Kjedelig må stedet være. Da skriver jeg. - Den norske Forfatterforening

Monica Isakstuen vokste opp i Asker og bodde som ung voksen i Oslo. Det var her hun bodde da hun i 2006 for første gang satte seg ned for å skrive noe som skulle komme ut mellom permer. Flamme-singelen Sånn, borte kommer midlertid ikke ut før Isakstuen har flyttet til Fredrikstad. Der bor hun når singelen kommer. Og hun fortsetter å skrive; følger opp med romanen Avstand i 2009 og har etter, nye dikt i 2011 og gitt ut fem bøker. Romanen Vær snill med dyrene (Tiden, 2016) vant Brageprisen og har fått gode anmeldelser overalt, som her, fra Turid Larsens i Dagsavisen:

Det er et sterkt driv i romanen. Sinne, aggresjon, sorg og fortvilelse tyter ut av Karens stemme. Det hele er blitt både nært og brutalt, men samtidig elegant og originalt utformet. En vanskelig kombinasjon som Monica Isakstuen har løst med originalitet og språklig letthet.

Å flytte fra Oslo sentrum til en mindre plass ser ikke ut til å ha vært til det vonde for forfatterskapet til Isakstuen. Som det heller ikke ser ut til å være for en annen bragevinner, Ruth Lillegraven, eller den mye kritikerroste Tiril Broch Aakre. Var det å flytte noe Isakstuen ville eller måtte? «Begge deler,» svarer hun:

– Jeg hadde ingen ytre grunn, som i kjæreste eller jobb eller barn, men inni meg føltes det viktig å gjøre noen grep. Og de måtte være store. Jeg strevde med å slappe av i byen, blant alle tilbud og krav og (innbilte kanskje) blikk på det man driver med. Jeg jobbet for mye, surra for mye, jeg fant ikke ro. For hvor ble det av tiden til å skrive. I et klart eller uklart øyeblikk tenkte jeg: jeg må vekk. Jeg ville flytte vekk fra å bo dyrt, leve dyrt, skrive lite. Men det måtte ikke være for langt fra Oslo, og det måtte være til en by jeg kjente sånn passe godt fra før. I Fredrikstad hadde jeg tilbrakt somre, i det minste. Men jeg kjente ingen der, og ingen av de jeg kjente i Oslo skjønte hva jeg holdt på med. Flytte til Fredrikstad liksom, hallo. Hvorfor det, hvorfor flytte til en liten by hvor du ikke har venner eller familie og hvor ingenting skjer? Nettopp, tenkte jeg.

– «Nettopp», tenkte du: Å være alene og være der hvor ingenting skjer. Hadde den tanken noe å gjøre med forfatterskapet ditt?

– Veldig mye. Det brant i meg, jeg måtte komme i gang med skrivinga, ikke bare et og annet dårlig novelleforsøk her og der. Jeg tror jeg forestilte meg Fredrikstad som litt mer eksotisk enn det viste seg å være, jeg tenkte mest på å sitte nærme havet og dyppe tærne i vannet, men det endte jo opp med at jeg bodde i en ganske vanlig leilighet der også, riktignok med utsikt til den delen av elva som renner ut i havet.

– Sånn forestilte du deg Fredrikstad. Men hvordan gikk det?

– Jeg vil si det gikk innmari bra. Det vil si, først gikk det dårlig, som i at jeg savnet vennene mine og gatene mine, men gradvis klarte jeg å skrive mer, så fikk jeg nye venner (samtidig som jeg klarte å holde på de beste i Oslo) og etterhvert fikk jeg godt feste i byen jeg hadde valgt. Min selvpålagte askese fungerte. Jeg har aldri vært noe stort utelivsdyr uansett, så jeg syns det var deilig å bo i en by som går for å være sovende store deler av året. Men mye har skjedd siden 2006, nå syns jeg ikke byen er fullt så søvndrukken lenger. Kanskje har det med kulturtilbudet å gjøre, at det har blitt bedre i løpet av elleve år, kanskje har det med at jeg har fått en stor omgangskrets også her. Antakeligvis begge deler.

– Hva er din «selvpålagte askese»?

– Å bo på et sted hvor jeg ikke blir så lett distrahert. På en måte er livet med små barn, som jeg nå har, blitt et slags hinder i seg selv, men jeg merker at jeg blir særere og særere ettersom tida går, uansett. Jeg har rett og slett ikke et så stort sosialt behov som før, og da passer det godt å bo på et roligere sted. Stort sett vil jeg aller helst være hjemme.

Så fort arrangementet er over, lengter jeg hjem til menneskene mine, til huset, til min egen seng. Jeg har på mange måter blitt en gammel mann.

– Kan du beskrive en gjennomsnittlig arbeidsdag?

Stort sett gjør jeg ett av to: skriver eller er ute på oppdrag. Hvis jeg skriver leverer jeg barn i barnehagen, hvis det er min tur. Ellers setter jeg meg rett ned ved maskinen, med masse kaffe. Så prøver jeg, i noen timer. Rundt lunsj har jeg mistet farta, da begynner jeg å finne på alt mulig annet enn å skrive. Biter negler, vasker klær, tørker av frokostbordet, klapper katten. Leser litt, kanskje. Så skal barna hentes og etter det får jeg i grunn ikke gjort så mye mer enn å leke, kose, slokke branner, hindre dem i å ta livet av hverandre eller oss. Eller katten. Er jeg ute på oppdrag, setter jeg meg enten i en leiebil eller på et tog for å besøke en skole, eller på et fly for å reise litt lenger. I det siste har det blitt mye mer reising enn før, det er gøy. Jeg syns det er stort å få møte lesere over hele landet. Men så fort arrangementet er over, lengter jeg hjem til menneskene mine, til huset, til min egen seng. Jeg har på mange måter blitt en gammel mann.

– Utenfra ser Fredrikstad ut som en bra plass å bo som forfatter. Det er litteraturhus der og flere andre forfattere. Er det en blivende plass for deg?

– Ja, selvfølgelig. Fredrikstad er topp. Dessuten har jeg blitt gift med en mann som kommer herfra og har to av tre barn med ham, så her blir jeg.

– Hva har plassen å si for hvordan du skriver?

– Oj, det vet jeg ikke, for jeg fikk aldri til å skrive i Oslo. Men ved et par tilfeller har jeg oppsøkt andre byer og steder, som Cape Town, København og Terracina, og det jeg har merket er at i de store byene blir jeg distrahert. Sol, strand, barer, butikker, opera, teater, kulturminner: for mye å ta seg til, rett og slett. Terracina var fint, for der skjer det nesten ingenting. I Moss har jeg også tilbrakt et par døgn, i et lite anneks. Altså ikke i Moss sentrum, men langt ute på Jeløy. Ja. Kanskje er dette et slags svar. Kjedelig må stedet være. Da skriver jeg.