdes motsetningsfylte målsetninger.
Åpenhet
Madsen grep fatt i en uttalelse fra kultursosiolog Dag Solhjell om at det pågår en lite påaktet endring av det offentlige rommet mellom kulturfeltet på den ene siden og statsapparatet på den andre, og plasserte ansvaret for åpenhet og innsyn hos politikerne.
– Dersom den nye linjen i kulturpolitikken skal ha noe for seg, er kulturministeren og ikke minst departementet nødt til å vise mer åpenhet og større vilje til offentlighet i saker som også er vanskelige, sa Madsen og henvendte seg direkte til Giske:
– Hvorfor er det praktisk talt umulig å få kulturdepartementets sentrale fagfolk til å stå frem med sine vurderinger? spurte han. – Når Jonas Gahr Støre så smått begynner å få det til i UD – landets mest forsiktige og konservative departement, så kan du i hvert fall prøve.
Åpenhet vil bidra til større debatt rundt de store strategiske valgene, og kanskje også mindre krangel i etterkant, og nevnte Nasjonalgalleriet som eksempel.
Løken-utvalget
Man har opprettet et utvalg, det såkalte Løken-utvalget, ledet av Lene Løken, som er direktør for Film&Kino. Her finner vi aktører fra alle sektorer, blant annet Arnfinn Bjerkestrand i Musikernes Fellesorganisasjon, som også deltok i paneldebatten under konferansen. På telefon i ettertid er han ydmyk overfor kulturdepartementets målsetting.
– Om du leser mandatet til dette utvalget, vil du se at det vi skal få til, er veldig omfattende, begynner han.
– Men du er ikke bekymret for at en nedbygging av Kulturrådet vil føre til en svekkelse av den kompetansen som juryer og stipendkomiteer innehar?
– I dag er det mange ordninger og et stort byråkrati, og vårt utgangspunkt er å få til færre kunstneriske komiteer. Vi vil stille spørsmålet: "Hva er det egentlig vi vil ha?" Det er dette vi nå vil ta en runde på.
Løken-utvalget har sitt første seminar allerede 14. november, og Bjerkestrand går inn i dette med et åpent sinn. Som et eksempel på hva som fungerer for én gruppe innen kultursektoren, trekker han fram Jazzforumets ad hoc-løsning, der man kan søke om større midler året rundt. Det gir en større grad av frihet og monner dessuten mer.
– Men ved å avskaffe mange mindre stipendkomiteer, overser man lett de mindre gruppene og de mer ukjente kunstnerne?
– Ja, dette blir vår store utfordring, vi ser absolutt dilemmaet her. Men det er en del ordninger som med fordel kan slås sammen og bli større, slik at kostnadene reduseres. Om man bruker 250 000 på å dele ut en million, blir det kostbart. Vi vil også spørre oss om hvor mange ulike kunstnere som søker de forskjellige midlene. Er det for eksempel slik at noen få shopper mange ordninger? Det er ingen hemmelighet at mange komiteer premierer de som driver med de "riktige" tingene, for eksempel barn og unge.
I paneldebatten fryktet du et samfunn der alle kunstnere sender faktura. Hvorfor det, verken forfattere eller oversettere kan for eksempel ta ut lønn?
– Det er et litt annet system for oversettere. Selv om den avtalen organisasjonen har fremforhandlet blir respektert i bransjen, kan den når som helst underbys av andre. Likeledes kan en fløytist fra Litauen underby norske musikere, og norske musikere kan underby hverandre. Det er ingen som forhandler fram tariffer for deg. En fakturabasert virksomhet er konkurranseutsatt, og dersom ingen er ansatt, f.eks i et orkester, er det heller ingen som forhandler fram tariffer for deg. Jeg tror på en rik flora av grupperinger, en vekselvirkning mellom ansatte og frilansere, i stedet for en hel gruppe som utelukkende opererer på det frie markedet. Det vil gi større mangfold.
– Du nevnte at mandatet er svært, er det samfunnsmessige endringer vi snakker om i forbindelse med Løken-utvalget? Det er ikke kosmetiske endringer?
– Nei, dette er ikke kosmetikk, det er alvor! Og det er heller ingen bauta over kulturministeren, for å si det sånn. Det er på høy tid at vi ser på dette, og om omleggingen blir smertefull, er den absolutt nødvendig. Now is the time! Materien vi går inn i er komplisert, da de fleste kunstnere i dag har fire-fem bein å stå på; de kan være ansatte eller frilansere og vi har ikke tenkt å sette disse gruppene opp mot hverandre.
– Dersom en tar vekk byråkrati og beslutningsmyndigheten blir politisk, hva skjer så om man bytter ut politikerne?
– Det lurer vi òg på. Men det er klart at dette arbeidet vil få konsekvenser på alle nivåer, og da er man ikke lenger avhengig av Giske som person.
Dette er i tråd med Giskes egne uttalelser på konferansen, der han påpeker at omleggingen ikke bare har med Kulturrådet å gjøre.
– Det handler om hele systemet for støtte til kulturfeltet. Vi vil at de dyktigste kunstnerne skal få pengene, ikke de dyktigste søknadsskriverne, sier Giske. Han framhever effektiviseringen av kulturbyråkratiet som noe av det viktigste han har å gjøre som kulturminister. Og på spørsmål om han angret på noe etter disse to årene, svarte han at han skulle ønske at han hadde satt ned Løken-utvalget tidligere i stortingsperioden.
En karismatisk kulturdiktator?
Avbyråkratisering ser altså ut til å være ensbetydende med større grad av styring og økt offentlig kontroll over kulturmidlene på alle områder i det kulturelle landskapet. Underveis i konferansen og etter å ha snakket med saksbehandlere i systemet, synes jeg å merke en halvt uttalt bekymring for om ikke Kulturløftet i for stor grad er knyttet til Giskes egen person. I et Norge som ikke bestandig vil smykke seg med kultur, befinner vi oss nå i den situasjon at vi sitter med en karismatisk kulturminister som pumper penger inn i dans- og scenekunst, rock, film og institusjoner. Ja, som selv skaper institusjoner ved å gjøre Strømgren og Verdensteatret til nasjonalstøttede kompanier.
Vi har sett Giske hoppe på rockefestivaler, vi ser ham i slaget overalt, og bare det at han inviterer til en konferanse som den på Litteraturens Hus, vitner om en genuin interesse for kulturen. Giske vil gjøre en forskjell. Han gjør en forskjell, problemet er nettopp at kulturministeren kanskje kan stille vel mye opp når avgjørelser skal tas og selv vil styre hvilken utvikling film, musikk og scene skal ha i dette landet. Hva om han innfører en organisering av kulturlivet som er altfor avhengig av "den sterke og karismatiske mann" på toppen?
På omslaget til heftet om Kulturløftet 2006-2008 står en blek kopi av Pippi og løfter en vektstang, og det tamme smilet avslører at vektene er av pappmaché. Nå skal jeg ikke gjøre metaforen så billig at jeg kaller det som er inni for substansløst, tvert imot, det er virkelig et løft som er blitt gjort og som fortsatt gjøres. Under punktet kalt "Styrking av litteraturfeltet" kan vi lese at regjeringen allerede har styrket eksisterende støtteordninger, og forsterket innkjøpsordningen for voksen skjønnlitteratur med en million så langt i år. Samt at regjeringen har foreslått nye tre millioner i 2008. Nå var det ingen som talte litteraturens sak denne oktoberfredagen, men Samlagets Nina Refseth, påtroppende sjef for det nye Film-Norge, holdt likevel en forsvarstale for eksisterende ordninger og appellerte til at man beholdt det som faktisk fungerte, og trakk fram nettopp innkjøpsordningene som eksempel.
Pippi er power, individualist og passelig rabulist, og et takknemlig bilde å bruke. Men hun er alltid nøye med å presisere at hun passer sine egne saker og ikke legger seg opp i andres. Kanskje en dimensjon som er verdt å ta med seg ved videre bruk av metaforen? Uansett hva regjeringen mener om god og dårlig kunst, skal den prinsipielt ikke blande seg inn og dele ut gullmynter etter eget forgodtbefinnende. Bruk den gode viljen og de mange gode kreftene som er i spill nå til å skape større åpenhet og lene seg til den rådende ekspertisen på en best mulig måte.
Astrid Nordang
Lenker til samme sak: