På årsmøtet nå i mars etterlyste enkelte det gamle bladet Forfatteren, der medlemmene selv kunne skrive innlegg som både var personlige og politisk vinklede. Andre synes det blir nok papir som flyter. Til sjuende og sist er det et spørsmål om økonomi. Og for alle dem som ønsker å skrive – sidene står her de, reine og ubrukte, dessverre uten det store påtrykket fra forfattere som ønsker å ytre seg. Kanalisér tanker og engasjement inn på nettsidene, pod inn artikler og let it bloom! Især nå som det går mot en ny vår i billigbokaksjonens tegn.
I margen: Et trekantforhold
På årsmøtet kunne man også opplyse om at nye nettsider er under bearbeidelse, de vil bli mer oversiktlige og enklere å orientere seg i. Likevel skal det sies at nettsidene nå er langt bedre besøkt enn før, og at de også blir brukt av aviser og media for øvrig. Mange forfattere har fått en e-post med forespørsel om de kunne tenke seg å skrive et innspill til hjemmesiden, mange kommer også til å få det i fremtiden. Og jeg håper alle er positive når e-posten kommer! . Har noen tanker om problemstillinger som kunne vært behandlet på hjemmesiden send en mail til astrnor@online.no, og forslaget vil bli vurdert så fort som mulig.
Og ikke minst: skriv om billigboka. Hva mener du om billigbokaksjonen? Hva er dine erfaringer? Reaksjoner på uttalelser som står i media?
Det finnes også andre fora, bl.a. Facebook, der Cornelius Jakhelln i kjølvannet av årsmøtet har startet opp Norske Forfattere. Her kan medlemmer av DnF og Forfattersentrum ytre seg. Ennå er det ikke er sagt og skrevet stort der, ettersom stedet er rykende ferskt, men gå likevel inn og ta en titt. På Facebook er det for øvrig også anslag til debatt om billigbokaksjonen. Andre innlegg i saken er å finne på Dagbladets nettsider: Hege Duckerts Sultekunstnere omhandler kunstnernes levekår genereltmens Anne Oterholm i sitt tilsvar til Per Christian Opsahls utspill i Dagsavisen redegjør for forfatternes virkemidler. Hun presiserer at vi ikke har streikerett, men muligheten til å takke nei til et tilbud – og understreker at verken aksjonskomiteen eller årsmøtet har oppfordret medlemmene til å bryte en eksisterende kontrakt.
Alle vet hvor sårbare forfattere er. Hvor alene de står og hvor gjerne de vil ha ut boken sin ut. Det er derfor ikke lite maktarrogant når aktører som aldri vil bli avhengig av en eneste stipend- eller royaltykrone ytrer at forfattere har "gode vilkår" og belærende ber oss "se på helheten".
Men det er klart: forfatterne er frie utøvere, forfatterne har seg selv å takke og har ikke minst en "spennende" jobb. Absolutt. Det er likevel underlig, for ikke å si urimelig, at forfatterne selv ikke er part i det som naturlig burde være et trekantforhold, og ikke et ekteskap mellom forleggere og bokhandlere. Betyr det at forfatterne anses som elskerinnen, hun som gir livet det nødvendige ekstra krydder? Og som siden kommer inn og forlanger det "umulige" – det hun visste at hun ikke kunne kreve da hun bega seg inn i dette forholdet? Et likeverdig partnerskap?
Vel, elskerinnen kommer sjelden først. Hun kommer inn på et langt senere tidspunkt, når partene er lei av å kjegle om oppvasken. Forfatteren er, som Ingvild Burkey uttrykte det på årsmøtet, råvareleverandøren. Hun er altså premissleverandøren, og blir som sådan avspist med en femmer per pocketbok før forlegger og forhandler mangedobler prisen. Elskerinner får diamanter, elskerinner får turer til Maldivene – gjør de ikke? Alt forfatterne krever, er en mer redelig avtale, et trekantforhold som kan velsignes av alle parter, et som tåler dagens lys. Verden er i sannhet et merkelig sted dersom den skapende part ikke tas med i betraktningen.
Astrid Nordang