Per Hugo Vindenes Schreiner (f. 1965) vokser opp i Oslo. Han begynner å skrive manus for kortfilm. To av manusene blir film i 1999 (Stopp og Døren som ikke smakk), fire blir film i 2000, og slik fortsetter Schreiner til spillefilmdebuten med bidrag til Folk flest bor i Kina. Schreiner får i 2004 Ibsenprisen for hørespilldebuten Den brysomme mannen (NRK P2 2004). Hans neste hørespill, Tilbake til Tuengen allé vinner Prix Europa Radio France-prisen for radiodramatikk under Prix Europa 2005. Året etter mottar Schreiner Amandaprisen 2006 for Den brysomme mannen. Han vinner også Kanonprisen for et manus, og er en av manusforfatterne bak TV-serien Kampen for tilværelsen. I 2015 kommer den kritikerroste debutboken Min fars fem bad. Allerede året etter følger han opp med romanen Henrettelse ved elefant.
MK: Hvor mye av det du, i filmarbeid lærer om undertekst, tar du med deg til romanskriving?
PS: Antakelig tar jeg med meg mye. Men i film snakkes det lite om undertekst, fordi man ofte forsøker å ligne dagligtale. Og i dagligtalen er underteksten en slags selvfølge.
MK: Å lage film ser ut som mer av en kollektiv prosess. Men er det det? Blir du med på møter sammen med resten av produksjonsgruppa, er med på settet osv?
PS: Det varierer litt, men stort sett holder jeg litt avstand. Jeg er med på leseprøver og diskusjoner rundt cast, men etterhvert blir beslutningene tatt av andre, og da kan jeg like gjerne holde meg unna. Jeg forsøker å blande meg litt i klippen, kanskje fordi det er den delen som ligner mest på å skrive.
MK: Hvilken skapeprosess trives du best med: romanskrivingen eller å jobbe med film?
PS: En av de tingene jeg har likt best, er å skrive TV-serie. Jeg skrev «Kampen for tilværelsen» sammen med Bjørn Olaf Johannessen og Erlend Loe. Film blir mer ensomt, og man er ofte tvunget til å snakke med for mange folk som ønsker å mene noe. Det finnes en ukultur i filmbransjen, forprosjektene er lange og manusene skal «utvikles». Så mye av arbeidet består i å ignorere innvendinger og bli uvenner med folk. For øyeblikket trives jeg best med å skrive roman. Jeg kan legge opp arbeidet selv, og jobbe mye. Jeg slipper å snakke med noen andre enn min redaktør. Nå føler jeg meg privilegert når jeg kan sitte så mye alene. Dagene er oversiktlige og ligner på hverandre.
MK: Så litt mer om forholdet manus vs. romanar. Du har skrevet begge deler men det ser ut til at du har mest erfaring med manusskriving. Stemmer det?
PS: Ja. Men i de to siste årene, har jeg brukt mer tid på skjønnlitteratur.
MK: Hvorfor ville du skrive skjønnlitteratur?
PS: Jeg begynte å skrive noveller for en del år siden, kanskje fordi jeg ønsket å skrive noe som jeg hadde kontroll over. Jeg er introvert av natur, og liker godt å arbeide alene.
MK: Har du en erfaring av at de er to ulike måtar å tenke og skrive på?
PS: Det er to ganske forskjellige former. Men grunnlaget for en roman, en film, eller et scenestykke kan være ganske likt. En av de store forskjellene, er kanskje at dramatikk er en form for instruksjon. I en film er det bare selve dialogen som skal brukes direkte, mens i en skjønnlitterær tekst skal alt kunne leses. Det krever noe annet av språket.
MK: Er du den typen manusskrivar som holder deg til dialog og lar andre (regissør osv) ta seg av scenene, lyd- og lysfolk ta seg av lyd og lys, osv, eller skriver du også mange scenetilvisninger?
PS: Jeg ser ganske tydelig for meg hele scener, men jeg skriver så lite sceneanvisninger som mulig. Ofte forsøker jeg å beskrive scener som det skal taes opp som et stort oversiktsbilde. Hvis jeg hadde regissert selv, ville jeg kunne ha skrevet detaljerte sceneanvisninger. Jeg ser at Eskil Vogt har gjort det i «Blind» for eksempel, og jeg har stor sans for det. Men når en annen skal inn å regissere, forsøker jeg å ikke blande meg for mye. Det eneste jeg ofte markerer tydelig, er hva som ikke skal vises eller gjøres. Jeg er opptatt av utelatelser både i handling og dialog.
MK: Hva var den første boka som du husker å ha lest?
PS: Jeg husker ikke den første boken jeg leste, så antakelig var den kjedelig. Men den første som jeg husker, er fra i «elite-serien». Antakelig den om Walt Disney. Som liten var jeg en stor Disneyfan.
MK: Hva kom først av interessen om film, og beundringen av Disney?
PS: Jeg tror det kom ganske samtidig. Noen av de første filmene jeg husker, var Snøhvit, Dumbo, 101 dalmatinere o.s.v. Jeg leste selvfølgelig Donaldblader, men det var filmene som fascinerte meg.
MK: Hvilken bok husker du best fra da du var unge eller ungdom?
PS: Min far var boktrykker og jobbet først hos Gundersen i Oslo, som blant annet trykket kunstbøker. Så den første boken jeg husker godt, var en bok med gjengivelser av Van Goghs malerier. Stort format og matt, tykt papir. Teksten leste jeg ikke. Fra jeg begynte å lese, husker jeg best «Når villdyret våkner» av Jack London. Da jeg var i tenårene, «Broene brenner» av Kaj Skagen.
MK: Hvordan har forholdet ditt til litteratur endret seg siden barndommen?
PS: Da jeg var liten, forestilte jeg meg at det var bøker jeg burde ha lest. Hvis jeg sleit med å forstå noe, trodde jeg det var noe galt med meg. Nå bryr jeg meg lite om det. Ofte leser jeg bare noen sider i en bok, før jeg legger den fra meg. Stort sett leser jeg bare tynne bøker, hvis de er over 250 sider vegrer jeg meg. Alle mine favorittromaner er korte.
MK: Hvilke da, for eksempel?
PS: For eksempel «Mine venner» av Emmanuel Bove. «Den fremmede» av Albert Camus. Og årets kanskje beste norske roman, «Termin» av Henrik Nor-Hansen.
MK: Hvordan begynte du selv å skrive?
PS: Jeg skrev noe i tenårene, men har kastet og stort sett fortrengt det. Så ble jeg interessert i å lage film, men oppdaget fort at vi trengte bedre manus og begynte å skrive dem selv. Uten å planlegge det, ble jeg manusforfatter og dramatiker. En rekke tilfeldigheter.
MK: Du har ikke bare skrevet den ene boka, men fortsatt med å skrive. Hvorfor skriver du?
PS: Jeg sniker meg unna spørsmålet ved å bruke et sitat fra Jim Harrison: I don’t know what else to do, so I write.
Jeg foretrekker å holde meg et stykke unna virkeligheten når jeg skriver. Da slipper jeg å gjøre research.
MK: Hvorfor søkte du medlemskap i DnF?
PS: Det føles som en forpliktelse, det er DnF som ivaretar mine interesser og forhandler avtalene jeg bruker.
MK: Kommer du til årsmøtet i mars?
PS: Ja, jeg har lyst til det.
MK: Hva betyr redaktøren (forlags – ) for skrivingen?
PS: Mattis Øybø er min redaktør på Tiden. I utgangspunktet er jeg ganske bevisst på hva jeg forsøker å oppnå når jeg skriver, men på noen felter famler jeg. Noen ganger vet jeg ikke om det jeg skriver er for overtydelig, eller for ullent. Jeg kan bli hjemmeblind, men vegrer meg for å la andre enn Mattis lese. De gangene jeg ikke stoler på meg selv, stoler jeg på ham. Så han betyr mye. Jeg har hatt flaks både når det gjelder redaktør og forlag.
MK: Hva med kollegaer som Erlend Loe: Har han lest og meldt tilbake?
PS: Jeg har delt kontor med en gruppe andre forfattere i nesten to tiår nå, blant dem Erlend. Før hendte det oftere at vi leste for hverandre, men nå er det sjelden. Christer Mjåset leste mine noveller noen runder når jeg jobbet med dem, og det var mye hjelp i ham. (Dette var før han sviktet novellen og begynte å skrive romaner). Nå snakker jeg ofte med Bjørn Olaf Johannessen om hva jeg skriver på. Det hender at jeg blir sittende på hans kontor og prate, selv når det er tydelig at han har mistet interessen.
Dette var før han sviktet novellen og begynte å skrive romaner
MK: Hva kommer fra deg neste gang?
PS: Jeg jobber nå med en roman med tittelen «Elster, Andresen, Dahl» som handler om et år i en manns liv, og hans forsøk på å leve med sine tre familier, tre ferier, og sine tre familiesteder. Det er en historie om å holde ut, tror jeg. Nå er den for lang. Jeg risikerer at den blir over 200 sider, så jeg forsøker å kutte. Hvis alt går bra, kommer romanen til høsten.
MK: Det ligger en hel del artikler om Per Schreiner’e i norske mediearkiv. Én PS var i finansdepartementet og en annen PS hovmester på Slottet. Også denne som er manusforfatter som har flydd mellom Cannes og Hollywood og kortfilmfestivaler og Oslo. Er det disse tre du skriver om?
PS: Er nok ikke det (hovmesteren var ny for meg, det høres jo litt nobelt ut). Jeg foretrekker å holde meg et stykke unna virkeligheten når jeg skriver. Da slipper jeg å gjøre research.
MK: Det virker som om du skriver fort. Hva er hemmeligheten?
PS: Dessverre skriver jeg ikke så fort. Men jeg har ikke noe fast arbeide, og skriver hver dag.
Jeg risikerer at den blir over 200 sider, så jeg forsøker å kutte. Hvis alt går bra, kommer romanen til høsten.