I mai i år nedsatte Solberg-regjeringen et utvalg som skulle granske bokfeltet, med særlig fokus på de litteraturpolitiske og konkurransepolitiske virkningene av fastprisen. Med den nye regjeringen kan det komme en boklov allerede etter 100 dager, har det blitt sagt. Kulturminister Anette Trettebergstuen har sagt at loven skal verne om fastprissystemet, for å sikre forfatternes inntekt. Å verne om fastprisen er vel og bra, men om man skal sikre forfatternes inntekt, må det mer til.
Jeg har skrevet fire romaner, jeg har lyst til å skrive. Jeg har flere fortellinger i hodet. Likevel: Hvordan er det mulig, med selvrespekten i behold, å fortsette med noe som er så ufattelig dårlig betalt? I hele næringskjeden – fra redaktøren på forlaget til jenta bak disken på Norli, ja helt til han som står bak trykkpressa i lavkostlandet – er det forfatteren som tjener minst. Med mindre en hører til de ytterst sjeldne som skriver den boka forlaget virkelig velger å satse på, blir tungt annonsert, får bred forhåndsomtale i mediene og mange anmeldelser – og gjerne er en godt kjent forfatter fra før. Samtidig danner den jevne forfatterens utgivelser grunnlag for forleggeriet, som nyter godt av de statlige støtteordningene, som innkjøpsordning og momsfritak.
Å skrive bøker utløser ikke månedslønn, rett til omsorgspenger, feriepenger, sykepenger eller pensjonspoeng – slik andre i bokbransjen har. Forlaget har ingen forpliktelse til å gi ut boka uansett hvor lenge man har jobbet med den. Man får betalt når boka er trykket, dersom forlaget velger å anta den. Det er nå man for alvor forstår at det en tjener, overhodet ikke står i forhold til arbeidet – som de to ekstra årene en nedla for å tilfredsstille redaksjonens skiftende ønsker og krav. Opplagstallet sier det rett ut: De kommer ikke til å satse på denne tittelen. For mitt vedkommende var opplaget på siste roman 1600 eksemplarer (hvorav 100 frieksemplarer) – litt over et debutantopplag.
Hvorfor så få, når forrige roman har solgt minst 7000 i alle formater? spurte jeg forlaget. Leserne mine har etterlyst den! Forlaget svarte: Vi trykker nesten ingen store opplag lenger. Vi kan ikke ta noen sjanser.
Forfatteren tar sjanser hele tiden. Det er forventet. Og ingenting er mer gørr en sutrende forfatter. Du har jo valgt dette yrket selv. Heldig som har slikt et fritt og morsomt yrke, som attpåtil gir status! Dessuten får dere jo stipend. – Hallo! Vet dere virkelig ikke at bare en av ti får stipend?
De 1600 eksemplarene ga meg en inntekt 109.345 kroner. For fem års fulltidsarbeid. Det er faktisk en helt vanlig utbetaling for en ny norsk roman. Følelsen av at bransjen betrakter oss som hobbyutøvere, har blitt umulig å ignorere.
Fordelingen av bokinntektene har forleggerforeningen og bokhandlerforeningen avtalt seg imellom, en avtale vi forfattere forbløffende nok er utestengt fra. Bokhandleren får 50 prosent, forlaget 18 prosent, produksjon 10 prosent, distribusjon 7 prosent og forfatter 15 prosent. Sakprosaforfatterne får enda mindre enn de skjønnlitterære: 13 prosent. Med opplag utover 5000, stiger royalty til 20 prosent for de skjønnlitterære. 20 prosent gjelder også de eksemplarene som eventuelt plukkes opp av innkjøpsordningen. Men med så lave prosentsatser må en opp i det som etter norske forhold er virkelig store opplag (minst 10.000) for å nærme seg en årsinntekt som står i forhold til arbeidet og inntektene ellers i bransjen. En bør også ha skrevet boka på kort tid.
Kulturrådets innkjøpsordning beskrives gjerne som grunnlaget for forfatterøkonomien og mangfoldet av litteratur i Norge. Det er ikke tvil om at innkjøpsordningen er viktig for oss forfattere. Den sikrer utgivelse av kvalitetslitteratur, som dermed blir tilgjengelig på biblioteket. Men å påstå at forfatterøkonomien reddes av de 773 eksemplarene av opplaget som kjøpes inn til folkebibliotekene, er å dra det langt. For forlagene er imidlertid mengden innkjøpte titler helt avgjørende.
Forholdet mellom forlag og forfatter reguleres gjennom den såkalte normalavtalen. Med denne overdrar forfatteren til forlaget den eksklusive retten til å utgi boka, samt å bestemme utsalgspris og opplagstall. Til gjengjeld skal forlaget «aktivt markedsføre boken og på sedvanlig måte sørge for dens utbredelse».
I ukene etter at boka mi utkom i fjor, var jeg innom flere bokhandlere før jeg omsider fant ett eksemplar. Da jeg tok det opp med forlaget, var svaret: Selv ikke den kjente forfatter NN finner bøkene sine i bokhandelen lenger. Men alt finnes i nettbutikken. Alle kjøper jo på nettet nå. Å ja? Så alle kjøper på nett? Og likevel skal bokhandelen ha 50 prosent mot mine 15?
Forsker og litteratursosiolog Cecilie Naper har sagt det i flere år, nå sist i Nytt Norsk Tidsskrift. Utvalget blir stadig dårligere, med sterkere fokus på formelpreget underholdningslitteratur. Kvalitetslitteraturen er gjerne gjemt bak i butikken, hvis den i det hele tatt er der. Det kan virke som om den eneste ambisjonen tradisjonsforlagene har med de aller fleste av oss, er at vi skal kjøpes inn til bibliotekene. Ikke at bøkene våre skal bli solgt i bokhandlene som forlagene selv eier.
Jeg skriver ikke for å bli rik. Men jeg vil gjerne bli lest. Og jeg liker dårlig å bli ført bak lyset. Når jeg etter femten år som fulltidsforfatter av skjønnlitterære kvalitetsromaner med bredt nedslagsfelt, ikke finner boka i bokhandelen, knapt nok får betalt og må stå for det meste av markedsføringen selv, kommer jeg tilbake til spørsmålet: Vil jeg virkelig fortsette med dette? Det finnes flere alternative måter å publisere på i dag.
Vi trenger en boklov som sørger for at bransjen oppfyller de kulturpolitiske forpliktelsene som lå til grunn for støtteordningene, som at den nye norske litteraturen er synlig og tilgjengelig i all sin bredde, også i de fysiske butikkene. En lov som ikke bare sørger for at fastprisperioden blir stående, men i tillegg regulerer en høyere prosentandel til forfatterne: At vi får betalt i forhold til arbeidet vi utfører – i bokbransjens vanskeligste og viktigste jobb.
Les også: