Når ga du ut din første skjønnlitterære bok og når begynte du å skrive kritikk?
Jeg debuterte med en diktsamling Æ æ å i 2012. Og jeg publiserte min første anmeldelse i Klassekampens Bokmagasin i 2013.
Er du en forfatter forkledd som kritiker eller en kritiker forkledd som forfatter?
Jeg er en forfatter som skriver kritisk og en kritiker som skriver litterært, Pierre Cardin, løs i snippen og stram i beltet. Jørgen Hattemaker og Kong Salomo – jeg er for å være lærer og student, gammel og ung, entusiast og bøddel, forfatter og kritiker, livet i seg selv er begrensende nok.
Hvordan er det å forene de to rollene, både rent praktisk og sosialt?
Jeg syns ikke det er vanskelig å fordele de to rollene for meg selv (har vi ikke alle et utall roller?). Jeg er interessert i litteratur, komma, både i å skrive og lese og skape og vurdere. Rent praktisk så er kritikk brødarbeid og skjønnlitterær skriving for en utgift å regne om man skal tenke tidsbruk i forhold til inntekt. Sosialt er jeg forfatter, ikke kritiker, med mindre jeg er en kameleon, som Boy George eller skilpadde som Lonesome George.
Gjør det deg til en bedre eller dårligere kritiker at du også er forfatter? Og omvendt?
Jeg tror det fungerer skjerpende på egen skriving at jeg er kritiker. Men skjerpende kan også bety mer ufri! Forfatterkritikeren har en mil med historie, det er ikke akkurat originalt. Men det å være kritisk i skjønnlitteraturen, eksplisitt og skitten, hadde jeg ikke ‘turt’ (les: gjort) om jeg ikke også hadde publisert anmeldelser. Man blir vant til å bade i brakkvann, men det betyr også at man vet når på døgnet de friske havstrømmene kommer i bølgene fra Danskebåten.
Leser du det du selv skriver med samme blikk som du leser det andre skriver?
Nei. I den skjønnlitterære skrivingen vil jeg arbeide med kunst, så da vektlegger og leser jeg etter intuisjon, vågemot, frekkhet og fromhet, klokskap og visdom, spøkefullhet. Når jeg leser andres bøker kritisk så er det også for å presentere et verk for noen andre, da vil jeg se etter hvordan verket står i forhold til litteraturhistorien, samtiden, eventuell relevans, særegenheter og forhåpentligvis noen idiosynkrasier i det aktuelle verket. Å lese seg selv åpner for en helt annen type dumhet og feeling enn å skulle anmelde en bok.
I flere tekster i Menneskets nett, skriver Jan Kjærstad om at noen kvalitetskriterier (som «troverdighet») ser ut til å anvendes oftere av norske kritikere enn andre (som «besynderlighet»). Hvilke kriterier opererer du med når du bedømmer andres bøker?
Overraskelse! At jeg ikke vet hva neste setning er før jeg leser den. Troverdighet begrenser seg til et ganske snevert realistisk prosaunivers, etter min mening. Besynderlighet må jeg google, vent litt, der ja, aha, det var ca. det jeg mente med overraskelse, takk Kjærstad!
Skjer det at du angrer på vurderinger du har gjort?
Ja, tidlig i min besynderlige kritiske karriere kom jeg til å skrive at en debutant var for ung til å debutere. Sånt bør sies mellom linjene, og er ofte ikke forfatterens, men forlagets feil. Senere fikk jeg høre hvordan det hadde stoppet skrivingen for den aktuelle forfatteren. Kritikk bør anspore til bedre litteratur ikke arbeide mot litteraturen. Kritikken bør prøve å forstå og samtidig foredle litteraturen, gjøre den bedre. Som forfatter lærer jeg selv mye av å lese gode kritikere, både i avis, tidsskrift og bokform, fra Aristoteles via Samuel Johnson til CBBE – merk hvordan det høres ut som et narkotikum: Carina Beddari & Bernhard Ellefsen!
Hvorfor gir rusen fra CBBE en god tripp?
Trippen fra CBBE begynner gjerne som en downer! Så glir den over i en epifanisk fase med klarsyn og overblikk, man innser sine skrivefeil og mangler, og leser ergerlig med kritikernes knuste briller, mens man banner og mumler at neste gang, neste gang, skal jeg lure også dem til å forstå de grensesprengende dybdene av mitt overordnede etisk-estetiske virke, sann mine ord, spis mine hatter! Altså en upper mot slutten der. Og så dakapo.
Hvilken rolle spiller litteraturkritikken i dag?
For litteraturen – som seriøs kunst som vil si noe sentralt om å være menneske – er den nesten umistelig, men akkurat det går definitivt begge veier!
Intervjuet er gjort av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.