Zeshan Shakar (f. 1982) debuterte som forfatter på Gyldendal med romanen Tante Ulrikkes vei, som han fikk Tarjei Vesaas Debutantpris 2018 for. Romanen ble også dramatisert, og i 2020 begynte regissøren Iram Haq arbeidet med å filmatisere den. Shakar kom med andreromanen Gul bok det samme året, og ble nominert til Bokhandlerprisen. Han mottok også Klassekampens kulturpris Neshornet for boken.
Shakar er utdannet statsviter, og har også studert økonomi på BI. Han har jobbet i flere departementer og direktorat, og jobber nå i Oslo rådhus. Men hvorfor og hvordan begynte han å skrive skjønnlitteratur?
Det begynte for alvor da jeg var rundt 30, og da aller mest som en metode for å huske. Jeg merka at det livet jeg hadde levd, de menneskene jeg hadde levd med, de stedene, de situasjonene, de var ikke like nære lenger. Og jeg var redd for å glemme dem.
Hvis jeg har forstått rett, så jobbet du – som du gjør nå – i forvaltningen da du var rundt tretti og begynte å skrive. Du jobber en plass hvor det er mye skrift, men et ganske annet språk enn det skjønnlitterære. Hvordan har det vært å ha et parallelliv der du er avhengig av å holde den skjønnlitterære stemmen din fremme i pannebrasken?
Den jobben gir egentlig ganske mye skrivetrening. Når man jobber med politiske dokumenter, f.eks skriver en stortingsmelding eller en strategi, så forteller man jo også alltid en historie, du må finne gode setninger og formuleringer, og ikke minst handler det om komposisjon, hvor skal de ulike tekstbolkene ligge, hva må gjentas, hva plasseres først, sist, osv. Men ja, en heltidsjobb stjeler ganske massivt med tid fra virkelig skjønnlitterær skriving, selvfølgelig gjør det det.
Da du debuterte ble det veldig mye fokus på kulturaspektet ved romanen. Endelig kom «den store innvandrerromanen». Eller rettere sagt den store andre generasjons innvandrer-roman. Men den handler om mange interessante ting ut over dette med å være en «3rd culture kid».
Men tingen er, jeg synes jo det er veldig mye litterært interessant ved å være en 3rd culture kid, og en del av boka handler jo reint faktisk om den type opplevelser, f.eks hvordan det er å møte mediefremstillingen av seg selv. Samtidig handler den også om masse annet, klasse, oppvekst, vennskap, og jeg ser egentlig ingen hinder for å kombinere de to lesingene. Alt det kan fint eksistere parallellt, og gjør det, innafor vår moderne norske virkelighet.
Jeg var litt uklar, beklager – jeg mente ikke at det kulturelle aspektet er uinteressant. Jeg burde spurt, simpelthen: Synes du at de mer interessante sidene ved boka forsvinner bak merkelappen «innvandrerromanen»?
Det er reduserende, som alle merkelapper.
Du har nå også gitt ut Gul bok, og leserne ser at debuten ikke var noe one hit wonder. Men hva nå? Hvilken retning tar forfatterskapet, og skriver du på et nytt manus?
Helt ærlig, jeg syns det er vanskelig å finne retning om dagen og det er vanskelig å tråkke på gasspedalen når du ikke veit hvor du skal. Men jeg skriver på noe, og har det ganske bra med det, men jeg har ikke et veldig tydelig bilde av hva det skal bli. Jeg kan bli stressa av sånt, så mesteparten av tida maler jeg vegger eller henger opp hyller eller rammer inn bilder, et eller annet fysisk som gir følelsen av framgang og forandring.