Flere oppslag i Klassekampen har vært knytta til sakprosaforfatternes situasjon. En av sakene fikk overskrift Tryggest å gi ut roman. Få skjønnlitterære forfattere vil si seg enig i den fremstillingen, med mindre en, slik Klassekampen har gjort i dette oppslaget, velger å isolere innkjøpsordningene fra andre rammebetingelser.
Under innkjøpsordningen kjøpes det inn flere skjønnlitterære titler enn sakprosatitler og det vederlaget forfatteren da får betyr noe. Det er sant. Sant er det også at det er økonomisk krevende både for den sakprosaskrivende og den skjønnlitterære forfatteren. Utredningen «Kunstens autonomi og kunstens økonomi» (Telemarksforskning 2015) gjort på oppdrag for Kulturdepartementet viste nedgang i inntekt både for skjønnlitterære forfattere og faglitterære frilansere. Femten prosent av faglitterære forfattere og oversettere er, ifølge utredningen, frilansere som kan sammenlignes med de skjønnlitterære. Og hva gjelder de skjønnlitterære så viste utredningen en gjennomsnittlig kunstnerisk inntekt på 218 000 kroner, mens medianinntekten, der flest skjønnlitterære forfattere befinner seg, var helt nede på 120 000 kroner. Det er et stort spenn fra den gjengse skjønnlitterære forfatter til «krimforfatterne på lønnstoppen» som Klassekampen skrev om. Det er ingen tvil om at gjennomsnittsinntekten til de skjønnlitterære trekkes opp av noen få.
Skjønnlitterære forfattere har noe høyere royalty og flere statlige arbeidsstipender å søke enn sakprosaforfatterne. Mens sakprosaistene har mulighet til å få prosjektstøtte fra en relativt stor stipendpott fra NFFO og Fritt Ord, og kan få honorar fra forlag under skrivearbeidet. Svært få skjønnlitterære forfattere får det. Å skrive romaner, noveller eller poesi krever at den som skriver, er villig til å leve med stor økonomisk usikkerhet. Blir ikke romanen eller diktsamlinga antatt eller ferdig, vil arbeidsinnsatsen forbli ubetalt.
Forfatterforeningen jobber gjerne for at både sakprosaen og skjønnlitteraturen skal nå ut til leserne og støtter sakprosaforfattere i at royaltysatsen deres må opp. Kjernen i Forfatterforeningen er det kollektive avtaleverket og den solidariteten de bestselgende forfatterne viser ved å stille seg bak at alle skal ha samme vilkår. Dette bør også gjelde for sakprosaforfatterne.
Forfatterforbundet og Forfatterforeningen står nå sammen i forhandlinger overfor Forleggerforeningen og er enige om at forfatternes andel av bokkrona er for liten og at vi må slåss for å holde forfatterinntektene oppe når litteraturen digitaliseres og distribueres i strømmetjenester. Det er nemlig ikke en selvfølge for motparten.
At det finnes et mangfold av ytringer er avgjørende for et samfunn. Både sakprosa og skjønnlitteratur spiller en viktig rolle som fellesskaps- og demokratibyggere. Det er ikke noe enten eller. Det er heller ingen tvil om at arbeidet for bedre økonomiske vilkår for forfattere er sentralt. Og Forfatterforeningens jobb er å gjøre det tryggere å være skjønnlitterær forfatter. For trygt, det kan det ikke sies å være.