I et forslag til årsmøtet skriver Kjartan Fløgstad:
Til årsmøtet i DnF
I samsvar med regjeringsvedtak av 26. februar 1943 skulle det etter frigjeringa takast eit administrativt oppgjer for å gjenoppretta lovlege forhold i offentleg teneste. Anordninga galdt også selskap, foreningar, stiftingar og og samanslutningar. I DnF blei 14 NS-medlemmer ekskluderte straks etter frigjeringa. Etter grundig behandling i organisasjonen gav Æresretten i foreninga 17 andre mildare grader av påtale og refs. Det er dette demokratisk fatta vedtaket styret i DnF hausten 2018, utan å spørja medlemmene, bed om orsaking for og vil oppheva. Slik oppkastar styret i DnF seg til ”Æresretten av 2018” og stemplar handlingane til det demokratiske fleirtalet av våre kollegar i 1945 med uttrykk som ein ”skamplett” og ”uhyrligheter”.
Offentleg ordskifte vinteren 2018-2019 har dertil vist at DnF har fatta sine vedtak på sterkt sviktande grunnlag. Her handlar det ikkje om enkeltpersonar, men når ein flyttar historiske merkesteinar, kan litt av kvart komma for dagen. Gjennomgang av arkivet etter æresretten av 1945 og av landssvikarkivet viser at forfattarane Ejlert og André Bjerke anonymt sto på lønningslista til forlaget Gunnar Stenersen, som med pengar frå Wehrmacht og rikskommissar Terboven var ein effektiv propagandamaskin for nazisme og tysk okkupasjon. Av den grunn var forlaget ramma av litterær boikott frå andre enn nazistane. I tillegg har boka En antisemitt trer frem av Jan-Erik Ebbestad Hansen frå 2018 vist det fulle omfanget av ”den sterkt zebrastripete” Alf Larsens antisemittisme.
Skal eit styrevedtak i 2018 forplikta DnFs medlemmer til å be litterære brakkebaronar og antisemittar om orsaking? Skal tilfeldige aktivistiske ikkje-medlemmer som tidlegare styremedlem i Alf Larsens Litterære Stiftelse og André Bjerkes biograf få styra Forfattarforeningas omgang med si eiga historie?
Eg meiner at dette er sterkt kritikkverdig og ser fram til ei avklåring frå styret.
Styrets innstilling:
Etter den andre verdenskrig var det flere forfattere som ble dømt av rettsapparatet for nazistiske handlinger. Enkelte forfattere ble ikke dømt etter norsk lov, men fikk likevel sine «dommer» for påståtte unasjonale holdninger og handlinger av Den norske Forfatterforening ved foreningens æresrett. Den 15. november 2018 unnskyldte Den norske Forfatterforening Æresrettens beslutninger som i 1945 rammet 17 forfattere.
Unnskyldningen rettet seg ikke mot hva disse 17 forfatterne hadde sagt eller gjort. Unnskyldningen rettet seg mot det faktum at Den norske Forfatterforening ved sin egen private æresrett, på til dels sviktende faktagrunnlag, uten tilstrekkelig hjemmel for sine vedtak, med klare mangler på kontradiksjon og med en saksbehandling som på ingen måte tilfredsstilte selv datidens fundamentale regler for habilitet, satte seg til doms over 17 forfattere på en måte som setter alle rettssikkerhetsprinsipper til side.
Selv om Æresretten ble etablert ved flertallsvedtak i foreningen i 1945, står styret fast ved at det nå, 73 år etter krigsoppgjøret, var på tide å unnskylde denne form for selvjustis som ikke bør forekomme, selv om den i sin tid hvilte på foreningsdemokratiske vedtak.