Soudabeh Alishahi (f. 1963) er en iransk forfatter bosatt i Norge. Etter at hennes første novellesamling, som blant annet handlet om kvinners manglende rettigheter i Iran, ble oppfattet som regimekritisk ble hun arrestert og fikk utreiseforbud.
Hun flyktet fra Iran i 2000, og fikk opphold i Oslo i 2001, og ble dermed Oslos første fribyforfatter. Soudabeh Alishahi var styremedlem i Norsk PEN i perioden 2010-2016, og har sittet flere perioder i Forfatterforeningens Internasjonale utvalg.
Hun har utgitt både novellesamlinger og romaner, samt vært redaktør for flere antologier.
I anledning Ytringsfrihetsprisens 30-årsjubileum har hun skrevet denne teksten om Simin Behbahani.
*
Persisk er kjent for sin poesi, og poesien i Iran har en historie som strekker seg over elleve hundre år. Irans litteraturhistorie rommer tusenvis av poeter, og for hver av disse finnes det biografier og eksempler på deres dikt. Imidlertid er nesten alle disse poetene menn, og antallet kvinnelige poeter i litteraturhistoriebøkene er få.
Den mest omfattende boken om persisk litteraturhistorie, skrevet av forskeren og forfatteren Dr. Safa (1911-1999), er en referansebok for forskere og studenter, men nevner bare tre kvinnelige poeter i forbifarten: Mahsati Ganjavi, Rabia og Jahan Khatun. Det ser ut til at kvinnelige poeters lys ikke har vært sterkt nok til å bli sett av litteraturhistorikere.
Som poeten Forough Farokhzad (1934-1967) sier:
Så er det meg, en ensom kvinne på terskelen til en kald begynnelse,
på terskelen til å forstå den forurensede eksistensen av jorden.
Til tross for all denne ignoreringen og mangelen på kjærlighet, skinner navnene til noen få kvinner på toppen av moderne persisk poesi. En av disse er Simin Behbahani.
Simin Khalili, kjent som Simin Behbahani, kom til verden i juli 1927 og forlot den i august 2014. Iran er et land med uro, ufullstendige revolusjoner og ujevn sosial vekst. Iran er fullt av historier om smerte, adskillelser og kjærlighet som ender med sorg. Et land med diktatoriske herskere, knuste penner og tidlige dødsfall. Å leve 87 år med litteratur og være skapende krever en ubeskrivelig motstandskraft. Simin Behbahani skapte motstandsdyktig poesi som ikke vil bli glemt.
I dag har Simin Behbahani sine dikt krysset Irans grenser, og litteraturelskere i Sentral-Asia og andre persisk språklige kjenner til hennes poesi og skriver i samme stil som henne.
Den verdensomspennende berømmelsen skyldes ikke bare hennes poesi, men også hennes etterlevelse av ytringsfrihet og motstand mot hindringer for ytringsfrihet, samt hennes motstand mot å gå over til en formell og regjeringsstyrt litteratur. Hennes motstand mot tyranner og gatemilitser i det islamske regimet i Iran har vært bemerkelsesverdig, og hennes støtte og samhold med Irans sivile bevegelser og kvinnebevegelsen gjennom hele sitt liv og sin diktning er svært tydelige og uforglemmelige.
Hun var en venn av mødrene i parkene, sørgende mødre hvis ungdommer var blitt bortført og drept av det islamske regimet. Simin Behbahani ledet og var en frontfigur i disse mødrenes rekker, og under en marsj i sympati med parkmødrene og støtte til kvinnebevegelsen ble hun angrepet og slått av politiet. Simin klagde rettslig på offiseren som slo henne, men saken ble lukket uten rettssak.
Politiets trakassering og patruljering rundt Simins hjem og andre former for trakassering fra forskjellige sikkerhetsorganer fortsatte. For eksempel ønsket Simin Behbahani en dag å reise til Paris for å holde en tale på den internasjonale kvinnedagen. Simin dro til flyplassen, men grensepolitiet hindret henne fra å reise til Paris, tok passet hennes og informerte henne om at hun hadde utreiseforbud.
Til tross for alt dette ble Simin Behbahani sin kamp for rettferdighet og hennes rop for frihet ikke stilnet. Kamplysten hennes økte tvert imot. Hun var en sterk forsvarer av ytringsfrihet, menneskerettigheter og kvinners rettigheter. Simin Behbahani sin stemme for frihet var tydelig og klar, uten frykt og skjelving, og hun klarte å gjøre stemmen til kvinner, de knuste pennene og de intellektuelle, samt samvittighetsfangene kjent for verden.
Internasjonale organisasjoner, institusjoner, samt menneskerettighets- og kvinnesaksaktivister hørte denne stemmen og hedret henne for hennes mot, kunnskap og engasjement for ytringsfrihet og menneskerettigheter ved å tildele henne priser. Blant disse prisene er Lillian Hellman/Dashiell Hammett-prisen fra Human Rights Watch i 1998, og Carl von Ossietzky-medaljen i 1999 fra menneskerettighetsorganisasjonen i Berlin. I januar 2009 da Simone de Beauvoir-fondets pris ble tildelt Irans One Million Signatures for the Repeal of Discriminatory Laws-kampanje valgte de Simin Behbahani som sin representant for å motta denne prisen.
Simin dro til Paris for å motta prisen og snakket om sensur i Iran, samt forfatterdrapene og kjedemordene som ble organisert av det islamske regimet. Hun sa at hvis hun ikke snakket om disse tingene:
Hva var det vi ville ha liksom? Vi ville bare skrive, men de sa til oss skriv og signer at dere ikke vil skrive og signere igjen. Jeg dør om jeg ikke forteller det jeg har på hjertet.
Simin Behbahani var en av styremedlemmene i Irans forfatterforening under årene med forfatterdrap i Iran, og hun forble stødig i sin kamp for ytrings- og pressefrihet, samt avsløring av sensur. I 2013 ble hun også tildelt Pannonia-prisen fra det ungarske PEN-senteret for sin utrettelige innsats og kamp for ytrings- og pressefrihet og kvinners frihet.
Disse prisene er bevis på at Simin Behbahani sin stemme ble hørt av kolleger og sivilsamfunnet over hele verden, og Ytringsfrihetsprisen fra Den norske Forfatterforening i 2006 var også en støtte til henne og frihetsropene fra det iranske folket. Jeg må takke Den norske Forfatterforening for deres støtte til frihetssøkende iranske forfattere. Her vil jeg si at kvinnebevegelsen i Iran og Irans forfatterforening setter stor pris på både disse prisene og støtten fra norske forfattere.
I tillegg anser alle som er kjent med Simin Behbahani sitt navn og dikt disse prisene som en anerkjennelse av deres egen kjærlighet til litteratur og frihetskamp. Disse prisene har gitt kvinner i Sentral-Asia et nytt perspektiv, og åpnet et vindu for dem til å se på kvinners kamparenaer for likestilling og ytringsfrihet. De har gitt Simin Behbahani en verdensomspennende berømmelse innen ytringsfrihet. Men Simin Behbahani sin litterære berømmelse i Iran og Sentral-Asia skyldes før alt annet den lange levetiden hun ga til ghazalen.
Ghazalen som diktform hadde eksistert i århundrer, men verden hadde fornyet seg. Den persiske ghazalens rytme og rimordene som elegant gjentar seg i slutten av hver verselinje hadde for lengst sluttet å følge samfunnets utvikling og kunne ikke lenger uttrykke samfunnets smerte. Dikttradisjonen ville en annen vei i Iran.
Nima Yushij (1895-1960) forkortet verselinjene, og diktet ble fornyet. Diktet kunne igjen fly. Det hadde fått nye vinger, nye poeter fulgte Nima og produksjonen økte. Diktet blomstret igjen. Unge folk og de intellektuelle ønsket utviklingen velkommen. Ghazalen ble forlatt, men Simin forlot den aldri. Ghazalen var hennes hjem, sa hun, men alle hjem må renoveres og hun hadde troen på at hun kunne få det til. Hun klarte å blande ghazalen med dagsaktuelle hendelser parallelt med de nye poetene.
Hun ga ghazalen en ny sosial kapasitet og fornyet den. Hun klarte å oppdage ulike temaer for ghazalen, og hennes dikt ble lest side om side med Nimas nye form. Den persiske poesien fikk stadig nye former, men Simin ble lest side om side med alle de nye formene. I løpet av sitt litterære liv skrev hun seks hundre ghazaler og publiserte tjue bøker. Hennes dikt har varierte temaer som jordskjelv, revolusjon, krig, fattigdom, prostitusjon og kjærlighet til hjemlandet.
Med denne tematiske variasjonen blåste hun nytt liv i ghazalen, og den nye ghazalen ble kompatibel med folks sosiale liv. Hun ga ghazalen nye rytmer, og folk ble vennligere innstilt til hennes type ghazal parallelt med de nye formene av dikt som utviklet seg. Hennes dikt klarte, som de nye diktene til Nima, å nærme seg folket og relatere seg til offentligheten og det sosiale livet. Denne tilpasningen av den gamle ghazalen til det nye samfunnet er en viktig prestasjon innen iransk poesi og Sentral-Asia.
Simin Behbahani klarte å utvide det nye persiske språket til Sentral-Asia og landene der ved å skape ghazaler i nye former og legge til nye rytmer til ghazalens form.
Golrokhsor Safieva (f. 1947), en persisktalende poet fra Tadsjikistan, sier at Simin Behbahani grunnla 60 nye rytmer i persisk poesi, og hennes poesi har mange tilhengere i Tadsjikistan og Afghanistan.
I 2008 ble en diktsamling av Simin Behbahani kalt En armfull blomster publisert med kyrillisk skrift og nådde hennes tilhengere i Tadsjikistan og Usbekistan. Golrokhsor Safieva legger til at Simin Behbahani aldri tilhørte ett land, en region eller en tidsepoke.
Safar Abdollah (f. 1955), en litteraturviter fra Tadsjikistan, sier at folk i Tadsjikistan uten tvil er kjent med Simin Behbahani sin poesi, og at tadsjikiske litteraturvitere har analysert hennes verk.
Til slutt bringer jeg noen vers av henne som sirkulerte mer enn noen gang under Kvinner, Liv, Frihet-bevegelsen og ble sunget i kor. I løpet av den lidenskapelige tiden med Kvinner, Liv, Frihet-bevegelsen var Simin Behbahani alltid med meg, og jeg nynnet hennes vers.
Jeg skal gjenoppbygge deg, mitt land,
selv med livet som murstein.
En søyle under taket ditt,
om nødvendig med egne bein.
Blomstene dine, igjen lukter jeg,
ungdommen har viljen med seg.
Blodet vasker jeg av deg,
med egne tårer, rennende som regn.
(Gjendiktning fra farsi av Siavash Sangtarash.)
– Soudabeh Alishahi, 21. august 2024.