Møt medlemmer

Lars Mytting: Om å skrive fjorårets mest solgte norske roman

I 2020 solgte Lars Mytting flere romaner enn noen annen norsk forfatter. I dette intervjuet forteller han om å skrive (og lese) bestselgere, om egne litterære favoritter, om bruk av dialekt og drømmen om en ny, eh, gammel motorsykkel.

Av Tom Egeland
Lars Mytting. Foto: Julie Pike/Gyldendal

Den bestselgende norske skjønnlitterære forfatteren i fjor var Lars Mytting. «Hekneveven» har et samlet opplag på rundt 100.000 og ble bare slått av Lucinda Rileys «Solsøsteren».

Klikk på lenken for å lese om 2020s mestselgende skjønnlitterære bøker.

– Gratulerer som landets mestselgende norske skjønnlitterære forfatter i 2020. For å spørre som sportsjournalistene: Hvordan føles det?

– Prøver å stenge det litt ute. Det beste er å vite at jeg har skapt noe som gir andre glede. Jeg er vel ikke typen til å feire med hvite benklær og longdrinks. Skulle egentlig ønske jeg var det, men får ikke ro på meg før jeg er ferdig med neste bok.

«Imponerande romankomposisjonar»: Les Marta Norheims NRK-anmeldelese av «Hekneveven» her.

Lars ble født i 1968 på Fåvang i Gudbrandsdalen. Han arbeidet som journalist og forlagsredaktør før han selv debuterte. Hans første roman, «Hestekrefter» (2006), hentet handling fra en bensinstasjon i Gudbrandsdalen. Den gikk i fire opplag og ble oversatt til flere språk. Fra 2008 har han vært fulltidsforfatter.

Les mer om Lars på hans egen nettside.

«Vårofferet» (2010) oppfylte ifølge Lars «alle kriterier for den vanskelige andreboka. Tung å skrive, mørk i innholdet, solgte lite, men er etterhvert blitt gjenoppdaget.»

Med «Hel ved» (2011) eksploderte det. Den ble tiårets mestselgende sakprosabok i Norge, og har internasjonalt solgt over 700 000 eksemplarer og er oversatt til (minst) 16 språk. Med sine tre siste romaner – «Svøm med dem som drukner» (2014), «Søsterklokkene» (2018) og «Hekneveven» (2020) – har Lars Mytting plassert seg i den salgsmessige elitedivisjonen. Ifjor slo han til og med Jo Nesbø.

– Tror du suksessen har forandret deg og/eller litteraturen din på noe vis?

– Næh, vanskelig å si. Jeg tror jeg ville skrevet det samme i de neste bøkene uansett. Men jeg ville nok kjent en smule fortvilelse over å ikke nå ut til folk. Men en ting var veldig viktig. Friheten i å ikke være helt skrapa blakk. Med «Hel ved» ble jeg selvforsørgende og kunne sitte i ro og fred og klekke ut den romanen [«Svøm med dem som drukner» ] som jeg hadde ønsket å skrive i 10– 15 år. Jeg var svært nervøs ved den utgivelsen. Om den hadde blitt en flopp, etter å ha solgt mange opplag av vedboka, så vet jeg at både lesere og forlag hadde ønsket at jeg skulle skrive sakprosa istedet. Men jeg har alltid hatt sterkest driv, flest klare ideer og mest lyst, til å leke fram nye romanunivers.

– Når du tenker ut og ikke minst skriver en ny roman – hvor bevisst er du på å nå ut til mange lesere? Sagt på en annen måte: Prøver du bevisst å skrive bestselgere?

– Jeg tror det bare blir tynn og lettgjennomskuelig formelskriving hvis man «prøver å lage noe som selger». For det eneste man da kan gjøre, er å ta noen elementer som har solgt før, og fortelle dem på en måte som har solgt før, og prøve å gjøre det til sitt eget. Og det er det jo ikke. Ens eget, altså. Om du ser på de viktige gjenstandene og stedene i «Hekneven», så er de jo aldeles ukule og uhippe. Om man kommer i resepsjonen på et forlag og sier «jeg har et manus der folkene er besatt av gamle oppstadvever og ysterier og kammerladergeværer» så vil nok markedsavdelingen rynke på nesa, for de er som regel trimmet til å gjenta tidligere suksesser. Men det er jo det omvendte som er moro. Å ta det altfor sære, eller det som er helt opplagt, det som står rett i ansiktet på folk, og gi det nytt liv. Likevel skal jeg innrømme at jeg av og til smetter inn litt konfekt jeg tror folk flest vil like. I et tidlig kapittel på «Hekneveven» er det for eksempel en gravåpning. Det var bakt inn i forrige bok at det kom til å skje, men likevel var det en ekstra glede i å skrive den ut. Nesten ingen leser sier nei til en god gravåpning.

Litterært setter Lars pris på nyere amerikanske forfattere som Cormac McCarthy, Chris Offutt og Annie Proulx. Like stor glede har han av det han kaller fabulerende litteratur: Carlos Ruiz Zafon, Mikael Niemi, Peter Høeg. Blant poetene setter han James McMurtry, Bob Walkenhorst, Mark Olson, Steve Earle og Lucinda Williams høyt.

– Hva må til for at en bok skal bli en superbestselger?

– Jeg har lest et par amerikanske kioskromaner som selger i milliontall, og likte hverken språk eller intrige. Det var påstander i stedet for handling, referat og ikke skriving. Likevel funker det jo – for ekstremt mange lesere også – men på hvilket emosjonelt plan det funker for dem, det fatter jeg ikke helt. Jeg ser ikke så mye på det, driver bare med mitt, sitter i ukevis og filer på språket, og dessuten jobber jeg mye med en bestemt faktor, og det vel noe av det mest grunnleggende i all historiefortelling gjennom alle tider: Å anrette sekvensene slik at de ikke blir kunstig avkappet, eller kommer i kalkulert eller juksete rekkefølge, men slik at leseren hele tiden undrer seg: Hva skjer videre? Jeg leste et sted et intervju med en psykolog, som sa at noe av det som satte sterkest drivkraft i mennesker var å ikke få vite hvordan noe endte. Jeg tror det ligger en dyp, dyp trang i oss til å forstå hele utfallet av en handling, rett og slett fordi vi behøver denne kunnskapen for å føre oss i verden. Det stammer sikkert fra mer primitive tider da naturen var ukjent og farlig, men det er helt greit, kanskje bedre, å ikke prøve å forklare denne trangen, bare erkjenne at den er der, og fortelle slik at nysgjerrigheten holder seg.

Lars Mytting er en av få norske forfattere som er genuint bilinteressert. Blant annet eier han tre engelske biler. Neste spørsmål faller derfor naturlig:

– Har du unnet deg noen nye biler?

– Endelig et interessant spørsmål, humrer Lars. – Nei, garasjen er for liten. Det er jo et paradoks siden jeg bor på bygda hvor tomteprisene er lave. Men jeg har halvveis bestemt meg for å kjøpe en motorsykkel til. Har nå en 2001 Triumph Bonneville 790, en av de siste som ble produsert i England, mens senere modeller ble montert i østen av britiske deler. Deilig klassisk stil, men naturkreftene merkes hele tiden og den er et slit å kjøre langt med i regnvær. Det vil være ille å selge den, så da er det jo bare å dra på seg mer brukt ræl. Valget står mellom 6-7 år gamle sykler, Honda ST 1300 Pan European, Yamaha FJR 1300 eller muligens BMW K1600, selv om jeg faktisk liker japanerne bedre enn tyskerne på to hjul.

– Hva synes du om norsk skjønnlitteratur for tiden? Hva leser og liker du selv?

– Jeg leser dessverre altfor lite når jeg skriver selv, for hodet mitt er bare i romanen. Dessuten blir jeg blir fort begeistret over andres skrivemåte, og så tar teksten farge av det jeg nylig har lest, og det gir bare enda mer omskriving enn jeg allerede er belemret med. Jeg rakk endelig å lese Tore Kvævens «Når landet mørknar», og den vil jeg klappe og juble for. Brageprisen han mottok var en av de mest fortjente Bragepriser på 300 år.

– Noen ord om litterær bruk av dialekt, dialektord opp mot ditt naturlige skrift- og talemål og standardisert bokmål og nynorsk?

– Fra og med «Søsterklokkene» prøvde jeg å markere dialekt på forskjellige måter. Men om dialekta skrives helt ut, kommer en klumset underlegenhet når den møter fortellerstemmen. Den er hos meg på litt konservativt bokmål, og dermed er det den som har autoriteten, for den støttes av alle innarbeidede språk regler og grammatikk. Jeg endte med å gi bygdefolkets replikker et vokabular med 20-25 faste dialektuttrykk – noen av dem forekom mye (oss istedet for vi) og noen var mer spesifikke (messom istedet for liksom, fikt i stedet for innfall). I tillegg styrket jeg dialektas verdi ved at de utenbygds ofte ikke forsto dialektordene, slik at det ble nødvendig gjennom dialog å forklare dem. En del morsomt å hente på det. Dessuten kan dialekt svinge seg mye friere og danse mer, og det er også mulig å finne på ord og si at de er dialektord. Skråpånatta, for eksempel. Og Vasslosen, Kvartstaur, Helgenskurv – alt dette er egne påfunn. Selve grunnlovsparagrafen i boka er på dialekt, og den er langt fattigere på bokmål enn den er på dialekt. Sammenlign «Du ska reinne vidt, og e ska reinne trangt, og når veven e vove ska oss tu kåmmå att», med «Du skal gå langt og jeg skal gå kort, og når veven er vevd skal vi to vende tilbake» – her er bokmålet mye fattigere, og ikke minst får dialekten en ekstrem styrke i at reinne kan bety både renningen i en vevnad, og det å reise ut.

– Du valgte å lese inn den siste lydboken din selv. Hvilke tanker gjorde du deg om det?

– Jeg har en veldig respekt for innleserfaget, og selvtilliten min var under 2 kvadratmillimeter stor etter første innlesingsdag. Anstrengt pust, hosting, magerumling midt i et avsnitt, leste for fort, for utydelig, huff. Jeg gjorde det fordi jeg ville lese på dialekt, nesten som et konserveringsarbeid for dølamålet. Men underveis oppsto noe uventet. Jeg måtte nå bruke dialekt også på fortellerstemmen og personene fra bygda, og reduserte den ikke – snakket bred, full dialekt (som sikkert er uforståelig for endel). Men i replikkene til alle utenbygds og utlendinger knotet jeg, og da blir jeg litt stotrete og usikker. Dermed skiftet autoriteten side i språket – med ett var det bygdas dialekt som hadde størst kraft og makt, mens alle tilreisende ble mer usikre og nølende – og det harmonerer jo godt med viljen i romanen.

– Hvis du vil røpe: Er du i gang med noe nytt?

– Ja. Tredje og siste bok. Aldri fri med trilogi.