Paal Maage Elstad (f. 1990) er fra Odda, og bor i Bergen. Hans debutbok heter Kun en liten del av universet, og er en samling dikt. Om denne skriver Det litterære råd at er ein skarp og leiken poesidebut. Elstad skriv fram små topografiske diktessays der bruken av gatelykter og leselys skin inn over diktarstemma og tilbake på undersøkingane dikta rommar. Dette lyset er raust og held ”(…) husets indre monolog i gang.” Ønsket om å omkoda heile universet til språk viser ei omsorg for arbeidet og arbeidaren. Elstad sine dikt sidestiller det biologiske (”hjertets lukt”) med dikt som borrar djupare i det psykologiske (”barndommen-dommen”). Heilskapen er uanstrengt og gir ei god lesaroppleving.
MK: DnFs litterære råd definerer tekstane dine som «små topografiske diktessays». Kan du si noe om de litterære forbildene dine?
PME: Jeg tror det ligger en fare i å trekke frem debutanters forbilder, ettersom debutanten ikke har noen etablert litterær identitet fra før av, og dermed fort ender opp med å bli skjult i skyggen av de litterære identitetsmarkørene man forbinder med de eventuelle forbildene. Men som mange andre setter jeg Tor Ulven veldig høyt. Jeg tror i tillegg at Kristin Berget er veldig innflytelsesrik for dem som skriver dikt akkurat nå.
MK: Og for deg – i hvilken grad flyter påvirkning frå disse inn til ditt forfatterskap?
PME: Verktøykassen jeg bruker når jeg skal bestemme diktenes form, er kanskje avhengig av hvilken litteratur jeg har lest. Men når det gjelder tematikk, tror jeg ikke forfatterne man leser har noen privilegert posisjon rent innflytelsesmessig, i forhold til de andre inntrykkene man møter i livet: landskapene og de sosiale relasjonene man beveger seg gjennom, de ulike diskursene man bombarderes med fra samfunnet og kulturen man vokser opp i – alt fra popmusikk, til politikernes retorikk.
MK: Rådet mener at du ønsker å «omkode heile universet til språk». Gjør du?
PME: Jeg er generelt sett ikke noe interessert i forbindelsen mellom hva jeg har tenkt under skrivingen, og hva en eventuell leser oppfatter som bokens prosjekt.
MK: Hva har du tenkt under skrivingen?
PME: Det er en privatsak. De viktigste elementene ved boken eksisterer forhåpentligvis i sin helhet i boken. Jeg forlanger en selvstendighet selv som leser av andre, og tillegger forfatterintensjon liten interesse.
MK: Kan du si noe om hvordan du jobber for å få til det som du ønsker, litterært?
PME: Livet kan kanskje sies å bestå av et sammensurium av ulike observerte diskurser, slik jeg har hentydet ovenfor. Jeg har av og til tenkt at poesi er resultatet man får, dersom man klipper hensynsløst i de språklig uttrykte diskursene, og limer sammen bitene i nye kombinasjoner.
MK: Rune Christiansen har sagt om boka di at «Dette er ganske enkelt gull – dypt og heftig og humoristisk og språklig svært fengslende.» Hva betyr slike tilbakemeldinger for deg?
PME: Det som betydde mest for meg var de produktive tilbakemeldingene Rune gav som konsulent på manuset. Jeg har vært interessert i diktene hans i mange år – men han er også en grundig leser, som var spesielt hjelpsom i arbeidet med nyanseforskjellene i diktutkastene.
MK: Du studerer litteraturvitenskap. Hva av det du leser engasjerer deg mest?
PME: Som leser har jeg vært spesielt interesert i samtidslyrikken. Jeg opplever den norske lyrikken fra det siste tiåret som veldig sterk.
MK: Hvilke lyrikere og hvilke bøker vil du trekke fram?
PME: Det virker ha oppstått en generasjon med blant andre Henning Bergsvåg, Hildegunn Dale, Kristin Berget og Silje Vethal. Den tradisjonelle sentrallyriske jeg-instansen er med i bøkene, uten at det virker som om jeg-et nødvendigvis lenger er utsigelsesposisjonen.
MK: Hvis du fikk kalle «din generasjon» lyrikere ved en betegnelse: Hvilken?
PME: De definerende stemmene i vår generasjon har kanskje ikke engang debutert ennå. Man må vente og se.
MK: Hvilke fagfelt, utenfor litteraturen, interesserer deg?
PME: Jeg er også interesert i filosofi og studerte dette på UIB i flere år, før jeg begynte å studere litteraturvitenskap.
MK: Hva betyr det for deg å være kortlistet til Vesaasprisen?
PME: Det er fint å vite at noen har lest boken med interesse.
MK: Du studerer litteraturvitskap. Hva gjør det med skriften din?
PME: Det er nok leseren i meg, heller enn poeten som er interessert i litteraturvitenskap. Men man slipper nok unna den indirekte påvirkningen av studiene, i like liten grad som de andre ovenfor nevnte diskursene.
MK: Kan du skille mellom leseren i deg, og poeten?
PME: Det blir kanskje litt som å skille mellom arkitektgjerningen og det å bo i et hus, eller forskjellen på å kjøre en bil og å bygge en fra grunnen?
MK: Det spørsmålet lar jeg leseren opp til å tenke over! Tilbake til deg: Vigmostad & Bjørke er ikke det opplagte valget for en lyriker, da de ikke har gitt ut mye ny, norsk poesi. Hvorfor valgte du de?
PME: Jeg ville forsøke å samarbeide med V&B fordi de var villige til å utgi boka. I ettertid har dette vist seg å være et godt valg. Arbeidet med redaktøren har vært veldig produktivt.
MK: Dere er flere sterke debutanter ved V&B fra 2015. Hvilket miljø har dere – debutanter imellom – på forlaget og på tvers av forlagene?
PME: Det miljøet som har hatt størst innvirkning på meg er skrivegruppen jeg er med i, her i Bergen. Den består av andre jevnaldrende som jeg har kjent i mange år. Det å møte andre forfattere er ikke i seg selv så veldig interessant. De kritiske lesningene som vi gir hverandres tekster i skrivegruppen, er avhengig av de sosiale relasjonene for å ha en effekt. Det å skape et miljø der man tørr å gi andre påvirkningskraft ovenfor din egen skriveprosess krever en personlig tillit.