Det er et sterkt driv i romanen. Sinne, aggresjon, sorg og fortvilelse tyter ut av Karens stemme. Det hele er blitt både nært og brutalt, men samtidig elegant og originalt utformet. En vanskelig kombinasjon som Monica Isakstuen har løst med originalitet og språklig letthet.
Å flytte fra Oslo sentrum til en mindre plass ser ikke ut til å ha vært til det vonde for forfatterskapet til Isakstuen. Som det heller ikke ser ut til å være for en annen bragevinner, Ruth Lillegraven, eller den mye kritikerroste Tiril Broch Aakre. Var det å flytte noe Isakstuen ville eller måtte? «Begge deler,» svarer hun:
– Hva er din «selvpålagte askese»?
– Å bo på et sted hvor jeg ikke blir så lett distrahert. På en måte er livet med små barn, som jeg nå har, blitt et slags hinder i seg selv, men jeg merker at jeg blir særere og særere ettersom tida går, uansett. Jeg har rett og slett ikke et så stort sosialt behov som før, og da passer det godt å bo på et roligere sted. Stort sett vil jeg aller helst være hjemme.
Så fort arrangementet er over, lengter jeg hjem til menneskene mine, til huset, til min egen seng. Jeg har på mange måter blitt en gammel mann.
– Kan du beskrive en gjennomsnittlig arbeidsdag?
Stort sett gjør jeg ett av to: skriver eller er ute på oppdrag. Hvis jeg skriver leverer jeg barn i barnehagen, hvis det er min tur. Ellers setter jeg meg rett ned ved maskinen, med masse kaffe. Så prøver jeg, i noen timer. Rundt lunsj har jeg mistet farta, da begynner jeg å finne på alt mulig annet enn å skrive. Biter negler, vasker klær, tørker av frokostbordet, klapper katten. Leser litt, kanskje. Så skal barna hentes og etter det får jeg i grunn ikke gjort så mye mer enn å leke, kose, slokke branner, hindre dem i å ta livet av hverandre eller oss. Eller katten. Er jeg ute på oppdrag, setter jeg meg enten i en leiebil eller på et tog for å besøke en skole, eller på et fly for å reise litt lenger. I det siste har det blitt mye mer reising enn før, det er gøy. Jeg syns det er stort å få møte lesere over hele landet. Men så fort arrangementet er over, lengter jeg hjem til menneskene mine, til huset, til min egen seng. Jeg har på mange måter blitt en gammel mann.
– Utenfra ser Fredrikstad ut som en bra plass å bo som forfatter. Det er litteraturhus der og flere andre forfattere. Er det en blivende plass for deg?
– Ja, selvfølgelig. Fredrikstad er topp. Dessuten har jeg blitt gift med en mann som kommer herfra og har to av tre barn med ham, så her blir jeg.
– Hva har plassen å si for hvordan du skriver?
– Oj, det vet jeg ikke, for jeg fikk aldri til å skrive i Oslo. Men ved et par tilfeller har jeg oppsøkt andre byer og steder, som Cape Town, København og Terracina, og det jeg har merket er at i de store byene blir jeg distrahert. Sol, strand, barer, butikker, opera, teater, kulturminner: for mye å ta seg til, rett og slett. Terracina var fint, for der skjer det nesten ingenting. I Moss har jeg også tilbrakt et par døgn, i et lite anneks. Altså ikke i Moss sentrum, men langt ute på Jeløy. Ja. Kanskje er dette et slags svar. Kjedelig må stedet være. Da skriver jeg.