Kjell Ola Dahl debuterte i 1993 med det DN kalte storbykrim om arbeidsledige kamerater som kaster seg inn i ulike prosjekter for å skaffe til veie penger. Aftenposten intervjuet da krimdebutanten, som de beskrev som en 35 år trebarnsfar og lærer, og allerede grå i håret. Dahl sier da til Aftenposten: Jeg prøvde meg på en roman da jeg var 22, men ble refusert (sier han med smil – og ikke mord – i blikket). Siden 1993 har Dahl skrevet rundt tjue bøker, bidratt til antologier, og er oversatt til flere språk. Han har skrevet barnebøker, noveller, romaner og sakprosa, men er mest kjent for kriminallitteraturen sin. Når jeg tar kontakt med han om et intervju, er han helt ferskt medlem i Det litterære Råd – og samtidig midt i saueklipping på slektsgården Torgunrud. Der bor han fortsatt sammen med familien sin.
– Hvordan har de første møtene dine i DLR vært?
– De har vært interessante og lærerike. Jeg liker godt dette forumet som utelukkende diskuterer litteratur på litteraturens premisser. Det er fint med ulike perspektiver i diskusjonene. Regelen er at alle er forpliktet til å si sin mening. Det gjør forumet unikt i den forstand at ingen gis rom til å dominere diskusjonen. Samtidig opplever jeg at samtlige medlemmer har engasjement. Vi har også ulike ståsteder sjangermessig og erfaringsmessig. Eneste aberet så langt er at en av og til skulle hatt mer tid til utdypende diskusjoner. På den annen side foregår møtene over en lang ettermiddag og det føles ofte som lenge nok der og da.
– "Ulike perspektiver", sier du. Hvordan vil du beskrive plassen du ser litteratur fra?
– Med perspektiver mener jeg at folk leser forskjellig. I en roman kan jeg være sterkt berørt av tematikken, mens andre fester seg mer ved forfatternes språk og omvendt eller annerledes andre ganger. Men spørsmålet ditt er veldig åpent. Plassen jeg ser litteratur fra er mangeartet for å si det slik. Jeg har holdt på med skriving nå i tjue år. Jeg har innsett at litteraturen i stor grad dessverre er blitt en konsumvare. På den annen side har det muligens alltid vært slik. Balzac harselerte med litteraturens kommersialitet og selvhøytidelighet i alle avskygninger i romanen Tapte illusjoner for snart to hundre år siden. Dickens skrev sine romaner som avisføljetonger. En fin side ved rådsarbeidet er at jeg ikke kan legge vekk bøker jeg misliker eller finner mislykket. Romaner med tydelige slagsider har jeg tidligere ikke giddet å lese ferdig, fordi jeg ser for eksempel språk og litteratur som to sider av samme sak. Et annet eksempel: Som kriminalforfatter må man mestre intrigebygging. En svakhet ved veldig mange skjønnlitterære bøker som utgis i Norge er at intrigen ikke holder mål. Jeg er også av den oppfatning at litteraturen er et sted for enkelte keisere iført nye klær. Det gis ut svake bøker under dekke av litterære betegnelser dystopi eller stream of conciousness. På den annen side er fortsatt noe av det mest fascinerende ved lesing at jeg fremdeles kan la meg forføre og bli dratt inn i bokens univers og rett og slett kobler ut rollen som smaksdommer når jeg leser. Så kan man spørre: hva er det med de bøkene hvor dette skjer? Magi eller godt håndverk? Jeg velger å tro at det like mye har å gjøre med meg selv som med boka. Jeg har alltid vært glad i litteratur, og er en takknemlig leser.
– Hva har du bidratt med i dine første møter?
– Jeg har følt at min mening er kommet fram i sakene vi diskuterer. Utover det er to møter litt lite å bygge på. Det vi diskuterer er litterær kvalitet. Det viser seg – kanskje ikke så overraskende – at selv om de ulike argumentene divergerer, er forfatterne rundt bordet svært ofte er enige i konklusjonen. Tror ikke jeg til nå har opplevd kraftig dissens i avstemmingene
– Hvordan kan det ha seg at dere ofte er enige i konklusjonen, tror du?
– Hvorfor liker mange mennesker den samme musikken? Jeg tror forfattere er gode lesere. Det er ofte derfor de er forfattere. Vi erfarer mange av de samme tingene når vi skriver. Vi har møtt motstand og gjort mange av de samme erfaringene. Vi lærer mens veien blir til og vi lærer mye det samme håndverket. I en vurdering kan vi vektlegge elementer ulikt, men vil ofte enes om hva som holder og ikke holder mål kvalitatitvt.
– Du beskriver en situasjon hvor dere har ulike argumenter i utgangspunktet. Påvirker dere hverandre under diskusjonen?
– Her kan jeg bare svare for meg selv. Jeg lytter til hva andre mener, kanskje særlig om bøker jeg ikke selv opparbeider meg et sterkt forhold til. Det kan være en type bok som ikke nødvendigvis snakker til meg, men som jeg ser kan ha betydning for andre. Jeg mener at man skal yte alle forfatterne rettferdighet. Derfor lytter jeg til både de som liker en bok og de som ikke gjør det. Hvis argumentene er gode vil jeg nok bli påvirket.
– Kan dere få hverandre til å se tekster i nye perspektiver?
– Det tror jeg svaret er ja på.
– Hva har du selv lært om litteratur?
– Et spørsmål som er vanskelig å svare på. For det første opplever jeg at lærer stadig mer om litteratur, både gjennom skriving, lesing og deltakelse i ulike fora – og med tanke på at jeg har holdt på i tjue år med å skrive bøker er det betryggende. Min erfaring er at det alltid er interessant og lærerikt å lytte til forfattere når de uttaler seg om andres eller egne verk. Det har å gjøre med at skriving er så individuelt basert. Prosessene og bøkene er vidt forskjellige samtidig som lesing også er en individuell opplevelse. Dermed finnes det heller ingen fasit på hva som er riktig.
– Du legger formuleringer til grunn for det å lære. Hvor stor del av din person og identitet er språk?
– Jeg har alltid jobbet hardt med språket i mine bøker. Det har å gjøre med at sjangeren jeg arbeider under gjerne defineres ut fra formmessige rammer. Dermed er språket en egen sone som forfatteren kan og etter min mening bør jobbe hardt med. I en roman er det viktig å bygge sterke karakterer, relasjoner mellom karakterene og stedene de opptrer. Dialoger er viktig, riss og skildringer likeså. I kriminalsjangeren er ett av mine idealer samtidig språklig gjerrighet. Å stryke i egen tekst er en sterkt undervurdert kunstart. Det blir slik når man har forbilder som f.eks James M Cain. En digresjon i så måte, men allikevel: I min siste bok om katastrofen på Scandinavian Star – jobbet jeg hele tiden med muligheten av å bli saksøkt av navngitte personer eller bli tatt på sak av norsk påtalemakt. Boken er riktignok sakprosa. Men her ble hver eneste setning målt og veid på både av meg, av redaktør og av jurist. På den annen side: Min identitet er ikke bare litterær. De åtte-ti timene i døgnet hvor jeg ikke skriver, leser eller sover, er jeg gårdbruker. Jeg arbeider med dyr, jorda og tømmer. Dermed vil jeg tro konklusjonen blir at min språklige identitet varierer med hva slags arbeid jeg beskjeftiger meg med i øyeblikket.