Ut fra en vurdering av forlagets økonomi, ville de allikevel ikke utgi boken. I brevet redaksjonen sendte Serup, skrev de blant annet: «Som du måske ved, har vi gennem en årrække måtte kæmpe med et underskud, der til dels skyldes udgivelsen af for mange titler. Disse ‘smalle’ bøger har vi udgivet, fordi de havde litterær kvalitet, og fordi vi gerne ville opdyrke et vækstlag af unge, eksperimenterende forfattere. Det er der kommet mange gode bøger ud af, blandt andre dine, men det har også været dyrt for forlaget. Nu er vi blevet pålagt at skære programmet ind til benet og primært fokusere på de udgivelser, som vi kan tjene penge på.»1
Rene ord for pengene: nå skal det altså være profitt fremfor poesi, kommersielle vurderinger fremfor litterære vurderinger. Avvisningen av Martin Glaz Serups sterke diktsamling – som senere ble til en fin bok på det lille, uavhengige forlaget Adressens – vakte naturlig nok heftige reaksjoner i det danske litterære miljøet, reaksjoner som ikke akkurat ble mildnet av forlagsdirektør Morten Hesseldahls arrogante opptreden i mediene. Blant annet skrev forfatteren og kritikeren Lars Bukdahl i sakens anledning en skarp kommentar i Weekendavisen, med overskriften «Taberforlaget», hvor han fyrte av følgende salve: «Faktum er, at Lindhardt og Ringhof ikke længere er at regne som et seriøst, litterært forpligtet forlag i samme klasse som Borgen, Gyldendal, Rosinante, Samleren og Tiderne Skifter.»2
Hvordan det går med Lindhardt og Ringhofs økonomi nå, aner jeg ikke, men man kan spørre seg hva det betyr på sikt å miste sin troverdighet som «seriøst, litterært forpliktet forlag». Et argument som gikk igjen da debatten raste som verst rundt saken, var at et forlag som behandlet forfatterne sine på en slik måte, slett ikke var noe fristende sted å utgi bøker. Så mistet de også en rekke forfattere, som forlot forlaget i protest – blant dem den ikke-fullt-så-smale Thomas Boberg, som med sin aller siste bok på L&R, diktsamlingen Livsstil, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for andre gang. I begrunnelsen for at han ville forlate forlaget, skrev Boberg: «Det kan være, at denne kontraktopsigelse eller dette kontraktbrud kun er begyndelsen på det, der vil komme, historien om et rigt samfund, hvor alt med et er blevet tilladt, bare der er penge i det, men personligt ser jeg mig ikke i stand til at fortsætte på et forlag, der behandler forfattere så elendigt. Jeg ved ikke, hvad forlaget skal gøre for at redde stumperne, men det skal se helt anderledes ud, hvis det skal gøre sig nogle realistiske tanker om at være et væsentligt kvalitetsforlag i fremtiden.»3
Nylig fulgte Lars Bukdahl opp med en ny kommentarartikkel i Weekendavisen, med tittelen «Laberforlaget», hvor han retter oppmerksomheten mot Lindhardt og Ringhofs utgivelsespolitikk etter innføringen av sparekniven. Han kan meddele at forlaget i 2006 har gitt ut svært få bøker som kan karakteriseres som «smale», og bare én eneste diktsamling: «Ikke en voldsom nedgang, men fra og med efteråret 2004 var jo klapjagten allerede gået ind […] den ene digtsamlingen er desuden forfattet af Juliane Preisler, der på grund af tro romantjeneste er fredhellig. Til sammenligning udgav Gyldendal i år 11 nye digtsamlinger og Borgen 12.»4
Det som i fjor sommer gikk under betegnelsen «Serup-sagen» handler altså på ingen måte bare om den enkelte forfatteren Martin Glaz Serup eller den ene boken, 4; Lindhardt og Ringhofs bortdefinering av poesien og andre «smale» uttrykk er en bevisst, gjennomført politikk, som snarere kan sies å ramme hele den danske litterære offentligheten, ettersom man har fått å gjøre med et stort, «seriøst» forlag som ikke er villig til å prioritere litterær kvalitet fremfor omsettelighet. Dersom kvaliteten følger med på kjøpet, som en slags bonus til salgbarheten, har nok ikke forlaget noe imot det, men å kjøre frem en bok som ikke betaler seg, simpelthen fordi den er interessant, spennende, vesentlig etc., er altså ikke noe de uten videre driver med lenger.
*
Sommeren 2006, ganske nøyaktig ett år etter L&R-saken, var det så det norske Bonnier-eide forlaget Cappelen som tok frem kniven. Visstnok går det ikke så godt økonomisk, hva det nå egentlig betyr (Bonnier-konsernet er vel neppe konkurstruet med det aller første), så man måtte finne et sted å skjære ned på utgiftene. Denne gangen var det ikke forfatterne det gikk ut over, men de redaksjonelle medarbeiderne.
Så mange som 8 av de ansatte på Cappelen, blant dem den profilerte redaktøren Bjørn Aagenæs, ble tilbudt sluttpakke av ledelsen. Beslutningen om å kvitte seg med Aagenæs ble møtt med mer eller mindre unison forbauselse, forargelse og hoderisting i det litterære miljøet. Som Pedro Carmona-Alvarez, som var blant Aagenæs’ forfattere, uttalte til Klassekampen: «Det er sikkert en eller annen pengegjøk som sitter ett eller annet sted og styrer, som vet null om litteratur, null om bøker.»5
For etter sin relativt korte tid i forlaget, hadde Aagenæs klart å få Cappelen til å fremstå som et spennende forlag, med kompetanse og vilje til å satse på såkalt «smal» litteratur. Som forfatteren Freddy Fjellheim påpekte: «Dette er det dummeste Cappelen kan gjøre. Aagenæs er den som har bidratt til uunnværlig tilvekst for forlaget de siste årene.»6 Tilveksten bestod blant andre av sterke yngre forfattere som Gunnhild Øyehaug og Finn Iunker, som nylig hadde byttet over til Cappelen, fra henholdsvis Samlaget og Kolon, fordi de ønsket Aagenæs som sin redaktør.
At Cappelens sluttpakke til Aagenæs har en dårlig signaleffekt, er det ingen tvil om, selv om Anders Heger aldri så mye bedyret at forlagets utgivelsesprofil ikke skal endres. Inntrykket av at Cappelens ledelse ikke helt forstår hvor verdifullt det er med en velansett redaktør, ble ikke mindre av at konkurrenten Damm forlag nærmest umiddelbart tilbød Aagenæs jobb i sin avdeling for norsk skjønnlitteratur. Den mannen Cappelen ville gi sluttpakke, ble av Damm – som jo er inne i en prosess hvor de aktivt arbeider med å etablere seg som et seriøst kvalitetsforlag – behandlet som en gavepakke. Hvor mange av Cappelens forfattere som kommer til å følge med Aagenæs over til Damm, gjenstår å se. Men at Cappelen har tapt anseelse med denne saken, og står i fare for å miste en del av forfatterne som er tilknyttet forlaget, virker temmelig åpenbart.
Verken ledelsen i Cappelen eller i søsterforlaget Lindhardt og Ringhof ser ut til å ha forstått det som det offensivt ekspanderende Damm forlag for alvor later til å ha innsett: For å kunne regnes som ledende innenfor forlagsbransjen, kreves det at man signaliserer en genuin interesse for litteratur, en interesse som først og fremst handler om hva litteraturen som kunstform er i stand til å uttrykke, ikke hvor mange eksemplarer man kan selge av en bok. Det de to Bonnier-eide forlagene Lindhardt og Ringhof og Cappelen har signalisert, er at de først og fremst er opptatt av budsjettbalanse – på kort sikt. Dersom de faktisk fortsatt ønsker å være blant de ledende skjønnlitterære forlagene i Norden, virker det som en meget dårlig taktikk.
*
Sett at alle de nasjonalt distribuerte magasinene og alle de kommersielle forlagene og alle universitetsforlagene i USA sluttet å publisere eller anmelde poesi. Den nye poesien i USA ville knapt merke slaget. Men ikke fordi samtidig poesi er marginal i forhold til kulturen. Snarere tvert imot, det er publiseringsinstitusjonene som har gjort seg selv marginale i forhold til vårt kulturelle liv i poesien. Slik det nå forholder seg, skader publiserings- og anmeldelsespraksisene til disse store medieinstitusjonene den nye poesien så vel gjennom hva de trekker frem som gjennom hva de utelater – det vil si, ved at de later som om de dekker det de egentlig dekker til; som om man kunne begrave poesien levende. Ved at de konsekvent anerkjenner utelukkende den platteste av alle samtidige poetiske praksiser, tilveiebringer disse institusjonene det perfekte alibi for sin egen utradering av poesien; for hvis det som utgis og anmeldes av disse institusjonene er det beste poesien har å tilby, så ville det ganske visst være liten grunn til å vie poesien oppmerksomhet, med unntak for dem som søker en siste rest av den fisefine sosietetsdiktning.7
Her i Skandinavia er vi heldigvis fortsatt et stykke unna de tilstandene som poeten Charles Bernstein beskriver i sitatet ovenfor, hentet fra et essay fra 1993, med tittelen «Provisional Institutions: Alternative Presses and Poetic Innovation». Mens de skandinaviske småforlagene utgjør et vesentlig og uunnværlig supplement til de store forlagshusene, har den amerikanske eksperimenterende poesien, den «smale» amerikanske litteraturen, ikke egentlig bruk for storforlagene i det hele tatt; det er de såkalte small presses alene som holder det hele i gang, hevder Bernstein. Det er særlig vendingen av begrepet marginal som interesserer meg her. I Bernsteins optikk er det forlagshusene som har et problem, ettersom de helt har mistet forbindelsen til de innovative litterære miljøene – storforlagene har spilt seg selv av banen, så å si. Småforlagene tjener seg riktignok ikke rike, snarere tvert imot – men det er hos dem den kulturelle kapitalen ligger, og så kan man jo spørre seg hvem som har det største problemet…
I de skandinaviske landene er det heldigvis fortsatt slik at mye av den litterære fornyelsen, eksperimenteringen, utforskningen, utprøvingen, etc. kan finne sted innenfor den etablerte, kommersielle delen av forlagsverdenen. Særlig den norske innkjøpsordningen sikrer jo en satsning på prosjekter som ikke nødvendigvis er så salgbare. Man har fortsatt noenlunde intakt en forestilling om forlagshusenes rolle som viktige kulturbærere, som ikke bare skal forvalte den litterære tradisjonen, men som også skal være i stand til å dyrke frem nye, interessante forfatterskap. Riktignok synes presset i forhold til salgbarhet å ha økt den siste tiden, men enn så lenge fremstår Lindhardt og Ringhof-saken og Cappelen-saken som nokså ekstreme tilfeller. Det er imidlertid grunn til å spørre seg hva fremtiden vil kunne bringe. Vil stadig flere forlag følge Bonnier-forlagenes dårlige eksempel? Vil vi snart kunne kjenne oss bedre igjen i den virkeligheten Bernstein skisserer? Eller vil disse sakene kunne fungere avskrekkende, ettersom de to forlagene så tydelig har stilt seg selv i et dårlig lys? Både Cappelen og Lindhardt og Ringhof skal nok måtte jobbe hardt for å gjenvinne tillit og respekt i det litterære miljøet.
Derimot må Martin Glaz Serup og Bjørn Aagenæs, de to som har fått den tvilsomme æren av å gi navn og ansikter til en nedskjæringspolitikk som rammer langt flere, sies å ha kommet vinnende ut av det hele. Aagenæs er for tiden nyansatt redaktør på Damm, hvor han muligens vil kunne få mer armslag enn han hadde på Cappelen, mens Serup, som også er redaktør for Litlive og redaksjonssekretær for Hvedekorn, og som siden sist har gitt ut både barneboken Virus og en pdf-chapbook med tittelen Mortens bog, nylig ble tildelt Michael Strunge-prisen, en forfatterskapspris som utdeles hvert annet år til en ung poet med debut etter 1986. Man behøver slett ikke være synsk for å kunne forutse at både Martin Glaz Serup og Bjørn Aagenæs kommer til å være med på å prege skandinavisk litteratur i tiden fremover.
Mariann Enge, kritiker
1 Gjengitt i Information 16. juni 2005. [tilbake]
2 Weekendavisen 24. juni 2005. [tilbake]
3 Weekendavisen 1. juli 2005. [tilbake]
4 Weekendavisen 10. november 2006. [tilbake]
5 Klassekampen 17. juni 2006. [tilbake]
6 Gjengitt i Dagbladet 19. juni 2006. [tilbake]
7 Charles Bernstein: «Provisional Institutions: Alternative Presses and Poetic Innovation» [Originally Presented at the Annual Meeting of the Modern Language Association on December 29, 1993, in Toronto, at a session of the institutions of poetry, organized by Robert von Hallberg. First published in Arizona Quarterly Review 51:1 (1995) Revised version in My Way: Speeches and Poems.] Oversettelse her ved Kari Løvaas. [tilbake]