Førdagen hadde skrivebloggen Trampolineland dette innlegget: «Lesinga som satte skrivinga i gang». Dette satte ideer i gang i DnF-redaksjonen: Hva med en fast spalte med samme navn? «Det som satte skrivingen i gang». Og hvem passer best til å sette spalten i gang? Vidar Kvalshaug svarer først: «Kona satte skrivinga i gang!» Hva med deg? Kan du komme i gang igjen, etter ferien, med å svare på det samme spørsmålet? 
Når jeg leser kunstnerintervjuer der det sies “Kona er min beste kritiker”, pleier jeg å putte det i samme kategori som utsagnene “Bikkja er min beste venn”. Men vent:
Jeg og familien min kjører fra Kristiansand til Oslo. Det har vært en lang tredvegradersdag i Dyreparken i Kristiansand. Med tre barn slumrende eller sovende i baksetet, griper jeg manus og rekker det til henne. Innen vi når Drammen er hun et godt stykke på vei. Jeg spiller Eldkvarn lavt for ikke å forstyrre noen av dem og lytter etter grynt, brå bevegelser, pusten hennes og andre ytringer. Hun har enkelte innspill og de er gode, ikke ulikt innspillene fra forlaget.
Partnerens lesing er kanskje den viktigste. Det er ikke bare et manus, men en bunke eksamenspapirer du gir fra deg, et langt document som forteller litt om hva du har bedrevet de siste årene, en rettferdiggjøring av all tiden du har brukt alene i skapingens navn. Noen driver med fluefiske, men det er ikke forventet at de bringer hjem middag. Andre ser mye football, og mange partnere håper de slipper å høre noe mer om det. Når du er forfatter, er det annerledes. Partneren forventer noe av seg, for din egen del, for sin del og kanskje for kritikeren og publikums del.
Samme hvor hipt det er blitt å være forfatter de siste årene, har yrket fortsatt underdogens ansikt og vesen når det kommer til det rent prosaiske. Man må vise kortene. Partneren din leser ikke bare det som står i manus. Nei, partneren leser inn i manus om du, forfatteren, viser fremgang, om du har brukt tiden godt, om du har vist en utvikling som menneske og i forståelsen av alt som menneskelig er. Det er hele din yrkesmessige eksistens og posisjon i familien som er satt i spill.
Dagen etter en kort natt oppsummerer hun til en utydelig, men likevel tilfredsstillende beståttkarakter. Og det er greit. Trenger ikke detaljene, jeg vil bare ha hennes vesle dæsj entusiasme og at hun forstår at det på ingen måte, unasett hvordan det skal gå med denne romanen, ikke har vært bortkastet familietid. For mange av oss er det familietid, egen søvn og social tid vi låner av. Mange av oss har jobb ved siden av for å få hjulene til å gå rundt. Det betyr ikke at skrivingen ikke er viktig nok. Det betyr bare at enhver tilbakemelding blir ekstra viktig siden man på et eller tidspunkt i livet, før man ble fanget av dette yrket, kunne valgt fluefiske og fotball og vært lykkelig uvitende om alt annet.
Dagen etter kribler det i meg. Jeg har lyst til å sette i gang etter fire ukers ferie hvor macen bare har vært brukt til å laste inn feriebilder og hvor jeg ikke har åpnet en eneste skjønnlitterær bok. Derfor våknet jeg kl 0500 i dag. Det er en ny lyst her til å begynne, og det tok sin tid.
Innrømmelse: i ferien kladdet jeg to novelleideer i stikkeords form i mobilens notatfelt.
Nå er det romanen som gjelder. Kona er, uten at hun helt vet det, den siste øktas igangsetter. Bikkje har jeg ikke tid til de neste årene.
