«Alt er nå» var arbeidstittelen. De siste årene har forfatter Simon Stranger arbeidet med et ambisiøst og storslått verk som – ifølge ham selv – «skulle kunne bevege seg uanstrengt gjennom tid og rom. En colaflaske kunne føre leseren direkte til den amerikanske borgerkrigen, og til slaget der mannen som senere oppfant Coca Cola ble såret av en sabel.»
Men så sa det stopp. Romanen havarerte. Her forklarer han hvorfor.
– Hvorfor valgte du å legge romanen til side?
– Etter to års arbeid, og rundt fire hundre skrevne sider, ble det tydelig at romanen manglet noe. Intensitet. Fallhøyde. Et emosjonelt nærvær. Jeg hadde merket det selv, og fått det antydet av forlaget, men skjøvet det til side hver gang. Hvorfor? Interessen min lå mer i overgangene, og i randsonen av romanen, enn den gjorde med en av hovedpersonene i boken. Etterhvert som jeg tok inn flere elementer ble også selve romanformen for tungrodd. Det å alltid skulle bevege seg gjennom nærhet i tid og rom, i en sammenhengende linje gjennom boken, det var til å begynne med en enorm glede. Alt var mulig. Alt kunne være med. En fabrikk for videokameraer i Kina. Dannelsen av kull av sollyset som strålte over jorden for 300 millioner år siden. Oppfinnelsen av Coca Cola som medisin. Slike ting, men etterhvert som manuset vokste, ble også svakhetene tydeligere. Hvis jeg egentlig, innerst inne ikke brydde meg om en av hovedpersonene, hvordan skulle da leseren kunne gjøre det?
– Hva var ambisjonen da du begynte å skrive den?
– Ambisjonen da jeg begynte å skrive på boken var ganske stor. Det var planlagt som en trilogi, med Cape Town som utgangspunkt, og skulle kulminere i et opprør fra den tredje verden i bok 3. Jeg reiste til Cape Town i fjor og gjorde research til det som skulle bli del én av trilogien: om den første europeeren som bosatte seg på kappunktet, Jan van Riebeeck, i 1652, og om en farget, adoptert gutt fra en av de velstående delene av Cape Town, 350 år senere, som begynner å oppsøke sine biologiske røtter i slummen. Først og fremst var nok ambisjonen med prosjektet å skrive en slags totalroman. En fortettet virkelighet, slik jeg selv har opplevd enkelte kunstverk. En roman der verden langsomt vokste ut av sidene. En bok der alt som finnes, ble en åpning til alt annet.
– Hva var det du ikke lyktes med?
– Romanen manglet intensitet. Noe som samlet den. Noe som gjorde den vesentlig nok, for det største problemet var nok at jeg ikke hadde en tilstrekkelig interesse for en av de viktigste karakterene. Løsningen på det har vært å gjøre ham mindre viktig. Plassere ham på det nivået han kan bære som karakter. Et sted der jeg har interesse for ham. Som en av mange, og heller fylle de nye tomrommene med karakterer som har mer å by på. Fortellingen til det som skulle bli bok nummer to, er en av disse.
– På hjemmesiden din antyder du at det havarerte romanprosjektet nå har fått en ny kurs? Så det kommer en roman – bare en helt annen enn den du begynte på – ut av dette? Eller regner du teksten fortapt for evig og alltid?
– Det kommer en ny roman. Jeg håper det. Jeg brukte juleferien på Gran Canaria til å vasse i vannkanten, samle sammen restene av romanen og se hva som kunne brukes videre, og hva som bare måtte bli liggende igjen. Det første jeg skrotet var selve komposisjonsformen. Selve kronidéen. Selv om det var noen fine ting der, var det ikke nok. Det jeg plukket med meg var hovedfortellingene. Plutselig skjedde noe der, på stranden. For 15 år siden seilte jeg forbi disse øyene, på veien mot Karibien, i en 32 fots båt uten girkasse. Det samme stedet som Jan van Riebeeck seilte forbi i 1652, og som jeg har funnet beskrevet i journalene hans. For første gang slo det meg at kapteinen på båten vår hadde samme fornavn. Jan. Det samme navnet har også faren min. I tillegg var den kompisen som jeg seilte over Atlanterhavet med i 1995, også med på reisen til Cape Town da jeg dro for å gjøre research i 2010. Plutselig falt alt på plass, og en ny bok begynte å ta form. En roman som er satt sammen av brokker. Av likheter. En kaleidoskopisk roman med noen fiktive personer, og noen reelle. Noen som lever, og noen som er døde. Det blir en ny måte å organisere stoffet på, og en roman som har mye større fallhøyde, og som både er mer personlig, og sterkere. Vi får se hvor det bærer hen. Romaner lever litt sitt eget liv, opplever jeg. Det eneste jeg kan si er at det føles veldig riktig, selv om det er enormt mange arbeidsdager som vil være forgjeves, og mange skrevne sider som ikke vil være med videre. Rundt to hundre. Deler av dette materialet er det altså jeg har lagt ut på nettet. Da det ble helt åpenbart at jeg ikke ville rekke bokhøsten, satte jeg meg ned og jobbet intenst med en ny roman for ungdom som jeg såvidt hadde startet på. Førsteutkast er levert, og den skal komme til høsten. Fra nå av har jeg tenkt til å fortsette på den havarerte romanen. Jeg kan faktisk si at jeg gleder meg.
Les mer på forfatterens egen hjemmeside: http://web.me.com/simon.stranger/Hjemmeside/Blogg/Innlegg/2011/6/9_Johann_Sebastian_Bach.html
Forfatterfoto: Observatoriet (copyright)