Helge Rønning er professor emeritus ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo. Rønning er tidligere leder av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og medlem av den første ytringsfrihetskommisjonen 1996 – 1999. Han har forsket på afrikansk litteratur, kultur og politikk siden slutten av 1960 tallet, og har skrevet denne teksten om Dawit Isaak
*
Dawit Isaak ble født 27 oktober 1964, og ble arrestert i Eritreas hovedstad Asmara 23. september 2001. Siden den gang har han sittet fengslet på ulike steder i Eritrea, med unntak av at han ble frigitt én dag for å få medisinsk behandling i november 2005. Man vet ikke om han ennå er i live. Den siste sikre meldingen om ham er fra 10. mai 2013 da en fengselsbetjent som hadde flyktet fra Eritrea, bekreftet i et intervju med den svenske avisen Expressen at han var «ok».
Dawit Isaak er kjent som poet, dramatiker og prosaist, men framfor noe annet har hans virke som journalist og redaktør gjort ham og hans skjebne til et symbol på kampen for presse- og ytringsfrihet og motstand mot diktaturer. Eritreas historie er dramatisk og Dawit Isaaks liv og skjebne er uløselig knyttet til denne historien. Det er derfor nødvendig med en liten skisse av Eritreas nyere historie. Men det skal nevnes at det er et land med lange historiske røtter, og at den eritreiske kirken har røtter tilbake til det fjerde århundre
Offisielt ble Eritrea italiensk koloni i 1890, men allerede i tiåret før hadde italienerne forsøkt å skaffe seg kontroll over landet. Den italienske kolonitida har satt dype spor i landet, ikke minst har Asmara mange bygninger i italiensk art deco og futuristisk stil, og italiensk kafékultur preger ennå byen. I 1935 beveget italienske styrker seg fra Eritrea og angrep og okkuperte Etiopia og møtte hard mostand. Under den annen verdenskrig var det brutale kamper i Etiopia og Eritrea mellom etiopisk og eritreisk gerilja alliert med blant annet britiske tropper på den ene siden og den italienske hæren på den annen. I 1941 overga den italienske hæren seg. Keiser Haile Selassie vendte tilbake fra eksil til Etiopia, og britene overtok administrasjonen av Eritrea.
I 1952, mer enn ti år etter at italienerne hadde mistet makten over landet, besluttet en FN oppnevnt kommisjon i 1952 at Eritrea skulle bli en del av en føderasjon med Etiopia under den eneveldige keiseren Haile Selassie. Fram til 1962 hadde landet et begrenset indre selvstyre, men da besluttet Haile Selassie at Eritrea skulle være en integrert del av Etiopia. I 1960 grunnla eritreere i eksil i Kairo den eritreiske frigjøringsfronten Eritrean Liberation Front (ELF) med mål om å løsrive landet fra etiopisk herredømme, og begynte væpnet mostand i 1961. Denne ble intensivert i løpet av sekstitallet og møtte sterk undertrykkelse fra etiopisk side. I 1972 ble bevegelsen splittet og en fraksjon ledet av Isaias Afewerki under navnet EPLF (Etiopian People’s Liberation Front (EPLF) ble den dominerende delen av motstandsbevegelsen og hadde framgang i kampene mot Etiopia. I 1974 ble keiserdømmet i Etiopia styrtet, og et sovjetstøttet diktatur tok over makten. Krigen mellom det etiopiske diktaturet og EPLF fortsatte til mai 1991. Da ble diktaturet nedkjempet av EPLF sammen med en etiopisk frigjøringsbevegelse med utspring i Tigray provinsen i Etiopia Tigray People’s Liberation Front (TPLF). Under navnet the Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF) hadde bevegelsen makten i Etiopia til 2018.
Ved en folkeavstemming i 1993 stemte et overveldende flertall for eritreisk uavhengighet, og det ble lovet at det skulle være frie valg i landet. Frigjøringsbevegelsen skiftet navn til People’s Front for Democracy and Justice, og Afewerki ble president, og det har han vært siden. De lovete valgene har aldri vært avholdt, og regimet er opp gjennom årene blitt mer og mer brutalt og undertrykkende.
Mellom 1998 og 2000 brøt det på nytt ut krig mellom Etiopia og Eritrea. Fram til 2018 var det en uløst konflikt mellom de to landene, men da møttes Afewerki og den nyvalgte etiopiske statsministeren Abyi Ahmed i Asmara og undertegnet en fredsavtale. For dette ble Abyi Ahmned tildelt fredsprisen i 2019. Da det brøt borgerkrig i Etiopia i 2020 mellom den føderale regjeringen og Tigray People’s Liberation Front, støttet Eritrea Etiopia. Eritreiske tropper var ansvarlige for mange grusomheter under krigen, og har ikke trukket seg ut av provinsen. Dette har blant annet ført til ytterligere motsetninger mellom de to landene, som i 2024 var på randen av nye fiendtligheter.
Under sin ungdom på slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet i Asmara begynte Dawit å skrive og interessere seg for teater. Han offentliggjorde tekster på tigrinya, som er Eritreas viktigste språk. Som mange andre eritreere ble han flyktning på åttitallet og kom til Sverige og var aktivt med i den eritreiske eksilbevegelsen i Norden. Dawit Isaac ble svensk statsborger i 1992, og etter selvstendigheten i 1993 vendte han hjem til Asmara, og begynte sin karriere som teaterarbeider, forfatter og journalist.
Som mange andre på denne tida hadde Dawit stor tro på det nye landet og at det skulle utvikle seg til et virkelig demokratisk samfunn. I 1997 grunnla han sammen med andre unge journalister den uavhengige avisen Setit, som blir kjent for å komme med uredde og kritiske reportasjer om regimets stadig tiltakende maktmisbruk. I 2000 bestemte Dawit Isaac seg for å ta med seg familien og flyttet tilbake til Göteborg. Det er blitt spekulert på om han fryktet hvordan utviklingen ville bli i hjemlandet, og at han ville beskytte familien. Men selv reiste han likevel tilbake for å fortsette arbeidet ved Setit.
I 2001 førte misnøyen med den tiltakende diktatoriske utviklingen i landet og kritikken av Isais Afewerki til at 15 ledende medlemmer av frigjøringsbevegelsen forfattet et åpent brev 27 mai 2001 der de blant annet krevde at de lovete frie valgene skulle avholdes. De kritiserte presidenten for å bryte grunnloven, og for at han ønsket å skaffe seg selv uinnskrenket makt. Brevet ble delt og kopiert og trykket i den frie pressen, først og fremst i Setit som var landets mest betydningsfulle uavhengige medium. 18 september 2001 valgte så Aferwerki å handle. 11 av de 15 medlemmene av det som nå ble kalt G15, ble arrestert. Tre hadde flyktet, og én vendte tilbake til partiet. 23 september ble så ni journalister, blant dem Dawit Isaac fengslet. Alle de arresterte har siden sittet innesperret uten lov og dom. Noen er bekreftet døde, andre vet man ingen ting om. Fra og med 2001 er Eritrea blitt stadig mer diktatorisk, og er rangert nederst sammen med Nord-Korea på internasjonale rangeringer over demokratiske rettigheter og pressefrihet. Det er anslått at det er minst 10.000 politiske fanger i landet, av disse er minst 16 journalister ifølge Reporters without Borders.
I 2009 grunnla den eritreiske eksiljournalisten Biniam Simon Radio Erena som med støtte fra Reporters without Borders sender nyheter til Eritrea fra Paris.
Det hører også med til historien om undertrykkelsen i landet at borgerne kan innkalles til en ubegrenset lang militær og statstjeneste som blant annet omfatter arbeid under slaveliknende kår i gruver og jordbruket. Ifølge UNHCR flyktet 71.571 mennesker fra Eritrea i 2023 og søkte om asyl i andre land etter farefulle reiser. Dette tilsvarer omtrent 2.062% av alle borgere i landet
Dawit Isaak er én av de titusen fengslete eritreerne, og hans skjebne og sak er blitt et internasjonalt symbol ikke bare for motstanden mot diktatur og for ytrings- og pressefrihet i Eritrea, men også i diktaturer i verden som helhet, og i Afrika spesielt. Det hører med til historien at alle forsøk på å få vite noe om Dawits skjebne fra eritreiske myndigheter blir avvist. Da den kjente somaliske forfatteren Nuruddin Farah reiste i ens ærend til Eritrea for å forsøke å finne ut mer om Dawits skjebne, ble han blankt avvist med at det hadde han ikke noe med. Den kjente svenske advokaten Percy Bratt forsøkte å reise en Habeas Corpus sak overfor eritreisk høyesterett på vegne av internasjonale jurister i 2011 – uten resultat. En gang da jeg var Eritrea, forsøkte jeg å nevne Dawit for den kulturansvarlige i regjeringspartiet og fikk som svar et spørsmål om hvordan den norske regjering ville reagere på at en eritreer blandet seg inn i norske interne forhold. Den svenske regjeringen er blitt kritisert for å ha vært alt for passiv i å legge press på Eritrea. Men svaret er bare at saken holdes varm.
Imidlertid har andre presset på for å få Dawit Isaak frigitt. Han har mottatt en rekke priser som symboliserer hvor viktig hans skjebne er. En av disse er Den norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris som han fikk i 2010. I 2010 var også saken hans sentral på Bokmässan i Göteborg som hadde som tema afrikansk litteratur. Da ble boka hans Hopp: historien om Moses och Mannas kärlek och andre texter lansert som et samarbeidsprosjekt mellom elleve svenske forlag. Den er senere også kommet ut på tysk, engelsk og fransk.
Blant de andre viktige internasjonale utmerkelsene som er blitt tildelt Dawit er: Reporters without Borders pressefrihetspris (2003), Anna Politkovskajas pris (2006), Tucholskyprisen fra Svensk PEN (2009), The Golden Pen Award fra World Association of Newsapers and News Publishers (WAN) (2010), UNESCOs pressefrihetspris (2017) og Edelstampriset i 2024, som deles ut til minne om den svenske diplomaten Harald Edelstam som blant annet gjorde en enestående innsats under kuppet i Chile i 1973. Den deles ut «för exceptionella insatser och stort civilkurage till försvaret av de mänskliga rättigheterna». Denne prisen skal danne grunnlaget for en stiftelse som Dawit Isaaks barn har tatt initiativ til, og som skal arbeide for å støtte fengslete forfattere og journalister.
Nettsiden https://freedawit.com/ bringer stadig nyheter om saken til Dawit Isaak.
Kilder:
Betlehem Isaak (2020) Mitt liv utan dig. Stockholm. Brombergs.
Martin Schibbye (2019) Jakten på Dawit. Stockholm. Offside Press.
Dawit Isaak (2010) Hopp: historien om Moses och Mannas kärlek & andre texter. Stockholm. Weyler.
Gaim Kibreab (2009) Eritrea. A Dream Deferred. Woodbridge. James Currey.
Michela Wrong (2005) I Didn’t Do It For You: How the World Betrayed a small African Nation. London. Fourth Estate.