Aktuelt

Hva hvis?

Kristin Hauge er statsviter og debuterte skjønnlitterært i godt voksen alder, i 2018. Allerede i 2006 ble Kristin Hauge tatt opp på Aschehougs forfatterskole.  –…

Kristin Hauge. Foto: Eigil Rasmussen-Korsager (Vigmostad og Bjørke)

Kristin Hauge er statsviter og debuterte skjønnlitterært i godt voksen alder, i 2018. Allerede i 2006 ble Kristin Hauge tatt opp på Aschehougs forfatterskole. 

– Det å bli valgt ut blant tre hundre søkere ga meg troen på at jeg hadde et visst talent. Men jeg fikk ikke til det jeg ønsket og la deretter skrivingen på hylla i mer enn ti år. Jeg valgte i stedet å jobbe i utlandet, forteller Hauge. 

Før Hauge fikk antatt sin første bok, var hun utstasjonert som diplomat i ambassader i Afghanistan og Sudan, og jobbet for internasjonale organisasjoner i Belgia. Hun har erfart å være spesialrådgiver i Forskningsrådet, underdirektør i flere departementer, seniorrådgiver for NORAD, og oppleve alvorlig sykdom og død i nær familie. 

– Jeg brukte lang tid på å komme tilbake til skrivingen, forteller Hauge: 

– Men så gikk det plutselig fort med novellesamlingen Tiggerne i 2018 og romanen – Ritualer – i fjor. Jeg var også så heldig å bli valgt ut av Det litterære rådet i Forfatterforeningen til å representere Norge på det nordiske debutantseminaret i fjor sommer, på Biskops Arnø. Det var en veldig fin oppmuntring. 

Rådet velger hvert år fire av årets debutanter til denne leirskoleaktige idyllen på en øy i en innsjø en liten kjøretur fra Uppsala. Dit kommer etablerte nordiske forfattere og foreleser. Debutantene leser egne tekster, og sitter oppe og snakker litteratur gjennom den som oftes lyse, svenske kvelden. 

– Hadde du, som har jobbet i diplomatiet spesielt godt utbytte av debutantseminaret? Jeg tenker på det at samtalekunsten er et verktøy for diplomaten?

– Det er vel mer en myte kanskje, men det er klart det er viktig å kunne fremme norsk politikk både muntlig og skriftlig. Å jobbe på en ambassade handler vel så mye om å våre en god byråkrat, rapportere hjem om situasjonen i landet, forvalte bistandsmidler og avtaler, og ikke minst delta på utallige møter og mottakelser. Det å være byråkrat og skapende kunstner er jo to ganske ulike roller, men jeg kan vel si at jeg både har en ekstrovert og introvert side. Å kunne omgås og småprate med fremmede mennesker er jeg ganske god på, men jeg er også veldig god på å trekke meg tilbake og være alene. Det siste er jo ikke minst viktig i den skjønnlitterære skrivingen.

Fra noveller til roman

I dag skriver «alle» kortere og lengre tekster. Men det er et fåtall som dedikerer seg til en tekst og omdanner den til litteratur. Hauges bøker – noveller og en roman – har til felles at kritikerne har likt dem, og at de går tett på de nære relasjoner. Samtidig har de ofte perspektivet av det globale, av verdenssamfunnet. 

    Verden er tilstede i flere av novellene, kanskje særlig i «Kampen om verdensfreden», «Stanken av frangipani» og «Ambassadørens farvel». I romanen er vi tett på tre fortellere. En kvinne, en mann og datteren deres som kommer hjem etter å ha jobbet i Afghanistan. Ved å bruke tre fortellerstemmer får Hauge fram hvor ulikt man kan oppleve noe. 

– Hvordan vil du selv beskrive novellene dine?

– Novellesamlingen Tiggerne består av tretten noveller, noen av dem begynte jeg på for flere år siden Tittelen er inspirert av et sitat av Martin Luther; «vi er alle tiggere. Det er sant». Det er noe der jeg ønsker å fange i de personene jeg skriver frem, sårbarheten vår, utryggheten uansett alder eller posisjon. Erkjennelsen av livet kan endre seg fra ett sekund til et annet. Tilværelsen er trygg for den som aldri merker at underlaget beveger seg. Liv og skriving henger sammen, selv om jeg ikke skriver direkte ut fra eget liv, det handler  mer om å blande sammen erfaringer av ulike slag og dikte videre på dem. Det gjelder å gi sin erfaring form, heter det. 

– Hvorfor endte du med å ha flere hovedpersoner?

– Det var noe som skjedde i løpet av skrivingen, at flere personer dukket opp og fikk mer plass, jeg ville gjerne beskrive relasjonene i det som en gang var en familie. De tre historiene fortelles fra hvert enkelt personlige perspektiv. Vi møter de for lengst skilte foreldrene Viktor og Harriet, og datteren Ally som er på vei hjem fra Afghanistan hvor hun har jobbet. Harriet ønsker å frigjøre seg fra det materielle med hus og eiendom og reise ut i verden, og Viktor følger seg fanget i sitt nye parforhold. De står i ulike livsituasjoner og overfor ulike valg og vi følger dem over tre dager. De er på sett og vis alle i en overgangsfase. Viktor forsker også på overgangsritualer, særlig dødsritualer, og det dukker opp som et slags tema i hele romanen. De tre personene ser verden på ulik måte, de har ulike erfaring, kropp, kjønn og alder, de er på vei i ulike retninger, samtidig som de har refleksjoner om hverandre. På den måten kunne jeg også trekke på det novellistiske, ved å lage brudd og ulike historier, slik man gjør i en novellesamling. 

– Kan du si noe om forholdet mellom verden – og det polyfone i verket?

Verden lekker inn i tekstene mine, det er det nok ingen tvil om. Når det gjelder de tre stemmene, så var det noe jeg syntes var spennende å gjøre. Det ble også dannet et rom mellom dem, som viste frem hva de ikke snakket om.

– Det hermeneutiske begrepet forståelseshorisont handler også om personlighet, ikke bare hva man har lest, hvem man har møtt og hvilken geografisk lokasjon man har? 

– Hvis du tenker på at hermeneutikk handler om fortolkning og forståelse sett fra enkeltmennesket, så er det også reflektert i statsvitenskapen. I statstvitenskapen sier vi at perspektivet og oppfatningen påvirkes av hvor man befinner seg i et system eller kontekst; «where you sit, decides where you stand». Noe av det som er spennende i å skrive skjønnlitteratur for meg, er å kunne skape forskyvninger i perspektiv, som igjen endrer handlinger og oppfatninger, det finnes så mange virkeligheter og sannheter. Hva hvis? Det er jo det mest spennende spørsmålet en forfatter kan stille. 

Hvor går vi nå

«Hva hvis». Det er et spørsmål som er aktuelt akkurat nå, den 20. april, når pandemien fortsatt er under opptrapping i enkelte verdensdeler, og det er vanskelig å planlegge for framtiden. Jeg synes det er spesielt interessant å spørre nettopp Kristin Hauge – som har et sterkt forhold til verden: Hvordan er det å skrive nå i denne pandemi-situasjonen verden er i?

– Det er vanskelig, det jeg skriver virker så smått og meningsløst i den store tragedien som utspiller seg globalt, men man får jo bare holde på, skrive jevnt og trutt, holde fast i skriveprosjektene, eller kanskje skrive noe helt nytt, forteller Hauge, og legger til: – Ikke minst så gir jo situasjonen med mer tid hjemme en anledning til å lese mer. Det eksistensielle ligger jo uansett i det trivielle, det spesifikke. Men jeg syns det er tungt, jeg må innrømme det. Det er et traume som har rammet oss, et globalt traume. Det er jo en gamechanger, vi vet ikke hvordan verden vil se ut om et års tid eller om hvordan «etterpå» vil være, verden slik vi kjenner den vil neppe komme tilbake i samme form. Virkeligheten har overgått fiksjonen på et vis. Det skal bli spennende å se hva slags litteratur og kultur denne krisen avføder, både her og ellers i verden. I vår del av verden er vi ikke vant til slike kriser, vi trodde kanskje vi var beskyttet, at slikt bare skjedde andre steder, med andre mennesker, og det har selvsagt skapt en stor grad av sårbarhet og usikkerhet. For det må sies, at det skjer jo tragedier i verden hele tiden, det nye nå er at også vi i Vesten er rammet midt i vårt eget samfunn og levesett. Men selv om vi lever i en global krise, så består jo fortsatt livene våre av de små, nære ting, ikke minst med sosial distansering, så vil vel det også føre til innovasjon og nytenkning, på kulturfeltet er jo det synlig allerede. Kanskje vil krisen også føre til en revurdering av verdier og hva som betyr noe. Krisen kan kanskje få til en ny form for felleskapsfølelse her hjemme, og en forståelse av at internasjonalt samarbeid er viktigere enn noengang. Så får vi håpe og tro at samfunnet vårt er sterkt nok til å bære oss gjennom denne krisen. 

– Som en av hovedpersonene i din siste bok, jobbet du altså i diplomatiet. Du jobbet vel ved ambassadene i Kabul og Khartoum. Min svært avgrensede erfaring med diplomatiet gir inntrykk av det som et eget univers. Et nesten opplagt – og svært takknemlig – litterært univers. Hva tenker du? Men det er kanskje et vanskelig miljø å skrive ifra også? 

– Alle erfaringer kan være nyttige når man skriver, «alt» kan være research på et vis. Vi formes av erfaringene vi tilegner oss, og det vil være avtrykk av det i tekstene man skriver. Det med å tilbringe tid i utlandet har alltid vært viktig for meg. Å reise, bo og arbeide i andre land handler jo dels om noe «rasjonelt», om å lære mer om nasjoner og stater, om språk, historie, kunst og kultur, men også om det taktile, lyder, lukter, hvordan sanseapparatet får et sjokk når vi reiser til steder som er helt annerledes enn vi er vant til. Jeg er veldig glad i Brussel, det var deilig å bo midt i Europa. Det å jobbe i et land som Afghanistan var enormt krevende, men også givende, samtidig tok det lang tid for meg å faktisk fordøye det jeg hadde opplevd og klare å bruke det litterært på en meningsfull og «sannferdig» måte; å kjenne bombeangrep dirre i huset, våkne av skyting, se tv-sendinger om angrep inne i byen og se helikoptre svirre over huset mitt som fløy sårede soldater hjem fra slagmarken. Samtidig var det mange rørende hendelser og modige mennesker der som kjemper for en bedre tilværelse, mens jeg kunne pakke kofferten og dra hjem til trygge Norge. Jeg har forsøkt å beskrive noe av det i en av novellene i Tiggerne, men jeg måtte bringe inn et element av absurditet. Afghanistan er et veldig vakkert land, og jeg fikk sett litt av landet, selv om jeg gjerne skulle sett mer, men det var ikke mulig på grunn av sikkerhetssituasjonen. Sudan er også veldig fascinerende, med ørken og sandstormer, og en voldsom varme, og alle de vakre pyramidene og fortidsminnene. Jeg håper de demokratiske aspirasjonene fører frem der nå som president Bashir er kastet.

– Og der kaster du plutselig ut noe helt konkret: president Bashir. Dette er en stil som er gjenkjennbar fra litteraturen din. Stilen fra novellene er til å finne igjen i romanen. Progresjonen fra noveller til roman framstår naturlig. Var dette en bevisst progresjon? 

– Jeg vet ikke helt hva du mener med at progresjonen var «naturlig». Jeg er veldig glad i noveller og kortere tekster, men ønsket også å se om jeg kunne fullføre en roman, men det var ikke en bevisst «progresjon» eller valg for det kan være minst like krevende å skrive kort som å skrive lengre. Jeg jobber også ofte med både noveller og lengre tekster parallelt. Jeg tror ikke jeg har forlatt novelleformatet. 

– Med progresjon så mente jeg noe sånt, ja: Noe så enkelt som at romanen er mer omfangsrik enn en novelle, og derfor har potensial for å bli veldig avansert og kompleks. Men si meg, hva ligger i tittelen? Ritualer?

– Tittelen henspiller både på de ritualer vi arver, de vi forkaster, og de som oppstår når vi trenger nye måter å leve på, og kanskje er skilsmissen vår tids nye rituale? 

– I 2019 kunne Anne Oterholm fortelle lokalavisen i Tromsø at fem tidligere elever ved forfatterstudiet i Tromsø hadde gitt ut bok det året. Det er en pen prosent! Du går andre året nå. Hva gjør den forfatterutdannelsen for deg? 

– Jeg syns det er veldig inspirerende å være i et skrivende miljø, bli bedre til å lese andres tekster og se muligheter i stoffet, det hjelper også meg selv i min egen skriving. I tillegg får jo Forfatterstudiet besøk av en hel rekke spennende forfattere fra Norge og andre nordiske land som leser og kommenterer på tekstene våre, så det er enormt inspirerende og gir jo også et skjønnlitterært nettverk. Jeg har tro på livslang læring, at vi kan lære oss nye ting, og endre vår egen livsbane. Jeg ser ikke noe problematisk i det å søke sammen i et kunsterisk fellesskap, å aktivt oppsøke kunnskap og stimulerende læringsmiljøer. Litteratur handler om talent, om håndverk, om erfaring og fantasi. Jeg ser ikke noen motsetning. Vi kvinner er vel ikke så redde for å vise at vi ikke kan, at vi ønsker å lære nye ting, prøve og feile, det gir jo mulighet for personlig utvikling og læring. Men selve skrivingen må man jo gjøre selv. Det er hardt arbeid, og det er ingen snarveier der.