Aktuelt

Hva hun vil.

Hilde Susan Jægtnes bor i USA som barn. Hun får en liten, blå grammofonspiller. På denne snurrer plater av Tjaikovskij og Grieg. Særlig mange runder…

jaegtnes_portrett_av_lars_gundersen

Hilde Susan Jægtnes bor i USA som barn. Hun får en liten, blå grammofonspiller. På denne snurrer plater av Tjaikovskij og Grieg. Særlig mange runder tar Svanesjøen og Peer Gynt – suiten. Hun spiller også annen klassisk musikk,  og danser ballett:

– Musikk ble tidlig den mest konkrete formen for åndelighet og og det opphøyde i livet, men rommet også det kjødelige, lidenskapen, grenseløsheten innenfor grensene satt av rytmer og melodilinjer. Det er uendelig mye historiefortelling i en tonal melodi, som jeg tror jeg strever etter som forfatter, måten karakterer og følelser vandrer inn og ut av hverandres sfærer bortover en lineær sti, kommenterer hverandre, prøver å frigjøre seg fra hverandre – men er ytterst avhengig av hverandre – uten den ene eksisterer ikke den andre, eller er i så fall dødelig ensom. Diktene mine er også ofte narrative, men også visuelle, noe som kanskje henger sammen med den øvrige multidisiplinariteten min.

– Ja, du er jo ikke bare forfatter, men også manusforfatter og skuespiller. Hva lærer musikeren Hilde Susan manusforfatteren om dramaturgi?

– Dramaturgi er i sannhet musikk. Oppbyggingen i akter med cliffhangers og vendepunkter samt den uunngåelige tredjeaktstvisten er noe jeg kjenner både fra klassiske musikkverk og fra filmmanusskriving. Det har definitivt en sterk effekt på skrevne tekster å anvende – eller bevisst ignorere – klassisk narrativ struktur. Som musiker er struktur og utvikling nesten guddommelig når det brukes riktig. Som i et eventyr blir lytteren ført gjennom en komplett emosjonell reise og forvandling. Dette kan også skje i romaner, eller i enkeltdikt. Men det skal godt gjøres å skrive noe som blir vakrere enn Rimski-Korsakovs "Scheherazade", eller Mozarts "Requiem"!

Som ung voksen begynner Jægtnes på teaterskole i London. Her lærer Jægtnes å finlese tekster. Hun må kjenne underteksten i enhver replikk, og vite forskjellen på hva en karakter egentlig vil – opp mot hva hun later som om hun vil.

– Dette fører nok til en dypere lesning generelt, og gjør at jeg ofte leker med undertekst i skrivingen min – enten ved å la karakterer eksplisitt si og gjøre nøyaktig det de innerst inne vil (fordi dette er uvanlig og strengt tatt tabu i norsk samtidsteater!), eller ved å la det være store meningsgap mellom setningene som imiterer irrasjonell bevegelse og underbevissthet, der jeg allikevel søker å formidle en intuitiv logikk.

Også en annen side ved teaterutdannelsen blir viktig for skriveren Jægtnes: Undervisningen i Stanislavskis lære og prinsipper for karakterdannelse. Den unge skuepilleren stiller de samme sju spørsmålene til seg selv, om og om igjen: Hvem er jeg? Hvor er jeg? Når er det? Og ikke minst: Hva vil jeg? Og Hvorfor vil jeg det, hvordan skal jeg oppnå det, og hva er hindringen?

–  Det beinharde fokuset spesielt på HVA JEG VIL infiserte nok enhver form for kunstnerisk arbeid jeg har gjort siden – samtidig som jeg mener at folk flest ikke går rundt og tenker bevisst på hva de vil hele tiden, de handler mer eller mindre på script, vane, instinkt, og så snubler de som oftest noenlunde i "riktig" (eller tilsiktet) retning.

Og så, etter teaterskole og manusforfatterutdannelse; over 30 år gammel, debuterer du som skjønnlitterær forfatter. Kan du beskrive veien din dit?

– Jeg tror at jeg grunnleggende sett er et menneske med enormt mange interne motsetninger. Jeg er svært naturvitenskapelig anlagt – og er veldig tiltrukket av magi, intuisjon, musikk og annen galskap som setter store følelsesmessige og irrasjonelle svingninger i gang. Jeg er kynisk og skeptisk til det meste – men vil gjerne tro at "noen/noe" har en plan med livet mitt, og at det å vandre rundt på måfå kan føre til livsendringer og viktige mellommenneskelige møter. Jeg er svært opptatt av stil, målrettethet og struktur – men ønsker å kunne skrive ut fra underbevisstheten og drømmeriket, snuble meg fra konfektbit til konfektbit både på det estetiske og meningsladede plan. Hver gang jeg får en sterk følelse, får jeg umiddelbart vissheten om at den motsatte følelsen kan være vel så riktig og rik, og jeg har veldig lett for å leve meg inn i andres verdensbilde og synspunkter, selv de mest (fra)støtende og tilsynelatende forkastelige. Jeg er tiltrukket av lidenskap, ærlighet og kompromissløshet – men lever et nokså trygt, balansert og kontrollert liv (bortsett fra når jeg reiser til eksotiske land og når jeg prøver å bli intimt/romantisk involvert i folk). Men hvis jeg må velge, setter jeg instinkt og intuisjon over fornuft – og jeg har et klarsyn når jeg er i skrivetransen som sjelden eller aldri dukker opp i "våken" tilstand, dessverre. Jeg har ennå ikke formulert et klart mål med skrivingen min, annet enn å fortsette å prøve å skrive noe jeg selv synes er bra, uansett form – men jeg vil gjerne ha skrevet en roman jeg kan skatte like høyt som Somerset Maughams "The Razor's Edge" før jeg dør, eventuelt Knut Hamsuns "Pan".

Etter sin andre, egne utgivelse, blir Jægtnes med i debatten rundt litteraturkritikk. Hun skriver om opplevelsen av å ikke bli anmeldt som (litterær) debutant. Kronikken blir mye delt gjennom sosiale medier.

Hva skjedde etterpå: Fikk du flere anmeldelser og mer oppmerksomhet?

– Den eneste anmeldelsen jeg har fått av de to bøkene (som ikke er av noen jeg kjenner i form av blogganmeldelse), er av Mari Baardseth hos bokmerker.org.

– Måtte du ligge med henne for å bli anmeldt?

– Nei, hun krevde ikke betaling in naturalia! ler Jægtnes.

– Men jeg var veldig glad da denne kom, for det ble den første (og foreløpig eneste) rent objektive offentlige vurderingen av mine verk. Hun hadde blandede inntrykk av tekstene mine, men konkluderte med at "Alt i alt tenker jeg at Jægtnes ikke er en forfatter som fortjener å bli glemt, men jeg ønsker meg litt mindre sex og litt mer av det skjøre. For det er i den subtile måten hun får frem sårbarheten på at hun virkelig skinner."

Jeg har ikke fått noen anmeldelser i noen aviser eller lignende av noen av bøkene. Jeg fikk tre svært fine blogganmeldelser, som sagt, som alle var av folk jeg kjente fra før – men dog ble jeg veldig glad for dem. Sørlandspoeten Oddbjørn Aardalen sa i en anmeldelse han la ut på Dagbladets Diktkammeret at:
 
"…dette er som ein eldsprutande vulkan, ein Hekla, som ein foss frå ei elv frå isbreen, stupande utover Islands vulkanske fjell; ja, dette er som ein Geysir, boblande, svovelluktande, frådande, snerrande: Kom deg på avstand, du vesle menneskekryp, du høyrer meg godt likevel. Her er alt: Barndomsminne, inhalatortap, sex i excel, islandske trekkspelare, Bob Dylan i baklomma, skapelsesberetning, potetvals, den nye Ibsen. Her er fødsel, oppvekst, ungdom, kvinnedom, kjønnsdrift; her er lengt, einsemd, villskap, tause skrik, her er død og grav og mørke og lys…"
 
Og så fikk jeg en svært rosende anmeldelse av poet Kjell Ivar Sandvik, som bl.a. skriver at "Med Minner nytes best alene i storm har Hilde Susan Jægtnes levert en sjeldent rik novellesamling, en herlig blanding av gripende personlige og eventyrlige beretninger, fylt av halvskjeve tankekors og en kreativ virkelighetsforankring. Det er en virkelig begavelse som får vist seg fram her, slik at vi forstår at den flotte diktsamlingen Det er noen som lyver fra 2007 ikke var noe tilfeldig blaff. Noveller er ingen enkel sak. Hilde Susan Jægtnes holder leseren i ånde og gjennomfører med stil og glans."
 
Poet og psykolog (og venninne) Joanna Rzadkowska anmeldte også begge bøkene mine på bloggen sin, og skriver bl.a. at
"Boken til Jægtnes ligner ingenting undertegnede har lest før: Hva ligner det på? En David Lynch-film? En drømmedagbok? En syretripp? En berg- og dalbane konstruert av Salvador Dali? Kanskje det ikke ligner på noenting, og DET ville jo vært en enda større bragd. Også Jægtnes første bok "Det er noen som lyver" (Bokvennen, 2012) har denne auraen av det ugjenkjennelige i seg. Kanskje det også er derfor boken har blitt ignorert – fordi vi blir stående maktesløse uten noen trender eller tradisjoner å henge en bok på – en sann "knaggløs utsikt". Psykologisk forskning forteller oss at vi liker det vi kjenner og gjenkjenner. Man må komme over en kneik for å tørre å si noe om det UGJENKJENNELIGE (snikkompliment til meg selv)." Men altså ingen "ordentlige" anmeldelser på trykk, sier Jægtnes, som ikke gir seg. Hun skriver videre. Og leser hver dag:

– Men jeg er enormt kresen – det er lite som virkelig får meg til å miste pusten. I tillegg til nevnte Maugham og Hamsun respekterer jeg spesielt Virginia Woolf, Tor Ulven, Erling Kittelsen, Tarjei Vesaas, Marguerite Duras, Charles Bukowski, Astrid Lindgren, Shakespeare (selvfølgelig), Lars Frost, Peter Waterhouse, Gertrude Stein, Arundhati Roy, Jean-Paul Sartre, Dostojevski, Henrik Ibsen (jeg besøker ofte graven hans) og senest John Williams – "Stoner" er en av de beste bøkene jeg har lest på aldri så lenge! Jeg synes det er vanskelig å bli hektet på andres poesi, selv om jeg skriver poesi selv, men kan nevne Vemund Solheim Ådland, Kjersti Bjørkmo, Endre Ruset, Erlend O. Nødtvedt og Oddbjørn Aardalen av de norske samtidslyrikere som har resonnert mest med meg. Jeg er jo også en stor fan av ditt forfatterskap, Mette Karlsvik! men det har jeg fortalt deg før ved mange anledninger.

– Takk, igjen! Du er flink til å bygge opp dine kollegaer, og især jentene. Det er sånt som fagforeninger som DnF blir sterkere av. Hva forventer du av å være medlem her, og hvordan håper du selv å bli engasjert og aktiv?

– Jeg forventer å bli kjent med nye spennende forfattere og fordype allerede eksisterende forhold, som det stadig blir flere av. Jeg vil bidra til fellesskapet ved å delta på DnFs arrangementer, troppe opp på andre forfatteres boklanseringer og opplesninger så mye jeg orker (som alltid er et win-win-initiativ!) og fortsette å delta i samfunnsdebatten om spesielt poesiens stadig vanskeligere vilkår i samfunnet, sier Jægtnes, og slår straks et slag for sistnevnte, med å få sitere et av sine yndlingsdikt: 

EG VIL VERE EIN AV DEI SMÅ BOKSTAVANE

Eg vil vere ein av dei små bokstavane
Strekkode for ubetydelegheit
Eit rekkehus i ei rad med rekkehus rekker
Om einkvan spør meg
kva eg skal bli når eg blir stor,
svarer eg "liten"
Eg vil vere eit lågt fjell som ingen
bryr seg om, vere på førenamn med bier,
blomar og grøftekantar
Skal eg vere fin, tek eg på meg ein benk,
sit og venter på ho som skal skje meg