Stian Johansen blir født i Skien i 1976, og vokser opp i et byggefelt utenfor sentrum. Veggene på gutterommet er fulle av plakater med fotballspillere, idrettsutøvere, puddelrockere og popartister. Favorittfaget er gym, og favorittboken Proffliv. Den handler om fotballspilleren Arne Larsen Økland. På videregående finne Johansen Smuglere av Arthur Omre, Vesaas Fuglane, diktene til Rolf Jacobsen og Beatles og Bly av Saabye Christensen. Bøkene blir Johansens inngang til skjønnlitteraturen. Når han blir 18, skriver han dikt. Han leser Agnar Mykle, Beat-forfatterene, Ingvar Ambjørnsen, Leonard Cohen, Charles Bukowski. Menn, menn, menn … .
– Men heldigvis endret det seg kjapt, kommenterer Johansen, som gikk Kreativ skriving på Buskerud Fokehøyskole etter videregående. Han husker læreren Grete Strømsøyen med «glede og takknemlighet». Skrivelæreren kan ha gjort mye rett. Etter folkehøyskolen skriver Johansen mer og mer. Han starter en «metaforduo», et undergrunnsforlag, og debuterer som forlag på etablert forlag med Jeff Tweedy, liksom i 2014 (poesi). Jeg møtte ham første gang i Skien i 2012. Han fikk da et stipend fra Skien. Vi diskuterte «byggefeltet» som litterært univers. I 2015 gav Johansen ut en bok satt i byggefelt i Skien.
MK: Var dette prosjektet du fikk stipend for?
SJ: Ja. Jeg tror komiteen falt for at jeg brukte ordet «knehasene» i søknaden, så det har jeg holdt ved, I knehasene til Skien og Porsgrunn siden 1981 er undertittelen på diktboka jeg ga ut i august.
MK: Hva vil du si til leserne om dette litterært universet: Byggefeltet?
SJ: Feltet er en plastfilmpakka bukett av blomkål og brokkoli noen har lagt fra seg utenfor grøntområdet i butikken.
MK: Mer konkret – hvordan ser ditt byggefelt ut?
SJ: Feltet som jeg har skrevet om, er 40 hus hekkelangs hvor ingen lenger sparker i stykker gatelyktene. Mellom skauen og fjorden: feltet, en riksvei, to rasteplasser. Skauen står som et blandakor rundt den miljøskadde fjorden.
MK: Hvordan har du jobbet for at din beskrivelse av barndommens «felt» også har allmenngyldig verdi?
SJ: Feltet jeg skriver om er stedet hvor jeg bodde fra jeg var 8 til jeg var 20, så sånn sett er det «barndommens felt», men boka er ikke en barndomsskildring. Jeg er styrt unna det aller, aller meste som i skrivinga har mint meg om guttedager.
Det begynte med at jeg leste Agnar Lirhus’ diktbok, utgitt av H//O//F, kalt Oss, som dreier seg om Moss, Agnars hjemsted. Jeg fikk en idé om at jeg kunne skrive fra mitt hjemsted. Et felt som ble etablert i nærområdet til industriområdene på Rafnes og Herøya. Jeg har vært nysgjerrig på dette feltets drøye 30 år gamle historie. Et felt som ble befolka av nybyggere, folk i etableringsfasen, på begynnelsen av 80-tallet, hvor dugnaden, barna, familiene – aktivitet – prega gatene, skolen, idrettsforeninga, feltet, og fram til i dag, hvor barna for lengst har flytta ut, og hvor, naturlig nok, dugnaden og aktiviteten er noe helt annet. Har feltet en framtid? Skolen? Nei, skolen har ingen framtid. Siden den ble åpna i 1981 som kommunens nyeste, har den så å si vært nedleggingstrua siden. I mai i år ble den vedtatt nedlagt. Kan et boligfelt en mil omtrent utenfor bysentrum av to middels store byer på Østlandet overleve uten skole? Uten barn? Og hvordan har bankkrakk, velstandsøkning, industriavvikling, charterturer, takgrinder, parabolantenner, nattsendinger med Mike Tyson, prega feltet? Og finnes det en felles følelse av å bo på et felt få folk i de dominerende sentra verken vet hvor er eller hva heter?
Jeg tror dette boligfeltet har fellestrekk med mange felt i Norge, og har forsøkt å løfte det opp fra dette spesifikke geografiske stedet, og alle historier, personer, situasjoner er fiktive, på den måten har jeg stått fritt til å dikte og juge og undersøke ting jeg har vært nysgjerrig på, og slik også, forhåpentligvis, gjort det «allmenngyldig». Dette er mitt felt, et fiktivt felt. Alle kan slappe av.
MK: Den forrige boken din heter Jeff Tweedy, liksom. Hva slags bok er det?
SJ: Det er dikt og prosa om artisten og låtskriveren Jeff Tweedy. Mest kjent fra bandet Wilco. Boka er en blanding av dikt, noter, transkripsjoner, fiktive intervjuer. En blanding av fakta og fiksjon.
MK: Hvordan fikk du ideen om å skrive den?
SJ: Den, som de fleste andre ideene jeg har hatt som har funka, dukka bare opp en dag. Denne tidlig om morgenen 1. januar 2010. Jeg begynte å skrive og snart skjønte jeg at det var noe jeg kunne holde på med.
Når det er sagt så leste jeg Aasne Linnestås Stanislaw første gang i 2003 eller 2004. Hennes bok er en fortelling, en forestilling, om den polske kunstneren og dramatikeren Stanislaw Ignacy Witkiewicz . Linnestå henger manuset på biografiske knagger, og tenker og dikter videre, ut av det faktiske, inn i fiksjonen. Underveis blander hun sjanger, stil, tempo og temperament. Jeg er fascinert av hvordan hun dikter i spennet mellom de mer faktanære tekstene, av hvordan hun veksler mellom kort og lang, prosa og lyrikk, fonter og fotografi.
Jeg hadde neppe, knapt neppe, skrevet Jeff Tweedy, liksom om jeg ikke hadde lest Stanislaw.
MK: Du låner en del fra virkeligheten. Hva slags virkelighet har du lånt? Hvorfor? Hva var det (i tilfelle) med dette faktiske materialet som du fant et litterært potensiale i?
SJ: De biografiske knaggene er som oftest opplysninger om sånt som fødsel, død, foreldre, kone, barn, albumutgivelser, eller de viktigste, mest omtalte, kunstneriske kranglene, suksessene, sånne ting jeg ikke har giddi å dikte så mye om fordi de allerede er kjent og gjennomintervjua. Mellom disse utvalgte biografiske knaggene dikter jeg, forestiller meg, livet som turnerende musiker, livet som låtskriver, livet på veien borte fra familie og sånt, og det å komme hjem igjen, til formiddagene uten gjøremål, til familien med cornflaks i skjea, etter at man har vært midtpunktet i andres fest på mellomstore scener i store deler av verden, osv. I den boka har jeg også vært svært opptatt av å gjøre tekstene allmenngyldige, eller potensielt interessante for andre enn fansen. Om livet, døden, kjærligheten og prompinga.
Hvorfor? Fordi jeg er fan. Fordi jeg var nysgjerrig på å vite mer om Tweedy, Wilco, den såkalte alternative countryrocken fra 90-tallet. Fordi jeg syns han er en interessant person. En fyr som offentlig deler mange tanke rundt livet og kunsten. En fyr som i løpet av 40 år har endra seg mye som musiker og menneske.
MK: På hvilke måter frigjorde prosjektet skrivingen di?
SJ: Jeg har skrevet og skrevet, lest og lest, kutta ut stadig mer av gøyale ting som fotball og kino, for å få mer tid til å skrive og lese, jeg har tross alt stort sett hatt en dagjobb ved siden av dette. Jeg har fått oppmuntringer nok underveis til å holde fram, og jeg er sta – jeg tror det har frigjort mer for meg enn akkurat dette prosjektet, men det er klart at det å ha tydelige prosjekter, og skrive om det jeg er nysgjerrig på, har også frigjort.
MK: Ja, mange vil kjenne deg som tidl. journalist i Bok og samfunn. Hva slags bilde fikk du da over bransjen?
Sj: Jeg hadde jobba i mange år i bokhandel og i forlag før Bok & samfunn-tida. Det var en god jobb å kombinere skriving, nysgjerrighet og bransjeinteresse fra en ny posisjon. Jeg skriver veldig kjapt og det har jeg nok fra journalistarbeidet. Jeg fikk et mer utfyllende bilde og ble kjent med mange flere folk.
MK: Du har bodd i Afrika: Hvordan gikk det? Hva gjorde oppholdet med skrivingen din?
SJ: Alle som ønsker å skrive bør skaffe seg en forskerkone, for å parafrasere Jon Erik Riley. Jeg satt i hagen og skrev, mens dattera var i barnehage og kona på jobb. Lange strekk med alenetid hver dag gjorde godt for skrivinga, pluss Bergeners som jeg fikk et julebesøk til å ta med. Opplevelser og tanker fra tida i Dar es Salaam er en del av mitt nåværende bokprosjekt.
MK: «Stian hevder å ha sett Inge på en uterestaurant i Skien allerede i 1995», skriver Dagbladet i en sak om «de unge stemmene» fra 2010. Det handler om deg og Inge Haugane. «Metafor-duo», altså. Hva var det? Finnes den ennå?
SJ: Metaforduoen finnes ikke nå. Inge og jeg traff hverandre først på denne uterestauranten, men vi snakka ikke sammen. To år seinere traff vi hverandre på forfatterstudiet i Bø. Vi ble gode venner. I 2008 sleit vi begge med skrivinga, og begge ville skrive videre. Hva om vi skriver sammen, sa en av oss. Ja, men om hva? Oslo? De drøye to åra vi skrev sammen var viktige. Det ble gøy igjen. Jeg ble en bedre dikter. En bedre leser. Dytten som gjorde at jeg køla på videre.
MK: Du var en av de tidlige med å starte et lite indieforlag. Hvor fikk du ideen fra?
sJ: Ola Jostein Jørgensen jobba i Norli. Jeg jobba i Libris. Vi ville gjøre noe som var nærmere grunnen til at vi en gang ville jobbe med bøker – nemlig litteratur. Vi hadde neppa starta om det ikke hadde vært for Flammes singler.
MK: Det stille forlaget: Hvordan går det?
SJ: En av de første vi prata med etter at den første utgivelsen var ute, Pil Cappelen Smith, sa et eller annet om at det ligger i et undergrunnsinitiativs natur at det blir borte etter en kort stund, og at nye folk da tar over. Det stemmer nok for Det stille forlaget. Det stille forlaget ga ut elleve småbøker fra 2010, kun én i 2014, og én i 2013. Forlaget hadde en raptus i 2004 også. Kanskje gir vi ut mer en dag, men neppe for kommersielt salg.
MK: Hvordan trivdes du som forlegger?
SJ: Det var svært gøy og lærerikt en stund, men det er grenser for hvor lenge man orker å holde på når man selger svært lite og man ikke kan betale folk skikkelig.
Jeg forsøker stadig å skrelle bort alt som tar tid og som ikke er egen skriving, men det er ikke lett. Plutselig er det nye greier man blir engasjert i.
MK: Utenfra ser Stian Johansen rett og slett ut som en renessansemann og et multitalent med stor kapasitet og generøsitet. Hvordan ser han ut innenfra?
SJ: Jeg er verken en renessansemann eller et multitalent, men har ganske stor arbeidskapasitet og er helt middels generøs.
MK: I morgen (lørdag) avholder DnF sitt årlige medlemsmøte. Kommer du?
SJ: Jeg skulle svært gjerne ha kommet, men har telemarksheimen full av små unger, pluss en førtiårsbursdag til en nær venn på kvelden. Men jeg ser fram til framtidige medlemsmøter og, ikke minst, årsmøter.