Det er bare en ukes tid til Jan Kjærstads neste bok kommer. Normans område blir hans nittende soloutgave siden debuten i 1980. Debutboka var noveller. Siden har han markert seg som romanforfatter, og vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2001 for Oppdageren. Kjærstad har vært medlem i Det litterære Råd i tre år.
>
Nei, jeg hadde blitt spurt før. Fikk noen følere et par ganger. Også en «offentlig» henvendelse. Jeg blånektet. Å sitte i Det litterære Råd var det siste jeg kunne tenke meg.
>
The times they are a-changin’, som vår amerikanske kollega sier. Det var iallfall ikke makten, heller ikke æren. Kanskje jeg så på det som en slags verneplikt. Jeg har ikke vært særlig aktiv i foreningen. På tide å gjøre en innsats. Dessuten var jeg nysgjerrig. Her var en enestående mulighet til å få et solid innblikk i hva som rørte på seg i norsk samtidslitteratur.
>
Jeg skal ikke skryte på meg det. Men det som slår meg, er bredden. Jeg synes ikke det er noen klare hovedretninger, heller ikke den såkalte «autofiksjonen» er dominerende. En annen ting er den høye kvaliteten på selve håndverket. De aller fleste norske forfattere behersker sine virkemidler til fingertuppene. Allikevel, og det må være lov til å si det, er det langt mellom de bøkene som blir værende i hukommelsen, i kroppen.
>
Ja, min første befatning med rådet var et sjokk. Det var et møte der vi skulle behandle søknader om medlemskap.
>
Fordi jeg følte at jeg var dårligst forberedt. Selvfølgelig uten å si det høyt. De fleste som kjenner meg, vet at jeg er en samvittighetsfull fyr, og jeg stilte med fullastet hukommelse og utførlige notater. Jeg havnet ved siden av en som hadde sittet i rådet i to år. I øyekroken så jeg at han hadde bortimot tretti tettskrevne sider med notater om de bøkene vi hadde lest. Også argumentasjonen rundt bordet lå på et så høyt nivå at jeg neste gang stilte atskillig bedre rustet. Jeg måtte rett og slett skjerpe meg. Jeg tror ikke utenforstående er klar over hvor grundig, hvor samvittighetsfullt, rådet arbeider. Det er også sånn at de gamle rådsmedlemene på en måte oppdrar, eller oppmuntrer, de nye medlemmene til å overskride både sine litterære fordommer og sin egen arbeidskapasitet.
>
Skal jeg være ærlig?
>
Da jeg hadde sittet i rådet ett år, ønsket jeg bare å komme meg ut av dette helvetet fortest mulig. Altså på grunn av arbeidsmengden. Bokstabler som et downtown Manhattan på kontorgulvet. Etter to år ønsket jeg bare å komme meg ut av det. Men helvetesordet var tross alt strøket. I neste periode, det tredje og fjerde året, begynner man å ane sammenhenger og en visdom bak det hele, men man har fremdeles et vagt håp om at man ikke skal bli gjenvalgt av årsmøtet, så man har noe å skylde på. Her er jeg nå. Allikevel, og det ser jeg på de andre i rådet, er det i den siste toårsperioden, det femte og sjette året, de fleste medlemmene gjør sin beste jobb. De har fått en kolossal dømmekraft og oversikt. Og i tillegg en slags klok sjenerøsitet. Jeg skulle like å se den kritiker eller statlige byråkrat som like omhyggelig tilegnet seg den samme oversikt over norsk samtidslitteratur som et rådsmedlem tilegner seg i løpet av en seksårsperiode.
>
La oss først ta de møtene der vi behandler søknader om medlemskap. I begynnelsen syntes jeg rådet kunne være for strengt. På den andre siden skjønte jeg snart at man etterstrebet en viss konsistens, at man ønsket å ta hensyn til en lang og ganske lik praksis. Dette er uansett vanskelig siden rådet stadig skifter medlemmer og innimellom også får signaler fra styret i Forfatterforeningen, som igjen har sine følehorn alle vegne, om at lista kan være lagt for høyt eller for lavt. Derfor kan det i en femårsperiode kanskje være vanskeligere å bli medlem enn i neste femårsperiode. Jeg skjønner at det, mildt sagt, må være frustrerende når en søker får avslag, og han eller hun vet at en «dårligere» søker ble medlem fire år tidligere. Allikevel eksisterer det en langtidshukommelse i rådet, så det er viktig å være klar over at man kan søke på nytt, særlig hvis man i mellomtiden har skrevet flere bøker.
>
Selvfølgelig kan et avslag føre til bitterhet. Raseri. Men det er til sjuende og sist foreningens årsmøte som bestemmer hvor høyt lista for medlemskap skal ligge. Det vil alltid være krangling om dette, pendelen svinger mellom det elitistiske og det populistiske, mellom laugstanken og fagforeningsstrategien. Rådet er nok ofte rausere enn mange av medlemmene. Da jeg selv søkte, i 1982, fikk jeg høre at enkelte hadde truet med å melde seg ut hvis noen som skrev så dårlig som meg, fikk bli medlem. Hehe, så aggresjonsnivået rundt dette har nok vært minst like høyt før som det eventuelt er nå.
>
Når det gjelder å bedømme litterær kvalitet, har hver og en i rådet ulike kjepphester. Sånn skal det være. De ni medlemmene er plukket ut nettopp fordi de er forskjellige. Vi er unge og gamle, vi er kvinner og menn, vi er lyrikere og prosaister, vi skriver på nynorsk og bokmål. Vi har avvikende litteratursyn, og vi har derfor lange diskusjoner. Vi har også et sett med kriterier, nedfelt gjennom flere år, som vi forholder oss til. Derfor er det et nederlag når man ser, i bakspeilet, at noen dessverre har fått avslag, som burde ha vært medlemmer. Ordningen vår er god, men ikke vanntett.
>
Jo jo, men faen heller. Unnskyld at jeg banner. Hele poenget med Det litterære rådet er at det skal være et uavhengig organ. Årsmøtet velger oss, ni mennesker, fordi de ønsker at vi skal tenke og virke selvstendig. Også i forhold til kritikerne. Og forlagene.
>
Det sier seg selv. Det er ikke sikkert alle de skjønnlitterære bøkene som blir utgitt, skulle ha blitt utgitt.
>
Stipendene, ja. Et vepsebol. Det var jo også dette som utløste den siste diskusjonen. Monica Aasprongs innlegg i Klassekampen i vår. Litt paradoksalt, ettersom flere i Det litterære Råd, på sitt mange dagers stipendmøte i januar, hadde trukket frem hennes sterke samling fra 2010, «Et diktet barn», og derfor stemte for at hun skulle få Bokhandelens forfatterstipend, samt et annet, mindre stipend. Men det rokker jo ikke ved det prinsipielle i hennes innvendinger.
>
Nei, det er ikke en diskusjon som måtte komme. Det er en diskusjon som har gått kontinuerlig, iallfall i de tretti årene jeg har vært medlem. Stort sett foregår den internt, men av og til blir også diskusjonen ført i massemedia. Jeg husker at den kretsen jeg tilhørte i årene etter at jeg debuterte, førte mange giftdryppende samtaler om DnFs håpløse og dypt urettferdige stipendfordeling. Vi var skråsikre på at Det litterære Råd var en gjennomkorrupt institusjon, at ordningen var full av kameraderi og konspirasjoner. Da jeg imidlertid gikk til det ganske arbeidskrevende skritt å undersøke listene, fant jeg ut, og jeg innrømmer: til min skuffelse, at tildelingene var preget av en forbausende bredde og redelighet. Høy samvittighetsfaktor, med andre ord. Jeg stusset kanskje ved at noen forfattere hadde hatt sammenhengende stipend i den tjueårsperioden jeg sjekket, men jeg ble enda mer forundret over at noen forfattere aldri hadde søkt.
>
Ja, jeg er ganske sikker på at du også i dag vil kunne finne noen få forfattere som har hatt arbeidsstipend så å si fra dag én i sin karriere til de blir pensjonister. Om det er riktig å støtte et forfatterskap på denne måten, vil noen helt sikkert være uenige i. Selv om man er enige i at forfatterskapet er betydelig.
>
Jeg er usikker, men jeg tror det har svingt litt. Også på grunn av den vedvarende uenigheten. Det er mitt inntrykk at tildelingskriteriene i den første perioden mer var tuftet på økonomiske behov. Hvis ligningsattesten din viste mer enn sånn og sånn, var det ingen vits i å søke. Med tiden virker det som om de kvalitetsmessige aspektene har kommet sterkere inn. I instruksen til de statlige stipendene står det til og med at man ikke skal vurdere etter økonomi, bare etter kvalitet.
>
Også andre ting har forandret seg. På grunn av Statens arbeidsstipend til yngre/nyetablerte kunstnere, er det i dag langt lettere for en ung forfatter å få et arbeidsstipend enn det var for et par tiår siden. Som det er nå, har en rekke forfattere treårig arbeidsstipend, selv om de bare har skrevet to bøker. Det kan ikke overraske om eldre forfattere, uten stipend, reagerer på dette.
>
De fleste applauderer nok det overordnede målet: at stipendene, som sum, skal heve kvaliteten på norsk skjønnlitteratur. Men dette gir ikke automatisk en mal for hvordan stipendene skal fordeles. Det er mange hensyn å ta, og de fleste rådsmedlemmer, inkludert meg selv, forsøker å legge en helhetsvurdering til grunn. Altså både kvalitet og økonomiske behov, det siste kanskje særlig ved Forfatterforeningens egne arbeidsstipender. I tillegg skotter man til summen av støtte så langt. Selv om man bare unntaksvis snakker om det økonomiske, har man det i bakhodet når man stemmer, og man har tross alt forberedt seg ved å lese søknader i tre dager før man møtes til ytterligere fire dagers stipendmøte. Og stemmegivingen er hemmelig. Et problem er også at ligningsattesten ikke alltid gir riktig inntrykk av søkerens økonomiske situasjon.
>
Det er grøfter på alle kanter. I det øyeblikket de rent økonomiske hensyn blir enerådende, oppstår faren for at man kan leve av å være forfatter, uavhengig av kvalitet.
>
Jo, setter du et tak på antall år man kan motta arbeidsstipend, blir det mer rettferdig, men faren er at du samtidig tar knekken på noen ekstraordinært gode forfatterskap. Utfordringen er å finne en balanse mellom det arrogant elitistiske og den forflatende «ideal-tid»-tanken. Å snakke om rettferdighet i forbindelse med kunst, det å skape, er ikke så lett når man begynner å tenke på det.
>
Selvsagt forekommer det glipp. Jeg har, iallfall ved et par tilfelle, i ettertid, skjønt at vi burde ha gitt et arbeidsstipend til den og den. Men sånne «feil» huskes. Og det blir tatt opp ved neste års stipendmøte. Det finnes som sagt en langtidshukommelse i rådet som gjør det mulig å bøte på feilvurderinger. Alle skuffede bør vite det.
>
Jeg må si at jeg har liten sans for forslaget om å ta med ikke-forfattere i rådet. Hvis det skjer, mister ikke bare rådet sin uavhengighet i forhold til alle de krefter som ellers forsøker å påvirke litteraturen, men også sin unike kompetanse når det gjelder å forstå hva det er å være forfatter. Bare et rådsmedlem som selv er forfatter, vet nok om det innfløkte «økologiske system» av faktorer som gjør et menneske i stand til å skrive. Det er ligger, til enhver tid, en kompetanse i Det litterære råd som medlemmene av Forfatterforeningen burde sette alt inn på å opprettholde. Derfor skal man heller ikke si fra seg råderetten over deler av stipendpotten til andre instanser. Kanskje kulturbyråkrater av verste skuffe.
>
Nei, vi vil aldri finne et perfekt system. Jeg liker allikevel å tenke at ordningen med at Det litterære råd fordeler stipendene, er som demokratiet. Det er ikke feilfritt. Men det er det beste vi har. Og historien, det formidable oppsvinget i norsk litteratur de siste førti-femti årene, har vist at det fungerer. Selv de krasseste kritikere kan ikke lukke øynene for at Det litterære Råd må ha gjort mye klokt.
>
Ja, naturligvis. Hovedproblemet er at det er for få arbeidsstipender og for mange forfattere, altså forfattere som virkelig fortjener stipend. Vi må arbeide for å få staten, kulturdepartementet, til å forstå hvilken umistelig verdi en bred og vital skjønnlitteratur representerer for en nasjon. Å styrke denne grenen av norsk kultur med flere stipender burde ikke bare prioriteres høyt, det burde være selvfølgelig i et så rikt land som vårt.