Etter et helt, langt liv i Finnmark, beslutta novellemesteren Laila Stien seg i fjor for å flytte til Oslo. Stien ville bo nærmere barn og barnebarn. Jeg skriver til henne i uke 13 2020, etter nesten fjorten dager med lockdown i hele Norge på grunn av pandemien covid-19. Mange sitter i karantene, noen i isolasjon, og alle er oppfordret til å tilbringe mest mulig tid hjemme. Vi skal prøve å stoppe smittespredningen. Men hva skjer mentalt der i hjemmene? Er forfatterene blant de som er godt rustet for å takle hjemmekontorsituasjonen fordi det for mange har vært normalen? Vi tar kontakt med forfattere rundt om i landet for å høre hvordan arbeidet går under lockdown.
Hvordan ser hjemmekontoret ditt ut, og er det noe nytt der, i og med at alle nå skal være hjemme så mye som mulig?
Pandemien har forsinka prosessen med å innrede et lite hjemmekontor etter flyttinga fra Alta til Oslo. Jeg mangler feks en kontorstol. Det betyr ikke all verden, jeg henter en trekrakk fra kjøkkenet når noe skal skrives på pc. Ellers sitter jeg i min sedvanlige skredderstilling på en madrass på golvet og skriver med blyant i ei kladdebok. Det har funka i over 40 år.
Skriver du mer eller mindre?
Jeg skriver mindre. Det er fordi familien min behøver meg i denne situasjonen. En aktiv treåring som ikke er i barnehagen pluss en tilstundende fødsel betyr at bestemor har noen flere roller enn det å fylle kladdeboka.
Du har en viktig rolle der! Når du har avbrekk, hvordan jobber du da?
Arbeidsdagene er annerledes.
De er krympa en del, men jeg klarer avbrekk, har klart det før.
For tida er det sånn jeg går samme løypa hver dag mellom to boliger. Det tar 13-14 minutter (rekorden er 12,40) . Impulser finnes jo overalt.
Jeg tipper litteraturen kommer til å ha med en del prustende og pesende joggere de nærmeste årene.Research har jeg aldri drevet mye med. Jeg har bøker og nyhetskanaler. Savner ikke noe, bortsett fra dattera mi i karantene.
Jeg håper å få fylt noen linjer i kladdeboka. Håper å få bruk for kjøkkenkrakken.