Kafé Oslo
Første gang jeg åpnet døren og så inn i Kafé Oslo, sank hjertet en anelse. Skulle vi få nok en overpriset kafé med høy Chablis-faktor? Et stilrent lokale som snarere virker nakent og overlater til gjestene å skape atmosfære? De må i hvert fall ikke lene seg for langt bakover i sofaen – da risikerer de å knuse vinglassene som står i bokhyllene.
En lørdag i oktober satt vi nokså alene i restauranten/puben/kafeen som dominerer første etasje, men senere rekognoseringsturer i november viser at det har tatt seg opp. Et sveip over lokalet avslører som regel noen forlagsfolk mens de fleste later til å være "kvinnen i gata", som vil hygge seg med en kaffelatte eller et vinglass. En regntung torsdags ettermiddag møter jeg franske Christelle Duchet Aagesen og norske Karianne Moss Hansen, med henholdsvis Sophie og Andrea på armen. Det er deres første besøk, de er nysgjerrige på huset selv om begge for tiden har fått lesegleden tåkelagt av ammedisen.
– Det er hyggelig her, konstaterer Karianne, men nikker idet Christelle supplerer inntrykket:
– Men hvor er bøkene? Jeg trodde det ville være mer som å sitte i et bibliotek.
Ingen av dem har rukket å være med på noen arrangementer, men Christelle s umiddelbare reaksjon på stedet er hva du møter idet du kommer inn. Hun maner fram et ønskebilde som inkluderer lenestoler og gulvtepper, der også bøkene er gitt en sentral plass. De som er, er for høyt oppe til å kunne nås, og virker tilfeldig sammenrasket. Ikke til å bla i. Når jeg henviser til bokhandelen, rynker begge på nesen.
– En bokhandel er ikke det samme, det finner du overalt. Man skulle tro at et litteraturhus hadde bøker du kunne sitte å lese i, sier Christelle.
Og kanskje er det plasseringen det er noe galt med; at det første man møter idet man kommer inn, er en kafé hvor man ikke kan sette seg i en lenestol og spise matpakka, men må handle som ethvert annet sted. Med bokhandelen ved siden av blir det kanskje i overkant mye fokus på det kommersielle?
Skribentarbeidsplasser
I andre etasje ligger konferanselokaler og en forfatterleilighet, tredje huser bl.a. kontorene til P.E.N. og Forfattersentrum og i fjerde ligger skriveloftet, der også Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift og Tidsskriftforeningen holder til. Men ta deg god tid på vei opp til loftet! Det er nemlig ikke bare Steffen Kverneland som har stått for portretteringen her; i trappen henger det en rekke fremragende malerier av norske og utenlandske forfattere. De er signert Terje Nicolaysen, og det er mange av dem. Ellers noterer jeg meg en rekke sitater av Lindgren og i det hele tatt blikkfang med fokus på barnelitteratur her og der.
Skriveloftet rommer 45 skriveplasser i et åpent landskap, med trådløst nettverk, skriver og kopimaskin. Plassene fungerer etter førstemann-til-mølla-prinsippet, her gjelder det med andre ord å stå opp tidlig. Ordningen er i gang, og noen har funnet veien hit, hvor lamper og internettilgang og kontakter er på plass. Men Monica Hellvig, ansvarlig for kontorplassene, beklager at alt ennå ikke er ferdig. Det mangler skillevegger og nøkkelkort, slik at alle med tilgang til plassene skal kunne komme og gå som de vil i løpet av døgnet. Heller ikke fellsområdet med sofagrupper, storskjerm, toaletter og kjøkkenkrok er ferdig, og man maser ennå på byggherren om å få fortgang i arbeidet.
En må være medlem av skribentorganisasjonene NBU, NFF, DnF, Dramatikerforbundet eller Oversetterforeningen for å få tilgang til skriveloftet. Hver av organisasjonene disponerer også hver sin munkecelle, der medlemmene kan søke om kontorplass. Vanligvis får man to måneder "på cella", men perioden kan forlenges.
Forfatter og styremedlem i DnF, Kristine Næss, fikk tildelt kontorplass fra 8. oktober, men da var det verken strømtilgang eller dørnøkkel der. Først 22. oktober kunne hun ta i bruk kontoret. Men ikke forlate det uten stor ryggsekk, ettersom nøkkelen var en universalnøkkel og hun derfor ikke kunne sette igjen PC-en og andre verdifulle ting. Hun ble lovet nøkkelkort i forrige uke, og Hellvig sier de kommer i neste uke.
Dette er imidlertid startproblemer, noe Hellvig vil understreke. Og kanskje er Næss uheldig som er så tidlig ute, ettersom hun heller ikke får særlig glede av det sosiale miljøet loftet er ment å skape. Etter fire år med skriving i heimen, gledet hun seg til å forlate et flyttekaos hjemme og sette seg til med innspurten på romanen på nøytralt sted, der hun kunne spise matpakken med kollegaer og andre. Synd da at fellesarealene har vært fulle av håndverkere, men tomme for møbler og inventar til felleskjøkkenet. De andre kontorene og munkecellene er også stort sett tomme.
Et annet moment er at veggene på kontoret ikke går opp til taket. Man hører derfor alt naboene driver med, og telefonen må man gå utenfor og ta. Næss er fornøyd med størrelsen på kontoret, selv om hun kunne ønske seg et vindu. Hun tror likevel den noe knugende følelsen vil forsvinne når folk kommer til, og mener stedet fungerer greit hvis du tåler litt støy og greier deg uten vindu. En bør altså ikke ha en kravliste på linje med Tolstoj, som bestandig skrev med føttene i en vannbøtte foran et åpent vindu. Men gjennomtrekk vil det være; det er jo selve grunntanken at det alltid skal være nye folk i kontorlokalene, og at ingen skal gro fast.
Tilbake til Kafé Oslo, som Næss mener er for dyr og upersonlig. Hun synes heller ikke betjeningen er særlig imøtekommende.
– Men maten er god, det skal de ha! sier hun.
Monica Hellvig sier at kafeen drives uavhengig og derfor er nødt til å tjene penger, til forskjell fra stiftelsen. Og jeg må innrømme at jeg storkoste meg sist søndag, innerst i Wergelandkroken, der en finner sofaene og leselampene og tidsskriftene. Og at jeg fornemmet dunsten av litteratur da jeg overvar følgende replikkveksling mellom en av forlagsbransjens mer profilerte redaktører og den noe stressede servitøren:
– Kan jeg ta med meg denne halvliteren opp i tredje etasje?
– Hvor? spurte servitøren.
– I tredje.
– Hva er det der, da?
– Barneavdelingen.
– Å! Nei, da kan du nok ikke det …