«I dag ba Forfatterforeningen om unnskyldning til 17 forfattere som urettmessig ble dømt av sine egne kolleger.» Så het det på Den norske Forfatterforenings hjemmesider etter at man ved foreningens 125-årsmarkering 15. november 2018 hadde fremført sin unnskyldning for «den urettferdighet og vilkårlighet som preget den såkalte æresretten umiddelbart etter krigen».
I tråd med den norske regjeringens politikk skulle det i 1945 foretas et administrativt oppgjør for å gjenopprette lovlige forhold etter at okkupasjonen var over, også i selskaper, foreninger og stiftelser. Personer som under okkupasjonen «hadde stelt seg slik» at de ikke var verdige til å ha offentlig stilling eller verv etter krigen, skulle ekskluderes. Etter en uravstemning blant medlemmene, oppnevnte Forfatterforeningen en æresrett.
De 14 foreningsmedlemmene som hadde vært med i NS, ble uten videre ekskludert. Det som ble kalt mildere tilfeller av svikt, kvalifiserte for midlertidig utelukkelse eller erklæring om misbilligelse. Av de 15 refsede som ikke var medlemmer av NS, fikk fire medlemmer karantene i fra fem til ett år, fem medlemmer fikk publiseringsforbud fra et halvt år til to år og seks medlemmers holdning ble beklaget.
«Æresretten var ingen rett, men en skamplett», het det i rapporten fra Forfatterforeningens arrangement i november 2018, «det kom tydelig frem da et panel ledet av tidligere DnF-leder Thorvald Steen presenterte uhyrlighetene som fant sted i DnF etter annen verdenskrig.» Da man skulle synliggjøre «uhyrlighetene», vendte man seg til sakene som omhandlet Alf Larsen, André Bjerke og hans far Ejlert Bjerke.
Det er liten tvil om at det ble begått feil i æresrettens saksbehandling i 1945. Det er heller ingen tvil om at slike utenomjuridiske prosesser nå kan fremstå som problematiske. Men det er et godt stykke fra en beklagelse over at slikt i det hele tatt fant sted, til de beskrivelser DnF strødde om seg med da de skulle beklage. Underveis glemte man simpelthen sakenes realiteter.
Som fremste sannhetsvitner ved arrangementet der Forfatterforeningen beklaget sin æresrett, sto Peter Normann Waage, som nylig utga sin biografi over André Bjerke, og advokat Cato Schiøtz, som har viet stor kulturell innsats til å formidle nettopp Bjerke og Larsen med vekt på deres tilknytning til antroposofien. Hvor veloverveid var det av DnF å overlate eksemplifiseringen til to som har sett det som en hovedoppgave å erklære Alf Larsen, Ejlert og André Bjerke for uskyldige for anklagene som ble rettet mot dem i 1945?
Beklagelsene overfor Alf Larsen, Ejlert og André Bjerke ble da også umiddelbart brukt til å erklære «rehabilitering». Fortiden var opp- og avgjort.
Sommeren 1945 oppnevnte Justisdepartementet en «Nemnd for utrenskning i kunstnerorganisasjonene», bestående av lagmann Erik Solem, høyesterettsadvokatene Leif S. Rode og Fredrik H. Winsnes som skulle bistå kunstnerorganisasjonene som rådgivere. Forfatterforeningen oppnevnte altså en æresrett som besto av Francis Bull, Einar Skavlan, Sigurd Christiansen, Alex Brinchmann, Georg Brochmann og Nils Johan Rud. Beslutningen ble sendt ut på uravstemning til 155 medlemmer, av disse svarte 117, og av disse var 94 prosent for opprettelse av en æresrett.
NS-medlemmene ble altså ekskludert. Navnene på dem som ble dømt for mildere tilfeller av svikt skulle ikke offentliggjøres. På møtet i desember 1945 ble de siste sakene behandlet, og det ble hevdet at begge parter måtte bli hørt. Dette ble avvist ved å vise til at Æresretten var oppnevnt med overveiende flertall ved uravstemning som hadde gitt den mandat til å treffe bindene vedtak. Det ble også hevdet at de tre juristene hadde godkjent dommene. Dessuten kunne dommene appelleres. Med 27 mot 12 stemmer ble de siste avgjørelsene godkjent. Noen saker som var behandlet av appellutvalget i Norges Kunstnerråd, ble behandlet så sent som 16. desember 1946. Av de 15 refsede som ikke var medlemmer av NS, fikk fire medlemmer karantene i fra fem til ett år, fem medlemmer fikk publiseringsforbud fra et halvt år til to år og seks medlemmers holdning ble beklaget.
Alle avgjørelser i æresretten av 1945 ble vedtatt av et flertall av medlemmene etter grundig behandling i DnF. Unnskyldningen fra DnFs jubileumsmøte i 2018 kan ikke forstås annerledes enn som en streng dom over dette flertallet. På grunn av prosessen fremstår det som særdeles uklart hva Forfatterforeningens styre har vedtatt i 2018. Beklager den nedsettelsen av en æresrett, eller gjelder beklagelsen også avgjørelsene i enkeltsaker? Kan et styrevedtak i det hele tatt oppheve et demokratisk vedtak gjort 73 år tidligere?
Den skriftlige dokumentasjon som er lagt frem, bygger både på svært selektiv bruk av kilder og forsvunnet kontekst. Hva gjelder det siste, er Sigurd Hoels innlegg på et hemmelig forfattermøte våren 1943, «Forfatterstreik?», et egnet sted å begynne. Da denne ble trykt som artikkel i 1945, opplyser Hoel i en vignett at det ikke ble vedtatt forfatterstreik på dette møtet. Da Gyldendal ble nazifisert våren 1942, hadde gyldendalforfatterne alt svart med effektiv streik, bemerker Hoel. Dette er også bekreftet fra andre kilder. Tiden Forlag ble stengt av tyskerne alt i 1940. Situasjonen var dermed at omtrent halvparten av norske forfattere var i streik, den andre halvparten fortsatte med å utgi bøker som før.
Hoel beklaget at forfatterne ikke dannet en fast front, og at den norske litteraturen som ble utgitt på norske forlag, ikke hadde bidratt til å styrke «kampfronten i landet». Situasjonen var skjerpet, sensuren ble stadig utvidet og ble strengere, flere og flere bøker, norske og utenlandske ble beslaglagt, teatre ble nazifisert, publikum streiket, også danske aviser ble forbudt, osloavisene ble nazifisert eller tvunget til å gå inn. Forfatterne på ikke-nazifiserte forlag måtte bestemme seg, skulle de utgi bøker høsten 1943? Hoels linje vant ikke frem på møtet, men da også Aschehoug ble nazifisert, svarte forfatterne med boikott.
Diskusjonen Hoel innledet til, gjaldt utgivelser på ikke-nazifiserte norske forlag. At medlemmer av foreningen skulle gi ut bøker på naziforlag opprettet under krigen, var ikke oppe til diskusjon; det var utelukket.
Det kan derfor være særlig grunn til å stille spørsmål ved hvor grundig DnFs panel har gått inn på hvorfor Ejlert og André Bjerke i første omgang ble refset i 1945. Opphevelsesvedtakets begrunnelse bygger på Dag Solhjells og Hans Fredrik Dahls bok Men viktigst er æren. Oppgjøret blant kunstnerne etter 1945 og Peter Norman Waages André Bjerke. I kampens glede, som bidrar med lite nytt utover det som står hos Solhjell og Dahl.
Men først Alf Larsen. Æresretten av 1945 finleste redaktør Larsens kommentarer i tidsskriftet Janus. Der fant de mer enn nok til å dokumentere at Larsen ikke akkurat hadde fulgt noen motstandslinje.
Allerede høsten 1940 hadde han erklært at «der var flere enn de som nu gjør revolusjonen der så den frem!» I 1941 hadde han gitt uttrykk for at «Den som ikke kan se at diktaturet i dag er en verdenshistorisk nødvendighet, men bare hyler op om sin tapte frihet og undertrykkernes skjendighet, han har ingen betingelse for å danne en ny menneskerace.» Om fangene på Grini skrev han at «Nu faller hoderne for den nye guilliotine, og hvem tør si at de faller med urette?» Med «førerprinsippet», foreslo Larsen, ville «det enkelte individ atter komme mer til sin rett». Det finnes mer, men også utover sine offentlige ytringer uttalte Larsen seg friskt. Forleggeren Henrik Groth fikk i 1941 beskjed om at «Nazismen er jødedommens største, jeg hadde nær sagt endelige seir i verden.»
Selv mente Larsen etter krigen at han fortjente en påskjønnelse for sine holdninger, men æresretten av 1945 felte likevel dom, selv om den må sies å ha vært svært mild. Forfatteren fikk reprimande for å ha kommet med ytringer som var egnet til «å svekke den moralske motstandsvilje og kunne tas til inntekt for fienden». Hans holdning ble beklaget.
Takket være Jan-Erik Ebbestad Hansens En antisemitt trer frem (2018), en særdeles grundig gjennomgang av Larsens tankegods, vet vi nå adskillig mer om mannens politiske og antisemittiske holdninger under krigen. Også tidsvitner har bekreftet disse. Likevel har æresretten av 2018 valgt å beklage at Larsen fikk reprimande av æresretten av 1945.
Ejlert og André Bjerkes problemer oppsto på grunn av samrøre med Gunnar Stenersens Forlag. I sin biografi om sistnevnte forfatter legger Peter Normann Waage ikke skjul på at Gunnar Stenersens Forlag var nazistisk, men hans tilforlatelige formulering om at de «utga en rekke forskjellige bøker, men spesialiserte seg på oversettelser fra tysk», kan være valgt med omhu. Det er heller ingen tegn til at Waage har ønsket å gå saken etter i sømmene, for eksempel ved å undersøke Stenersens landssviksak.
Hverken Solhjell/Dahl, Waage eller den nye æresretten går nærmere inn på Gunnar Stenersens Forlags virksomhet. Forlaget hadde avtaler med Reichskommissariatet og Wehrmacht om utgivelse av blant annet en soldatalmanakk for de tyske soldatene i Norge. Opplaget ble på 1 200 000 i løpet av krigsårene. Fra tyske konti i Norges bank ble det i løpet av krigen utbetalt nesten 2 millioner kroner (i dagens pengeverdi om lag 43 millioner kroner) til forlaget.
Reichskommissariatet hadde også en kulturavdeling, og det var i samarbeid og på oppdrag fra den at Gunnar Stenersens Forlag fikk i oppdrag å oversette og utgi klassisk tysk skjønnlitteratur, en romanserie og tre bind med noveller (dette innbefattet ikke litteratur skrevet av tyske forfattere som var brent på Det tredje rikets bokbål). Som forskudd mottok forlaget nær 300 000 kroner (om lag 6,5 millioner kroner i dagens pengeverdi) fra Terboven. I 1942 sendte Gunnar Stenersen som kommissarisk leder av Forleggerforeningen ut forbud til bokhandlerne om å stille ut og legge frem for salg nordamerikansk og engelsk litteratur i oversettelse eller original.
Gunnar Stenersens Forlag hadde gjennom Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet en tilsvarende ordning som med rikskommissariatet og Wehrmacht om utgivelse av politisk litteratur for Nasjonal Samling. Departementet fungerte som en innkjøpsordning for Gunnar Stenersens Forlags skolebøker i den nye tidens ånd og for den nasjonalsosialistiske litteraturen, tyskoversatt og hjemmeavlet, som ble sendt til skoler og biblioteker. Forlaget drev også Folkeboksamlingenes Ekspedisjon som bandt inn og distribuerte bøker til lærerværelser, folke- og skolebibliotekene. Dette var en svært effektiv måte å spre nazilitteratur på. Forlaget var et sentralt redskap i forsøket på å nyordne Norge.
Forhåndsbetaling og bestilling av bøker for Quisling-regimet og de tyske okkupantene dannet hele grunnlaget for Gunnar Stenersens Forlag. De utga Terbovens tale 25. september 1940, Nyordningen i Norge og første bind av Quisling har sagt i 1940. I 1941 utkom Hitlers Min kamp. Gunnar Stenersen uttalte da også i slutten av 1940 at han helt og holdent hadde spesialisert seg på ideologi. I 1942 uttalte han at hensikten med forlaget var å samle og fremme en kontinuerlig utgivelse av norsk ideologisk litteratur som de andre forlagene synes å vise liten forståelse for.
Ingen norske skjønnlitterære forfattere ga ut bøker på Gunnar Stenersens forlag. Forlaget ble opprettet i 1940, men var i virkeligheten et nytt navn på J.M. Stenersens forlag, personalet var det samme. Bare nazister ga ut bøker på dette forlaget under krigen. De eneste DnF-medlemmer som ikke var medlem av Nasjonal Samling som vi har klart å finne ut at arbeidet for dette forlaget, var Ejlert og André Bjerke.
Det var dette forlaget som under krigen betalte Ejlert og André Bjerke et oversetterhonorar på i alt 33 580 kroner (i dagens pengeverdi om lag 740 000). Alle oversettelsene Ejlert Bjerke hadde tatt på seg, var så arbeidskrevende at han ikke maktet alt på egen hånd, men «overdro en ikke ubetydelig av mine oppdrag til habile kollegaer», skrev han til æresretten. Dette ble ordnet slik at han mottok pengene fra Stenersen og betalte videre til sine underleverandører. Ble slike opplysninger gitt av panelets redegjørelse på jubileumsmøtet? Alle opplysninger er hentet fra landssviksaken mot Gunnar Stenersen som ble siktet for ervervsmessig virksomhet for fienden. Den er fritt tilgjengelig på Riksarkivet, men hverken benyttet av Waage eller Solhjell/Dahl.
Heller ikke DnFs arkiv, som omfatter arkivet etter æresretten, er gjengitt på adekvat vis. Også her har Waage underslått en rekke opplysninger i sin Bjerke-biografi. Vi skal ta det punkt for punkt.
Sommeren 1945 gikk styresmaktene til bokettersyn i Gunnar Stenersens Forlag. De gjengir lister over utbetalinger til navngitte oversettere, men denne kan ikke være komplett. Blant annet mangler Ewald Sundberg som oversatte Erich Gritzbachs Hermann Göring. Mannen og verket, og ellers er kjent som medlem i Quisling-styrets språknemnd, for både bokmål og nynorsk!
Saken mot far og sønn Bjerke dreide seg fra først av om oversettelse av Fänrik Ståls sägner av den finske forfatteren Johan Ludvig Runeberg, en bok som i 1943-44 var langt fra ideologisk nøytral. Den ble delt ut gratis som moralsk støtte i frontutgave til finske soldater som kjempet på nazistenes side i fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen. Gunnar Stenersens utgave er blitt karakterisert som en kaffebordutgave til møblerte NS-hjem.
Det var Axel Brinchmann som behandlet saken mot Ejlert og André Bjerke. Som forfatternes fremste tillitsmann under krigen ble Brinchmann regnet som i overkant taktisk i møte med de nye makthaverne. Han har mange hensyn å ta. I kopi av brev fra sommeren 1945 skrev han til Ejlert Bjerke at han «fra første stund har prøvet å vise dig og din sønn all den rettferdighet og de hensyn som et vennskap betinger. Jeg vet at jeg på mange måter har hjulpet saken inn i et leie som har vært til hjelp både for André og dig». Deretter la han til: «Hva imidlertid Forfatterforeningens æresrett ikke kunne komme forbi var ditt rent forretningsmessige forhold til Stenersens forlag. Dette at du har latt dig engasjere av et nasistisk forlag til å arbeide …». Brinchmann brukte altså sitt vennskap til å ta de to i forsvar overfor de andre medlemmene av æresretten som ønsket en strengere reaksjon mot far og sønn.
I den omfattende korrespondansen med Ejlert Bjerke viste Brinchmann også til sitt møte på Ilebu med Gunnar Stenersen, som ikke ville oppgi navn på sine oversettere til æresretten. Dette hadde Stenersen lovet dem. Det er nærliggende å tolke dette dithen at oversetterne visste at de gjorde noe utilbørlig ved å arbeide for Stenersen. Ejlert Bjerke uttalte imidlertid i et senere brev til Brinchmann at han ikke hadde forlangt noe æresord fra Stenersen.
Under gjennomgangen av regnskapene til Gunnar Stenersens forlag som en forberedelse til landssviksaken, ble det kjent at Ejlert Bjerkes forbindelse med Stenersen hadde vært adskillig mer omfattende. Det kom ifølge Brinchmann «på alles munn», det ble en ren «sensasjonsbombe» at i «tidsrommet 28. juni 1941–9. april 1945 har han arbeidet anonymt for N.S. Forlaget Stenersen og av dette forlaget mottatt kr 23.680 for oversettelsene», i tillegg til det far og sønn hadde fått for Fenrik Stål.
Dette hadde Ejlert Bjerke holdt skjult for æresretten, og Brinchmann skrev til Bjerke at det hadde «forverret i kollossal grad din og indirekte din sønn Andrés stilling». Æresretten måtte 27.10.45 slå fast at Ejlert Bjerke hadde «drevet en meget utstrakt oversettelsesvirksomhet» for Stenersens forlag. Det er «meget klanderverdig» når det var «absolutt forfatterstreik overfor de nasistiske forlag».
I et privatbrev gir Hans Heiberg, senere formann i DnF, et uttrykk for hvordan denne profitørvirksomheten ble ansett av foreningens medlemmer. Han skriver at Bjerke har fått et «påfallende stort honorar for sitt anonyme arbeide» for oversettelsen av Fenrik Stål og karakteriserte arbeidet som «i klasse med brakkebaroner.»
Æresrettens votum ved Brinchmann 14. desember 1945 lød: «Æresretten finner at saken mot Ejlert og André Bjerke faller inn under eksklusjonsparagrafen i forfatterforeningens lover, men har bestemt seg for at forholdet kan ordnes» ved overføring av oversetterhonoraret til Landsinnsamlingen for skadelidde. I tillegg til at de to ikke utga bok i løpet av et år, og ikke under noen omstendigheter før boten var betalt.
På vegne av sin gamle venn har Brinchmann også forhandlet med Nygaard på Aschehoug om forskudd til far og sønn, men dette avviser Ejlert Bjerke. Det hører med til historien at både Ejlert og André Bjerke hadde fått antatt hver sin bok til utgivelse på Aschehoug i 1945, men at utgivelsene ble stilt i bero på grunn av æresretten.
I sine brev til æresretten argumenterte både Ejlert og André Bjerke med at litteratur og kunst var uavhengig av politikk og måtte løftes ut av den. Waage synes å være enig i argumentasjonen. Brinchmann svarte at han hadde hørt dette mange ganger, og repliserte at ingen var enig i det. Det virker ikke som om æresretten var klar over at de tyske novellene og romanene var forhåndsfinansiert av Rikskommissariatet for å ensrette kulturlivet. Det går muligens an å hevde at skjønnlitteratur er uavhengig av politikk hvis all skjønnlitteratur er tilgjengelig, men ikke når store deler av verdenslitteraturen er forbudt, som i Norge mellom 1940 og 1945. Å forholde seg til den litteraturen som et naziregime har godkjent, og samtidig hevde at kunsten er hevet over politikken, for så å begrunne sitt virke for naziforlaget Gunnar Stenersens Forlag med samme, er en krevende øvelse.
På forespørsel fra Ejlert Bjerke uttalte Ronald Fangen, den første norske forfatteren som ble arrestert sommeren 1940, på grunn av en artikkel om Fichte i tidsskriftet Kirke og kultur:
«Når du direkte spør meg om jeg synes dere har begått en straffbar handling ved å oversette nøytral skjønnlitteratur for Stenersen forlag – da vil jeg foreløpig ikke svare noe mer enn at jeg under alle omstendigheter synes at det både var galt og dumt å gjøre det. Selv om dette ble avtalt på et tidlig tidspunkt i okkupasjonen, så var det jo helt fra begynnelsen av klart at Stenersens forlag drev en nasjonalt uanstendig virksomhet.»
Waage skal ha honnør for å ha gjengitt dette sitatet i sin bok, men det har øyensynlig ikke gjort inntrykk på ham. Far og sønn Bjerke anket æresrettens avgjørelse. Opprinnelig var det meningen at de tre juristene som var oppnevnt, skulle fungere som ankeinstans, men dette ble omgjort slik at Norges Kunstnerråd utpekte en appellinstans bestående av Hans Heiberg, Klaus Egge og Ulrik Henriksen. Disse skulle eventuelt kunne rådføre seg med juristene. Ejlert og André Bjerke ble spurt om de kunne godta denne appellinstansen, og svarte bekreftende i brev av 25. april 1946. Også dette ble underslått av podiet på DnFs jubileumsmøte. André Bjerke endte opp med å slippe å tilbakebetale inntekten fra det anonyme oversetterarbeidet for Gunnar Stenersens Forlag, med henvisning til hans motstandsdikt og at han alt hadde sonet ett års publiseringsforbud. Nå har de begge fått DnFs beklagelse, med karakteristikken «uhyrlig» om dommene som den gang falt. Spørsmålet er om ikke Forfatterforeningen har latt seg bruke i Schiøtz’ og Waages kampanje for å rehabilitere sine forfattere.
Som de fleste andre som ble klaget inn for æresretten, erklærte Alf Larsen, Ejlert og André Bjerke seg for uskyldige og antinazister i sjel og sinn og i sitt indre.
Kilder:
Alex Brinchmann og Sigurd Evensmo, Norske forfattere i krig og fred, 1968.
Sigurd Evensmo, Gyldendal og gyldendøler, 1974
Sigurd Hoel, «Forfatterstreik?», i Tanker i Mørketid, 1945.
Landssviksaken angående Gunnar Stenersen, Riksarkivet.
Arkivet etter Æresretten i DnFs arkiv, Nasjonalbiblioteket.