Statens interesse av å bestemme hvem som skal fordele statlige stipendier er dobbel: å forsikre seg om at stipendiene går til de beste kunstnerne blant de som søker og er kvalifisert til å få stipend, og å holde seg selv utenfor slike kvalitetsvurderinger for å unngå den kritikken som alltid følger dem. Staten ivaretar begge ved å opprette et uavhengig organ det selv ikke har representanter i. Dette organet, gjerne betegnet som stipendkomité, evaluerer den kunstneriske kvalitet blant søkerne. Formelen for dette armlengdes avstands organ er: staten bevilger, komiteen evaluerer og fordeler, staten kontrollerer.
Helt fra 1839 har staten latt kunstnerorganisasjoner velge medlemmer av stipendkomiteene. Den har krevd at kunstnerorganisasjonen må ha så strenge medlemskrav at det enkelte medlem anses å representere en så høy kunstnerisk kvalitet at medlemmet selv er eller har vært aktuell som stipendiemottaker. Uten det vil ikke staten ha tiltro til at medlemmene har tilstrekkelig kompetanse til å velge medlemmene av stipendiekomiteen blant sine kolleger eller selv å sitte i komiteene for å vurdere sine kollegers kunstneriske kvalitet.
Det er altså en kvalitetssikrende sammenheng mellom stipendtildeling og medlemskrav i kunstnerorganisasjonene. I DnF har det kommet til uttrykk i at Det litterære Råd er både stipendiekomité og opptakskomité. Det gir en dobbel kvalitetssikring når alle medlemmene er stemmerettigede på rådet. Jo mindre strenge opptakskravene er, jo mindre tillit vil staten ha til medlemsvalgte stipendkomiteer, og jo større tilbøyelighet vil den ha til å vurdere andre måter å utpeke stipendkomiteenes medlemmer på.
Staten forventer også at et stipend som tildeles en kunstner som ennå ikke har vært ansett som kvalifisert for medlemskap, gjennom tildelingen er gitt en kunstnerisk bedømmelse som er kvalifiserende for medlemskap – som altså vil kunne gi det nye medlemmet rett til å delta i valget på stipendkomitè. Ved hyppig utskifting av stipendkomiteenes medlemmer imøtekommes statens ønske om å hindre at en bestemt kunstnerisk preferanse får et langvarig hegemoni i stipendietildelingene.
En stipendkomites bedømmelse må i sakens natur være subjektiv, ubegrunnet og inappellabel. Det kollektive og kollegiale ved bedømmelsen er en symbolsk form for objektivering av den subjektive smak. Det er en ekstra grunn til å stille kvalitetskrav til de som velger stipendkomiteer. Nå ser det ut som staten vil la en forfatterorganisasjon uten eller bare med lave kvalitetskrav til medlemmene få rett til å fordele stipend. Det er ikke bare en utfordring for DnF. Det er en trussel mot hele det etablerte systemet med kunstnervalgte stipendkomiteer, og dermed mot det viktigste sted for armlengdes avstand i norsk kulturpolitikk.