Før Kjersti Anfinnsen lærte å lese, satt hun alene på rommet sitt og latet som hun leste bøker. Eller lekte at hun leste. Den styggen andungen var visst favoritten. Hun lekte også bibliotek. Bøkene var alfabetisk ordnet i en smal bokhylle av furu, og alle hadde en lapp i en hjemmeklippet og -limt lomme på innsiden av den bakerste permen.
– Ja, så kom jeg og lånte bøker av meg selv, da, forteller Anfinnsen. I dag er hun selv forfatter. Har så langt to romaner bak seg, begge kritikerroste, den siste prisvinnende. Dette har hun oppnådd parallelt med å jobbe som tannlege, og fostre to barn.
MK: Når begynte du selv å skrive?
KA: Både nå og da var det naturlig og nødvendig å skrive noe eget. Da jeg lærte å skrive, stjal jeg kladdebøker på skolen, og lagde bøker med titler som: Dikt 1, Dikt 2, Dikt og andre fortellinger, Fortellinger 1 osv. Jeg kan ikke huske at jeg hadde noen idé om at jeg ville bli forfatter, jeg drømte om å bli bibliotekar eller bli med i Bobbysocks, noe slikt, men på et par skoleavslutninger på barneskolen leste jeg egne dikt. Sikkert ikke uvanlig, og ikke var de bra heller, men likevel; den eneste kommentaren jeg kan huske fra det, kom fra en av de andre foreldrene, som lurte på om jeg var langsynt for jeg holdt kladdeboka så langt fra meg.
MK: Var det en såkalt forfatterdrøm i deg?
KA: Det var ingenting i omgivelsene, som gav meg noen tanke om at det var mulig å bli kunstner. På skolen lærte vi om Olav Duun og Kåre Holt, som er tilknyttet Holmestrand. Jeg visste ikke at Bergljot Hobæk Haff vokste opp like ved meg. Henne oppdaget jeg ved en tilfeldighet etter å ha lest Skjøgens bok. Hun ville vært en flott forbilde for meg som ung.
MK: Bergljot Hobæk Haff i nabolaget! Det må være fint å tenkte på at hun kunne ha sittet et sted i nærheten og skrevet Jeg, Bakunin, og raljert over revolusjonene!
KA: Ja, hun var kul, leste i et intervju at hun likte å sose om sommeren. Det fins ikke bedre enn litt sosing om sommeren. Men jeg tror ikke hun skrev noe som ble publisert i Botne hvor hun ble født og vokste opp. Hun flyttet videre til Danmark. Men vi har nok gått mange av de samme veiene og stiene som barn. Da jeg gikk grunnskolen, var hun godt kjent i Norge, men verden var jo så liten og lukket da, så bare det at hun var en kvinnelig forfatter med tilknytning til mitt sted, kunne skutt noen flere og videre fremtidsscenarier til den jentungen jeg var.
MK: Men to så bra forfattere fra samme, vesle plass, Botne. Hva er det med plassen, tror du?
KA: Tror ikke det handler om stedet. Ingen av oss har slekt der, men vi har i alle fall det til felles at selv om det er sosing om sommeren, så finnes det dedikasjon til det skrivende arbeidet. Selv har jeg i hvert fall aldri vært redd for å arbeide, men så slekter jeg på en kombinasjon av generasjoner av arbeidere fra Jæren og finske flykninger som innvandret til Finnmark på slutten av 1800-tallet (kvener), og bygde sine liv på nytt. Uten prosjekter finner jeg ikke ro. Men selve stedet, tror jeg ikke hjelper, jeg tror det mer handler om en indre drivkraft. Mye av det jeg arbeider med, skjer hjemme hvor jeg kan se opp mot skrivestua/lysthuset der Wergeland skrev Jan van Huysums Blomsterstykke. Å kikke opp mot den hjelper ikke, for å si det sånn.
Odontologi og prosa
Anfinnsen tok videregående i Vestfold, og gikk videre til Odontologi i Bergen. Hun ble tannlege, og fikk jobb i Tromsø.
KA: Etter omtrent tre år, hvor læringskurven begynte å flate ut, opplevde jeg en meningsløshetskrise hvor jeg tvinges til å tenke selv omkring hva jeg vil bruke tiden på. Det var noe som manglet. Siden både reising og skriving stod øverst på listen, begynte jeg å skrive reisereportasjer, deretter ble jeg kulturredaktør i en uavhengig gateavis som het Grus. Så fant jeg Forfatterstudiet i Tromsø. Jeg visste fort, at dette kommer jeg til å drive på med resten av livet. Det var første gang jeg var i et miljø med andre som skrev skjønnlitterært og tok det seriøst.
MK: Jeg tok forfatterstudiet i Bergen. Undervisningen avhengte av at vi snakket sammen. Vi jobbet vi tett sammen. Det gjør man kanskje i Tromsø også?
KA: Ja, og jeg savnet det fellesskapet fra Tromsø da jeg var ferdig der. Eller i hvert fall noen å snakke litteratur med. Så etter debuten min gikk jeg påbygning ved Skrivekunstakademiet i Bergen. For et privilegium det var å sitte i timevis i et stille rom uten verdens støy å diskutere tekster. Eller bare høre lærernes, Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness, essayistiske ordvekslinger. Det burde vært laget podcast fra de seansene der. Jeg omfavnet motstanden jeg fikk, konstruktiv kritikk har vært veldig utviklende for meg.
MK: Det å lage podcast fra de klasserommene er en veldig god idé! Hvem var lærere for deg i Tromsø, forresten?
KA: På den tiden var Liv Lundberg kunstnerisk leder, og jeg hadde Stig Sæterbakken som veileder. Han var en fantastisk leser. Dessuten hadde vi mange gode gjestelesere, blant annet Mona Høvring.
Det mangfoldige kvalitetsbegrepet
Debutboka beskriver en desillusjonert og skilt tannlege som en dag får sin elleveårige sønn tilbake. Romanen fikk jevnt over strålende anmeldelser, og ble oppsummert av Cathrine Krøger slik: «Debut som sitter fra første setning. … skjør og vakker far og sønn-roman.» Andreboka, De siste kjærtegn, beskriver tilstanden av å være et eldre menneske, og ble tildelt både Havmannprisen og Subjektprisen. Havmannjuryen skriver om fortelleren, at de «diskuterte lenge hva det er med denne fortelleren som gjør henne så uimotståelig for oss, og ble enige om at det nok er fordi hun får være akkurat så fandenivoldsk som hun vil være, etter et langt liv hvor hun virker å ha oppført seg ordentlig.» Vårt lands anmelder Erik Engblad er inne på noe annet når han skriver: «På en konsentrert og modig måte, lar Kjersti Anfinnsen dramatikken utspille seg i det stille gjennom et liv belagt av støv og smuler. Dermed blir det så virkningsfullt når Birgitte først roper faen. Romanen viser at veien fra resignasjon til indignasjon kan være kort likevel, hvis vi først innser at vi kan miste noe vi elsker.»
MK: Hva tenker du på som god litteratur?
KA: Jeg har bredt nedslagsfelt, men en særlig hang mot det sannhetssøkende, det fandenivoldske, eksistensielle og når noen får meg til å le høyt.
MK: Å? Er det et kjennetegn ved din litteratur, tror du?
KA: Ja, kanskje jeg er en slags hybrid av Inghill Johansen (Klage) og Michel Houellebecq (Serotonin). Litterært sett, altså. Håp uten optimisme. Jeg skriver for å finne ut av noe, selv nå, når jeg skriver til deg, tar jeg meg i å teste ut språk og mening. Det meste må fjernes. Slik er det i mine litterære tekster også. Så sitter man der og diskuterer med seg selv.
Jeg får endelig være i fred, og opplever at jo mer jeg får arbeide skjønnlitterært, jo større vil sjansen være for at jeg en dag begår et mesterverk på høyde med Orlando av Virginia Woolf eller Idioten av Dostojevskij. Ha!
MK: Det som du sier her tar meg over til det siste temaet jeg ønsker å ta opp. Nå sitter mange av oss og diskuterer med oss selv fordi det fortsatt er en del restriksjoner grunnet den pågåande pandemien. Man er oppfordret til å unngå kollektivtransport, og det gjør at man fortsatt sitter hjemme. Hvordan merker du unntakstilstanden, som forfatter?
KA: Nå er det omtrent tolv år siden jeg seriøst begynte å skrive skjønnlitterært. Tiden har vært det største hinderet, på grunn av barn og annet arbeid. 13. mars havnet jeg i karantene etter en Paris-tur og har siden nesten ikke arbeidet klinisk. Jeg har omfavnet denne muligheten til å skrive hver dag, og jeg har aldri tidligere fått lest så mye. Jeg opplever et enormt oppdemmet trykk, hvor arbeidet forplanter seg og genererer mer arbeid. Jeg nærmest sover på meg scener og setninger. Jeg ser konturene av et førsteutkast i et av arbeidene mine, og har mange ideer jeg har begynt å skrive på for å se om de vil utvikles og være interessante nok til at jeg kan stå det krevende løpet det er å skrive en roman.
MK: Jeg regner med at det har vært vanskelig å utføre yrket som tannlege siden utbruddet. Hvis jeg har rett i at du ikke er så travel som tannlege akkurat nå: hvordan ser du at det å kunne/ måtte fordype seg i et litterære virket kommer skapingen din til gode?
KA: Jeg får endelig være i fred, og opplever at jo mer jeg får arbeide skjønnlitterært, jo større vil sjansen være for at jeg en dag begår et mesterverk på høyde med Orlando av Virginia Woolf eller Idioten av Dostojevskij. Ha!
For et privilegium det var å sitte i timevis i et stille rom uten verdens støy å diskutere tekster.