Han kontakter forfatterne sine ofte, har fire til sju redaksjonelle runder på manusene, og skriver og sender pressemeldinger, arrangerer slippefester, selger forfatterskapene sine til media. Men involveringen til tross:
– Det er forfatterens bok, sier Bjørn Aagenæs.
Dørene inn til Gyldendal Norsk Forlag er høye, smale og av metall. Det er bare et par år siden den såkalte "smale", "kresne", "beste" forlagsredaktøren Bjørn Aagenæs gikk fra en jobb i Cappelen Damm, og inn gjennom disse dørene. Siden da har han vært her, som redaktør og forlegger i Kolon Forlag. Veien hit har vært kronglete, fra frilansarbeid, blant annet som medredaktør av tidskriftene f eks og Vagant, via redaktørjobb i Cappelen, til å bli sparket fra Cappelen og straks bli tilbudt ny jobb i Damm. Etter det som egentlig var en rådgivningssamtale med Torleiv Grue, endte han opp med sjefsstillingen i Kolon. Kontoret hans er i andre etasje av Gyldendalhuset, med vinduer som vender mot Nasjonalgalleriet. Pulten til Aagenæs er ryddig, nesten tom. Ikke hauger av printerark, strikka manus, eller illustratørers skisser til omslag på kommende bøker. Allerede trykte bøker står i bokhyller på hver side av kontoret.
– I følge Sverre Fehns designdirektiver skal vi ikke ha private bilder og andre effekter på kontorveggene våre, sier Aagenæs. Nesten bare kaffekoppene er ornamenterte. For tiden er de blå med stjerner på. For et års tid siden hadde Gyldendal landets fineste pappkopper med Thore Hansens illustrasjoner fra bøkene om Ruffen. Hvor ble det av Ruffenkoppene? spør jeg, mens Aagenæs fikser kaffe til to.
– Det kan du spørre om. De ble vel brukt opp – og folk tok dem med seg hjem. Dermed blir det seksstjerners kaffe med redaktøren som Finn Iunker har kalt "den beste i Norge", og en prat om forlagsredaktørrollen. Dette blir den første av en serie artikler som vi vil publisere fra bransjen. I tiden som kommer kan du bli kjent med hvordan illstratører, litteraturkritikere og andre litteraturarbeidere jobber. Men først, redaktør på det vesle forlaget Kolon: Et datterselskap av Gyldendal Norsk Forlag:
MK: Jeg har hørt at "redaktør Aagenæs" er en kresen og god leser, men også en god venn. Ryktene sier at du er i stadig dialog med forfatterne på Kolon, og at du har opp til ti redaksjonelle runder på et manus før det blir bok. Til hvilken grad stemmer dette?
BAa: Jeg snakker ofte med de fleste mine forfattere, noen er jeg god venn med.
MK: Hvordan jobber du som redaktør?
BAa: Jeg leser mye. Når jeg leser, er det med henblikk på at man vil at det skal bli en bok. Jeg prøver å gi så mye motstand som mulig, og synliggjøre for forfatteren hva som er bra, hva som er dårlig, og hva det kan bli. Innledningsvis leser man bare fort over og spør seg: Hva er dette? Siden leser man altså flere ganger i varierende intensitet. De første rundene er mer overfladiske, og de siste grundigere – setning for setning, ord for ord. Dette gjelder alle manus som har kommet til de avsluttende stadiene. Jeg kan gi kommentarer på alt fra kommafeil til episke tvilsomheter, til åndelige problemstillinger.
MK: Betyr det at det er mye av deg i manus?
BAa: Nei, det vil jeg ikke si. Redaktøren vil selvsagt prege teksten i ulik grad. Men det er forfatteren som gjør jobben og tar avgjørelsene.
MK: Jeg leste deler av Jenny Hvals Perlebryggeriet da det var i prosess. Etterpå leste jeg den ferdig innbundne boka. Mye hadde skjedd. Den var mye strammere, og språket mer presist..
BAa: Ja, hun har jobbet godt.
MK: Når har en forfatter jobbet godt, synes du?
BAa: Det er når teksten blir bedre, på en organisk måte, etter forfatterens hode.
MK: Blir du noen gang lei av å lese?
BAa: Ja, klart det. Jeg kan bli lei, og trett av å lese. Det gjelder helst den intense nærlesningen, det er den som er slitsom.
MK: Kan du beskrive drømmemanuset, det som du ikke kan vente med å gå i gang med?
BAa: Det som er morsomst å jobbe med, er ambisiøse bøker, de som vil noe. Og det gjelder heldigvis de fleste manusene på Kolon.
MK: ”Rust” av Pedro Carmona-Alvarez er blant de mer ambisiøse. Hva tenkte du da førsteutkastet av romanen lå på skrivepulten din?
BAa: Jeg tenkte "Hurra". Jeg hadde hørt om dette manuset lenge. Men det var mye arbeid med det: Mye lesing, og mye debatt oss to i mellom. Pedro og jeg har ofte ulike syn på ting. Det liker jeg godt, for jeg lærer mye av han.
MK: Hvor godt liker du rollen som den som konfronterer? Går du inn i kanskje ubehagelige samtaler om det som har forbedringspotensial i en tekst?
BA: Jeg mener at en redaktør skal måle seg opp mot hva man tør å si. Redaktørjobben består jo i å bistå i arbeidet med å produsere en best mulig bok. Hvor langt kan man dra dette, hvor mye kritikk tør man å gi? Det er ikke alltid så lett å vite hvor grensen skal gå og hva som er riktig. Det er selvsagt alltid morsomst å være positiv. Det er ikke morsomt å kritisere.
MK: Påtroppende direktør i NORLA, og avtroppende sjef for skjønnlitterær seksjon i Samlaget, Margit Walsø, har sammenlignet redaktøryrket med å være en "coach".
BAa: Ja, det er nok noe idet, i betydningen av at redaktøren skal støtte forfatteren i arbeidet. Det er jo tøft å sitte hjemme og skrive en bok – men heldigvis skriver jo forfatterne stort sett på ting jeg har antatt, og som jeg gjerne vil lese mer av.
MK: Hvordan får du det beste ut av forfatterne du jobber med?
BAa: Jeg har ikke noen triks, liksom. Jeg synes jeg har veldig mange gode forfattere, og at de leverer alt for sjelden.
MK: … selv om du kontakter dem støtt og stadig!
BAa: Vel, vi snakker jo om alt mulig rart. Jeg har ikke en plan. Det er på det nivået at jeg sender tekstmelding og så videre. Det føles hyggelig og naturlig. Kolon som er et så lite forlag er veldig forfatteravhengig. Jeg liker godt å diskutere ideer og forslag fra forfattere. De har et annet blikk enn meg.
Hermeneutiske kruseduller
Da vi var på vei inn til dette møterommet spurte Aagenæs om han trengte penn og papir. Han svarte seg selv: ”Ja”. Pennen og papiret ligger på bordet mellom oss, urørt. Ulikt mange forfattere jeg kjenner, ser ikke redaktøren ut som en som må skrive for å tenke. De muntlige svarene fra han kommer kontant.
MK: Hvordan ser en tilbakemelding fra Bjørn Aagenæs ut?
BAa: Grusom! Jeg retter med blyant, og skriver veldig stygt. Ingen forstår hva jeg skriver. Men de ser at jeg har gjort noe, og vet at det er et eller annet der som de bør se nærmere på. Jeg kommenterer på alle slags sider ved teksten. Hva jeg kommenterer på avhenger av fasen man er i. I tidlige faser handler det om større, kanskje prinsipielle ting. Jeg kan mene at den ene karakteren er underutviklet, for eksempel, mens samtalen på senere stadier kan handle om enkelte setninger.
MK: Finnes det noen problemer ved tekst som du støter på oftere enn andre?
BA: Det største problemet med manus er ofte at de er utydelige. Jobben min er å løfte fram det som foregår i teksten, dyrke frem bildene og situasjoner og personer. Mitt mål er klarhet og særegenhet – at bøkene skal bli seg selv. Mange bøker blir bare borte i det store havet, og jeg prøver å bidra til at mine bøker skal bli synlige og nødvendige. Men, dette er alltid en hermeneutisk og organisk prosess, som aldri bli lik. Og, noen ganger gjør også jeg, som redaktør, feil.
MK: Hvilke feil kan en redaktør gjøre med en tekst?
BAa: Redaktøren kan lese dårlig og fx ha utvendige, kunstige forestillinger om hva teksten bør bli. Redaktøren må prøve å se hva som er forfatterens og manuskriptets prosjekt, og være med på å løfte dette fram. Et eksempel er Tina Åmodts Anleggsprosa. Noen mente at den hadde noe episk ved seg, og at den burde utvikles fra å være en kortprosasamling til en roman. Jeg var ikke enig i det, og ville heller jobbe videre med kortprosaformatet – og resultatet ble jo en kortprosabok med episke trekk. Men; sånne uenigheter oppstår hele tiden, og det er fort gjort å lese feil, eller bli feiloppfattet.
MK: Er du ofte med på å endre manus radikalt?
BAa: Jeg ser det skje. Men det er ikke jeg, men forfatteren som endrer manuset. Jobben min er bare å peke på ting ved teksten som jeg ikke forstår, ting som ikke fungerer, ting som kan bli bedre osv.
MK: Kan vi være konkrete? Jeg tenker på bøker som "Perlebryggeriet" av Jenny Hval. Den har en klar disposisjon rundt et byggverk. Var du med på å orientere teksten rundt dette huset?
BAa: Det var der fra begynnelsen av, fra Jennys side.
MK: Hva med Rust, som har blitt omtalt og definert som "den store norske latinamerikaromanen" – men også som romanen om hukommelse og gjenfortelling av historie. Var prosjektet alltid så tydelig, også før du kom inn som redaktør?
BAa: Ja, det vil jeg absolutt si. Vi jobbet mye med den boka, og den er jo enormt ambisiøs, rik og mangefasettert, jeg vet ikke helt om jeg har forstått alt i den ennå.
MK: Hva har du ikke forstått?
BAa: Det vet jeg ikke, jo, jeg skulle fx gjerne sett noen utlegge hvordan boka diskuterer voldens legitimitet, og hevnens funksjon, eller forholdet mellom lys og mørke, Vest-Europa og Latin-Amerika.
MK: Blir du indignert på forfatternes vegne når bøkene deres blir lest dårlig?
BAa: Så klart! Man får et visst eierforhold.
MK: Bør redaktørens navn være trykt i kolofonsiden av en bok?
BAa: Nei, hvorfor det?
MK: Man trykker informasjon om fontstørrelse og – type, navnet på trykkeriet, og annen formell informasjon. Noen har spurt: Hvorfor ikke også redaktørens navn?
BAa: Fordi det er forfatterens bok!
MK: Handler det om at man tenker på hele forlag som et kollektiv, og at det er forlaget, ikke redaktøren, som skal være nevnt.
BAa: Kanskje. Jeg synes det er unødvendig å trykke redaktørens navn – for det er forfatteren som er kunstnerisk ansvarlig for verket, og bør være i forgrunnen. Redaktøren er bare en av mange hjelpere på tekstens vei fra manus til bok. Og, hvem som helst kan lett finne ut hvem som er redaktør for en bok. Det er bare å ta en telefon. Forlaget i seg selv er vel ikke så viktig, iallfall ikke for folk utenfor de indre sirkler i bransjen.
MK: Utenfra kan det virke som at forlagene har en relativt tydelig profil: Samlaget selvsagt som nynorskforlaget, Kolon med relativt mye lyrikk/ lyrisk prosa og dikt, Oktober som det tidligere AKP-forlaget som fortsatt kanskje heller en del mot fellesskapsidealer, osv. Er dette helt irrelevant?
BAa: Jeg tenker som så; et forlag defineres først og fremst av de bøkene det utgir, mer enn av historie og retorikk. Men altså, jeg tviler på at dette er viktig for andre enn bransjefolk.
MK: Hva tenker du når anmeldere drar veksler mellom ”uryddige bøker” – og det redaksjonelle arbeidet?
BAa: Jeg har vært i situasjoner hvor jeg har gjort alt jeg kan for en bok, men hvor forfatteren har ønsket det på en særlig måte. Da blir det slik. Prinsippet mitt er at det er forfatterens bok. Jeg står for alt jeg gir ut.
MK: I Hjemmelekser av Pedro Carmona-Alvarez sto det noe sånt som "og takk til Bjørn for gode samtaler om litteratur". Gjelder andre regler for sakprosa?
BAa: Det gjør kanskje det. Men takkelister er også en veldig merkelig skikk. Jeg har ikke noe behov for å stå i noen slike takkelister eller være nevnt i kolofonen. Vi bidrar til å prøve å få en tekst best mulig.
Samtiden
Jeg møtte Bjørn Aagenæs første gangen da jeg studerte på skrivekunstakademiet i Bergen. Et av seminarene handlet om forlag, og om det å bli antatt. Aagenæs var da relativt nyansatt i Cappelen Forlag, etter flere år som medredaktør av tidsskriftet Vagant. Han hadde allerede gjort seg gjeldende som en redaktør med et prosjekt, og kunne kalles profilert. Ikke minst hadde han skrevet tidenes korteste jobbsøknad. Søknadsteksten lød: "Jeg søker på jobben som redaktør i Cappelens avdeling for norsk skjønnlitteratur".
BAa: Ja, men de hadde bedt meg søke!
MK: Hvorfor ville du bli forlagsredaktør?
BAa: Jeg ville ikke, men eg trengte pengene
MK: Hvordan trives du med 9-4-livet på kontor?
BAa: Haha, det er vel ikke noe 9-4-liv. Jeg leser hele tiden, morgen, middag og kveld, og altfor sjelden på kontoret. Å lese på kontoret er en ting jeg ønsker å bli bedre til.
MK: Du har også masse administrative roller i stillingen din, og tar en utvidet redaktørrolle. Det er du som sender ut pressemeldinger om Kolon-bøker som kommer, invitasjoner til lanseringene, og som arrangerer alle disse tingene. Du holder mange tråder sammen. Har du hobbier?
BAa: Skigåing såklart. Og musikk. Og sakprosa. Jeg sitter i redaksjonsrådet i Samtiden. Jeg prøver å holde meg oppdatert om andre ting også, og ikke bare drive med dikt og noveller og romaner, selv om det er topp, det, altså.
MK: Du tok over etter en legendarisk redaktør. Torleiv Grue var kanskje best kjent for taket han har hatt på poesien. Hva tenker du rundt å ta over etter han?
BAa: Jeg er veldig ydmyk i forhold til å overta etter Torleiv; han er jo enormt klok og snill og erfaren, så jeg er veldig takknemlig for å få snakke såpass mye med ham. Han er jo hovedkonsulent på forlaget, og leser sine forfattere, og så er han min rådgiver og mentor. Redaktørbytte er skummelt. Men det er også en blanding av mulighet og frykt.
MK: Det gjelder nok også fra forfatterens side. Jeg vil tro at det i tider av endring kan være særlig nyttig med en nærværende og kommunikativ redaktør.
BAa: Jeg synes generelt at det er fint å ha en del kontakt med forfattere og folk. Samtalene blir lettere. Hvis det nå skulle oppstå en konflikt eller noe galt, så kan man ta det opp med en gang
Med det blir denne reporteren satt på tanken av de store dørene inn til dette huset, som var blant det siste som Sverre Fehn tegnet før han gikk bort. Kolon kan kalles Gyldendals avantgarde-alibi. Den hittil siste utgivelsen er, når jeg skriver dette, Jørn H. Sværens konseptbok Dronninga av England. Det er en utgivelse som kunne ha vært på et uavhengig undergrunnsforlag, og derfor helt i Sværens gate. Fram til i fjor drev han enmannsforlaget H-Press. Nå kan Sværen konsentrere seg om kunstarbeidet, mens Aagenæs seg av forleggeriet. Og snakkinga. I dag står poeten Steinar Opstad for tur. De skal spise lunsj sammen, og kanskje drikke kaffe av blå kopper med hvite stjerner på.