For å være litt personlig: Da jeg utredet om min tomt egner seg til et svensk ferdigbygd anneks, ville den norske importøren vite hva jeg skulle bruke annekset til. Etter litt om og men (jeg skjønte ikke hva importøren hadde å gjøre med min bruk av et eventuelt anneks) fortalte jeg at jeg skulle sitte der og skrive. Da sa importøren at annekset er utmerket for å sitte og skrive i, og sendte meg en artikkel fra aftenposten. Det handlet om en mann som hadde skrevet nesten førti bøker siden 1999. Blant disse var flere skrevet i et anneks av den typen som jeg vurderte å kjøpe.
Bjørn Arild Ersland heter han. Og er helt nytt medlem i DnF. Så jeg sendte en e-post til ham med noen spørsmål. E-posten dukka opp på hans skjerm, i hans anneks, i hans hage i Stavanger. Det er der han sitter nå, mens vi har en liten e-postutveksling med spørsmål og svar:
MK: Hei Bjørn Arild Ersland! Hvordan begynte du å skrive bøker?
BAE: Jeg har røttene mine i sakprosaen. Det var slik det startet. I 1999 kvittet jeg meg med konservatorjobben for å skrive på heltid. Den første boka handlet om seilsporthistorie, den neste om fyrhistorie og den tredje var bygdebok for Utsira. Jeg drømte om å skrive barnebok og en sommerdag syklet jeg over en stor og grønn plen som jeg fikk ekstremt lyst til å klippe. Det er en følelse jeg tenker er ganske forbudt, for plenklipping skal være kjedelig. Vips var jeg i gang. Jeg laget en mann som elsket å klippe gress.
MK: Hva eller hvem overbeviste deg om at du kan fullføre eit helt manus og få det utgitt (den aller første gangen)?
BAE: Det var flaks som gjorde at jeg skrev den første boka mi. Det var den boka med gressklipperen. Jeg skrev boka på et par timer og sendte den til forlaget neste morgen. Vips var jeg forfatter. Bare flaks. Jeg visste ikke at jeg kunne skrive skjønnlitteratur. I mange år gikk jeg rundt og ventet på at det skulle bli slutt på flaksen. Jeg visste at den dagen flaksen forsvinner styrter jeg som en kråke. Men flaksen kommer på nytt hele tiden. Sannsynligvis er det noe annet som holder meg flyvende.
MK: Ja, hva er det? Du er ufattelig produktiv! Du debuterte som sakprosaforfatter i 1999, og ga ut to sakprosabøker det året. Fra du debuterte med en barnebok i 2002, har du, så langt som jeg kan telle, gitt ut 35 bøker, i alle sjangre. Det er to bøker i året. Hva er hemmeligheten?
BAE: Ja, jeg får stadig høre at jeg er produktiv. Noen ganger blir det faktisk brukt mot meg. Men jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg har det så fint i skrivingen. Jeg liker jobbe i ulike sjangre. Det henger løse ting rundt meg, de er der på et annet bevissthetsnivå og så tar jeg de ned når jeg trenger de og de er klare.
MK: Ja, i 2016 debuterte du som voksenbokforfatter på Pelikanen forlag. Hvordan var overgangen?
BAE: Bøkene mine er et stort sammensurium uten retning og mål og de gir meg anledning til å leve et luksusliv hvor jeg hver dag går ut i hagen og skriver. Med de to romanene mine var jeg i ferd med å gli over i voksenlitteraturen. Men så ga NBU meg et stipend for etablerte kunstnere. Det skjedde i 2017 og det er første gang jeg forstod at jeg er en helt ekte skjønnlitterær barnebokforfatter. Det er det jeg vil være, og så vil jeg være alt det andre i tillegg. Jeg vil skrive flere romaner for voksne, en haug med bildebøker og selvfølgelig også sakprosa for barn og voksne.
MK: Oisann, stipend for etablerte kunstnere henger høyt. Svært få får det. Hva skjer da med identiteten din som forfatter – tenker du da at du først er barne- og ungdomsbokforfatter, eller er det vanskelig å skille? Hvis det er mulig å skille – hva har tilhørighet i foreninger å si for identiteten? Vil medlemskapet i DnF gi deg en følelse av større tilhørighet til voksenlitteraturen?
BAE: Tusen takk for at jeg får lov å sitte med voksenbordet! Jeg ble skikkelig glad den dagen jeg fikk brev i posten om at jeg får være medlem. En dag skal jeg komme på et møte. Jeg ser for meg at når jeg kommer dit vil jeg være ganske nervøs og spent og ekte usikker på om jeg vil tørre å være der til langt på natt. Drømmen min er at dette er en gjeng som har det skikkelig gøy og hvor noen roper fra den andre siden av rommet. Kom, Bjørn Arild! roper de. Kom hit og sett deg! Så deler salen seg og alle klapper og jeg krysser rommet og da forstår jeg at jeg er blitt med i verdens gøyeste forening.
MK: NBU har også rykte på seg for å være en morsom forening med trivelige møter med god stemning. Men uavhengig av alt dette pratet om båser: Kan du formulere en kort poetikk for deg selv som skrivende?
BAE: Jeg vet ikke hva poetikk er. Jeg hører at folk bruker det ordet i mange sammenhenger. Det er et av de ordene jeg er redd skal dukke opp den første kvelden i foreningen. Alle snakker om poetikk, og de spør hva min er. Har du en god ide om hva jeg kan svare da?
MK: Ja, hva skulle vi svart da? Jeg tenker at det er hvordan forfatteren beskriver prosjektet sitt. Nå slår jeg opp ordet for å være helt sikker på om jeg bruker det på rett måte. Ordets stamme er altså «poesi», der emytologien går sånn: Poetik, fransk (art) poétique, fra latin (ars) poetica, fra gresk poietike (tekhne) ‘diktekunst’. Poetikk er mer spesifikt: «diktekunstens vesen, med dens former og virkemidler, slik den viser seg i en forfatters verk.» Det krever altså en mer litteraturvitenskapelig innsikt i egen tekst. Hvis jeg selv får spørsmålet, må jeg vise til kritikerene og litteraturviterne. Beklager det vanskelige spørsmålet.
Jeg ser i avisene etter hva kritikerne sier om virkemidlene dine, og finner en sak om barneboka Dagen vi drømte om. Kritiker Ingeborg Mjør skrev om den at «Det hviler eit ansvar på den som vel å ta i bruk ekstreme virkemiddel, det skal vera fordi det er nødvendig.» Du svarte, til Dagbladet: «Det er jeg helt enig i. Samtidig skal en gi litt kred til dem som tar sjansen på å trekke barnelitteraturen ut i nye områder.» Mange mener at grensestrekkinga er en av dine identiteter som barnebokforfatter. Har det vært bevisst, eller en konsekvens av det du nemnte over, med sammensuriet «uten mål og retning»?
BAE: Det var noen år hvor jeg likte å å tøye grensene for hva barnelitteraturen kan være. Nå er jeg ikke lenger så opptatt av de tingene der. Nå vil jeg lage barnebøker som barn kan forsvinne inn i. Jeg liker tanken på at barn kan tro at det de leser er virkelig, enten det er det eller ikke.
MK: Hvordan ordner du dette praktisk når du har et stipend fra NBU og gir ut voksenbøker: Tar du permisjon fra NBU-stipendet da, eller skriver du barnebøker også – bøker som snart ser dagens lys?
BAE: Ja, jeg skriver begge deler samtidig. I fjor ble det barnebok og voksensakprosa. I år blir det barnebok, samtidig som jeg jobber med en bildebok og en roman for voksne.