DnFs generalsekretær Mette Møller – flankert av leder Heidi Marie Kriznik – representerte Forfatterforeningen under Stortingets høring om Lov om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven).
Her er innlegget:
Vi, i likhet med mange andre kunstnerorganisasjoner, likte høringsutkastet langt bedre enn prop’en.
Det er fint med kreativ næring. To flotte ord: Men ofte vil det være andre som driver med næringen enn de som er opphavere – og det er nettopp åndsverklovens (ÅLV) formål: Å gi opphaver mulighet både til å kontrollere bruk og spredning, og til å tjene penger.
Når komiteen avveier de ulike interesser som ÅVL skal vareta, så husk at det hele starter med kunstnerne. Det er fortsatt slik at i de aller fleste avtaleforhold mellom opphaver og neste ledd, så er det opphaver som er den svakeste parten og den som trenger vern. I proposisjonen ser vi forsøk på å dra kreativ næring inn i opphavsretten:
§ 1 a uttaler at «Formålet med loven er å 1. sikre rettighetene til de som skaper, fremfører eller investerer i åndsverk eller nærstående rettigheter (…) og slik også gi insentiv til kulturell produksjon» Formuleringen er skivebom. Det er i hovdsak tre grupper som har vern i ÅVL: de som skaper, de som fremfører og de som produserer (inkl forleggerne). I tillegg har kringkasteren et eget vern.
Verken i høringsutkastet eller proposisjonen er det noen begrunnelser til dette tillegget, som vakte oppsikt på vårt nordiske skribentmøte sist sommer. Det er ingen tilsvarende ordlyd i noen av de nordiske lands opphavsrettslover. Norge skal sikre rettigheter til de som investerer i ÅV eller nærstående rettigheter. Det er nødvendig og bra at noen investerer penger i kulturell produksjon, men de skal ikke ha vern i åndsverkloven på linje med opphaverne.
Forslag til ny ordlyd til § 1 a:. «Formålet med loven er å sikre rettighetene til de som skaper, fremfører eller frembringe produksjoner med åndsverk og fremføring av åndsverk.»
§ 9 Ukjent opphaver
Forslaget til fullmaktsbestemmelsen går for langt. Dersom en forfatter ønsker å være anonym, kan det ikke uten videre tas for gitt at det er rimelig at utgiver eller forlegger skal kunne handle på forfatterens vegne, uten noen begrensninger hva gjelder opphavsrett. Forslaget kan leses dithen at dersom en forfatter ønsker å forbli anonym, vil den første utgivelsen gi utgiver eller forlegger alle fullmakter. Dersom bestemmelsen er ment på verk som det er lenge siden ble offentligjort, burde dette ha stått i lovteksten. Og for hvem skal navnet på opphaver være kjent? Dersom utgiver har en egen interesse i å forvalte opphavsretten, tvinges i så fall en anonym forfatter til å stå frem. Vi mener fullmakten burde begrenses til den opprinnelige avtalen mellom forfatter og utgiver/forlegger.
§ 43, 4. ledd, fri bruk i undervisning
Tilrettelegging for undervisning har alltid vært et tungtveiende hensyn. I dag inngås det avtaler om kopiering som gir undervisningsvirksomhetene adgang til å kopiere fra utgitte verk som de ellers måtte ha kjøpt eller droppet. Kopieringen er altså bra for alle parter. Dersom den såkalte klasseromsdoktrinen utvides som foreslått i § 43,4., vil dette ha svært uheldige konsekvenser for opphaverne. Hvis overføring (fra nettet) nå skal inn under et unntak som gjør all overføring til klasserommet gratis, vil opphaverne og utgiverne fratas legitime inntekter. (Undervisningssektoren er så stor at det foreslåtte unntaket neppe vil bestå den såkalte tretrinnstesten i BK art 9(2): «Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å tillate reproduksjon av de nevnte verk i visse spesielle tilfelle, under forutsetning av at slik reproduksjon ikke skader den normale utnyttelse av verket og ikke på urimelig måte tilsidesetter opphavsmannens legitime interesser.» Det er gode grunner til å utvide tretrinnstesten til «overføring» når overføring faktisk erstatter kopiering, og det langt på vei er de samme rettighetshaverne som berøres.)
Vi ber om at «overføring» strykes i fjerde ledd.
§ 69 Rimelig vederlag,
Ved å binde rimelighetsvurderingen til forholdene på avtaletidspunktet, vil det være alt for lett for erverver i ettertid å skjule seg bak at verdien først viste seg senere. Når en vil sikre opphaver et rimelig vederlag, kan en ikke samtidig velte all risiko for verdiutvikling over på opphaveren. Litt retorisk, hvorfor vil det være urimelig at rimelighetsvurderingen legges til tiden for når verdien realiserer seg? Opphaver har fortsatt kun krav på rimelig vederlag? Vi ber om at siste punktum i tredje ledd strykes.
§ 68 nytt tredje ledd
Forfatterforeningen vil foreslå at det tas inn en helt ny bestemmelse. Bakgrunnen er at når forlag legges ned, går konkurs eller kjøpes opp, så vil det som regel være uklart hvor opphavsretten til boken ligger. Tilsvarende vil også gjelde plateselskap. For avklaringshensyn ber Forfatterforeningen om at komiteen tar inn en ny presumpsjonsbestemmelse som lyder:
«Dersom opphavsretten er overdratt og det ikke kan dokumenteres hvem som innehar opphavsretten når erverver har opphørt eller overdrageren ikke lenger finnes, går opphavsretten tilbake til opphaver.»
§ 71 Åndsverk i arbeidsforhold mv
Vi fastholder at denne bestemmelsen går for langt og må strykes i sin helhet. Sekundært kan vi akseptere at første ledd første punktum blir stående. Dette vil i så fall være et minste felles multiplum, en får lovfestet det som alle er enige om, og heller ikke mer.