(Teksten står som kronikk i Aftenposten 4. oktober):
Av en eller annen grunn er mannlige fysiske trekk koblet til mot. Jeg synes ikke utspillene om kulturkjerringer tyder på særlig mye hår på brystet. Jeg synes ikke meningsbærerne har baller. Heller ikke at de er høye og mørke. Og jeg skjønner ikke hvor de vil. En ting er at det hadde vært økonomisk ruin for de foraktfulle forfatterne om de kvinnelige, middelaldrende leserne skulle ta dem på ordet og svikte dem. En annen ting er at de ikke har rett i sin dom over kulturkjerringene.
Det er få som møter så mange kulturkjerringer som meg denne høsten.
Kjerringer møter kjerringer
Jeg reiser rundt og snakker om min siste roman, som passende nok heter nettopp Kjerringer, og som passende nok handler om hverdagsmannssjåvinisme.
På de fleste bokarrangementer jeg er på, er det en overvekt av ganske voksne kvinner. En og annen mann og noen yngre damer pleier også å møte opp. Dette er åpenbart det samme publikummet som de foraktfulle møter. Vi er enige om den ytre beskrivelsen av publikum. Det vi ikke er enige om, er hva gruppen som har fått betegnelsen kulturkjerringer, står for.
Forfatteryrket er syklusbasert. Først sitter man i ensomhet i et par år og skriver, så følger en ekstremt utadrettet virksomhet, med bokkafeer, litteraturfestivaler, bokbad, leseforeninger, biblioteklunsjer, forfatterkvelder. Kulturkjerringene er det som gjør at jeg holder ut, at jeg nyter bokhøsten.
Kulturkjerringene lytter, nikker og smiler. Det første kvarteret. De oppfører seg nøyaktig slik de blir beskrevet: De er passive, sitter med åpen munn, tar imot, tar ikke til motmæle. Så transformeres forsamlingen. Spørsmålene kommer. Kommentarene triller. Diskusjonen drønner.
Selvsagt er noen spørsmål gjengangere, selvsagt er ikke alt nytt og originalt hver gang. Men det er alltid noen perler av noen kommentarer. Det er alltid noe som setter i gang en diskusjon som fører opp en ny og ukjent sti. Det er alltid noen som knytter min roman opp mot annen litteratur, egen erfaring, egne opplevelser. Og hver gang lærer jeg noe nytt om teksten min.
Menn snakker, kvinner tier
Det finnes mye forskning om forskjeller mellom kvinners og menns språkbruk. Det er også utgitt flere populærvitenskapelige bøker om språk og kjønn. Mange (iallfall blant de beleste og velorienterte kulturkjerringene) vil huske klassikere som Tannens Det er ikke det jeg sier og Grays Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus.
Kanskje skyldes kulturkjerringenes taushet som de foraktfulle kulturgubbene rapporterer om, språklige forskjeller mellom menn og kvinner. Et sprik mellom mannlige forfatteres forventninger og kvinnelige leseres språklige oppførsel. Kanskje handler det om bruk av ulike sexolekter? Mannen på scenen forventer diskusjon og spisset debatt. Kvinnen i salen er kommet for å lytte og reflektere. Og diskutere på en annen arena etterpå.
Dette er ingen kronikk om språk og kjønn, men la oss bare rase igjennom feltet og plukke med oss noen eksempler.
Det er en kjensgjerning at kvinner snakker mindre enn menn – til tross for nedlatende merkelapper som skravlekjerring og en påfallende mangel på en tilsvarende mannlig term i de fleste dialekter (jabbkall på trøndersk som et mulig unntak).
En undersøkelse viser at når menn forsøker å være morsomme, så er de kvinnelige tilhørerne stort sett imøtekommende. De koster på seg et smil. Når kvinner drar en spøk, blir de ofte møtt med et steinansikt av sine mannlige tilhørere.
En annen undersøkelse viser at snakkende kvinner har en tendens til å skifte tema og inkludere samtalepartneren når en mann kommer inn i samtalen. Menn som er midt i en samtale menn imellom, driver derimot ikke med temaskifte og inkludering når en kvinne kommer inn i deres samtale.
Som lyttere er kvinner mer tydelige enn menn: De sier for eksempel hmm, akkurat, ja vel langt hyppigere enn det menn gjør.
Det er minst ett likhetstrekk mellom disse fire observasjonene: Kvinnen har fått tildelt den lyttende, oppmerksomme, mottagende rollen i samspill med menn. Kanskje handler det om å være høflig og respektfull overfor samtalepartneren? Noe man ikke kan si om mange av utspillene om kulturkjerringer den siste tiden.
Hvem er de?
Hvem er de så, disse kulturkjerringene? De er nok mer heterogene enn mange skal ha det til. De kan ha doktorgrader, hovedfag, universitets- eller høyskoleutdannelse – eller de kan være ikke-akademikere. Men uavhengig av yrke og utdannelse er de svært beleste, reflekterte og interesserte. Hva mer kan man ønske seg av leserne sine? Et annet kjønn? Slik at de mannlige forfatterne kan speile seg i sine jevnbyrdige? Sorry, mennene er opptatt med andre ting i sin fritid. Kanskje ser de en sportsending på tv, hva vet jeg?
Eller er det alderen de har noe imot? For kvinnelige lesere er helt i orden. Unge, kule litteraturvitere, jurister og bartendere, med smale midjer og rappe tunger. De foraktfulle forfatterne har ikke et vondt ord å si om kvinnelige lesere som sådan, det er de femtiårige kulturkjerringene de betakker seg for. Men, hør her, det er jo akkurat de samme menneskene: De har den samme utdannelsen, de har den samme interessen for kultur. De er bare blitt eldre. Levd mer, lest enda mer, fått mer erfaring, mer å snakke om. Klokere er de blitt, men i kraft av sin alder er de samtidig blitt mindre attraktive på kjønnsmarkedet.
For å oppsummere diskusjonen så langt. Noen forfattere har uttalt seg om hva slags lesere de ønsker (noe som i seg selv er ganske pussig – når teksten har forlatt forfatteren, eies den av alle som måtte finne interesse av den). De er lei av middelaldrende kvinner. De har ikke uttalt at de er lei av andre lesergrupper. Det må bety at de aksepterer mannlige lesere og unge kvinnelige lesere.
Jaha. Det ser med andre ord ut som om det dreier seg om en aldersdiskriminering. Men vi kommer heller ikke forbi at dette med kjønn. Det er åpenbart bare hos kvinner at egenskaper som utseende og attraktivitet overstyrer erfaring og intellekt. Mannlige lesere er kjærkomne i alle aldre.
Hard to get
Dette kunne ha munnet ut i en oppfordring om å boikotte forfatterne som forakter sitt publikum. Men jeg kan hviske dere i øret, medsøstre, det er ikke det de vil. Jeg tror kulturgubbene elsker kulturkjerringer. De spiller bare hard to get. Munnen deres sier nei, nei, men deres øyne sier ja. ja. De elsker nemlig å ha et beundrende publikum.
Så fortsett å komme. Men la oss utfordre dem. La oss forsøke å snakke deres sexolekt. La oss gjøre sånn som vi pleier når det bare er kvinner til stede, sånn som vi oppfører oss overfor kvinnelige forfattere: Snakk, diskuter, spør!
—
Helene Uri er forfatter, språkforsker (dr. i lingvistikk) og styremedlem i Den norske Forfatterforening.
Lenke til kronikken i Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4246407.ece