– Drit i det, nå må du skrive deg gjennom! sa skrivelærer og forfatter Bård Torgersen til Amalie Kasin Lerstang, da hun var student ved Westerdahls School of Communication, og hadde mistet troen på teksten sin. Lerstang lyttet, skrev seg gjennom, og publiserte, i 2014, Europa. Denne, hennes første roman fikk Tarjei Vesaas Debutantpris. Det første redaktørengasjementet hennes endte med at tidsskriftet (Fanfare, sammen med Synnøve Øverland Knudsen) ble kåret til beste nordiske tidsskrift (2016). Da hun i 2018 debuterte som poet, ble hun lest – av en samlet bransje – som en formsikker og fullverdig poet.
Første boken var en modernistisk kortroman. Den neste er dikt på dialekt. Er det et sprang?
Mange spør om akkurat dette, så da oppfattes det kanskje som et sprang? For meg har det ikke føltes så voldsomt. Når jeg skriver kommer som regel formen av nødvendighet, ut ifra hva jeg ønsker å snakke om og tenke rundt. Man kan si at teksten «tvinger» seg fram slik den trenger å være. Det betyr ikke at jeg ikke har forsøkt ulike tilnærminger underveis – Vårs hadde på et tidspunkt noen essayistiske tekster jeg forsøkte å integrere, men de brøt med tonen, rytmen og tempoet jeg ønsket å holde på gjennom samlinga (jeg ville at den skulle renne avgårde som ei elv!), så de måtte ut.
Det største spranget for min del har handlet om språket, stilen. Debutromanen min er skrevet i et monotont og stilistisk språk. Ironisk nok kan man kanskje si, er diktsamlinga mer «skravlete». Der jeg i debutromanen kuttet og kuttet og kuttet for at teksten skulle ha det riktige trykket, jobbet jeg med diktsamlingen i motsatt retning, jeg ville at den skulle bevare det muntlige preget, få lov til å skeie ut. Man kan si at jeg redigerte den til å oppleves «uredigert».
Ironisk er det da kanskje også at mange leser diktene som nær ditt helt naturlige talemål. Har du «konstruert deg fram til» en fortellerstemme som ligger nær et opprinnelig Amalie-språk?
Når jeg leser diktene høyt, er nok dialekta tydeligere enn på papiret. Da bruker jeg mitt språk, det jeg vokste opp med før jeg flytta til Oslo og ble forvirra, som er en slags sleivete østlandsvariant av bokmål. På papiret er det nok litt mindre tilstedeværende, selv om det er flere innslag av dialekt tilstede. I Vårs er det muntlige språket brukt for å si noe om identitet, tilhørighet, bakgrunn, men det er ikke sikkert det er like relevant i en annen roman eller diktsamling. Men det var deilig å skrive for eksempel «jeg har sitti» eller «jeg har liggi». Å ha sittet – det er ikke mitt språk, det høres ut som noe man bare driver med på et værelse om aftenen. Da føler jeg teksten blir mer oppstyltet enn jeg vil at den skal bli, selv om jeg sikkert i 99% av tilfellene skriver «sittet». Men akkurat i denne diktsamlinga, som handler om stedet jeg kommer fra, var det et poeng å imitere det muntlige språket der til en viss grad. Å skrive muntlig eller ikke er jo et valg, både «sittet» og «sitti» sier noe om mennesket som snakker, så i andre tilfeller vil streit bokmål være det riktige. Kanskje jeg ender opp i en god blanding tilslutt?
Mer overordnet håper jeg at jeg ikke har funnet min fortellerstemme, for å lete meg fram til den i hver nye tekst er noe av det som interesserer meg når jeg skriver. Det er som å spille teater, og det er kjedelig å spille den samme rollen hver gang.
Siden du gikk ut fra Westerdahls har du skrevet – i alle former, og også jobbet med tidsskrift og formidling av andres litteratur. Hva da med eget språk. Har du hatt noen å forske sammen med, eller gjør du nå jobben alene?
Jeg har noen faste lesere jeg stoler på, og har jeg jobbet lenge nok med en tekst er jeg veldig lite gnien på å sende det rundt. Da har jeg for lengst blitt blind, og det kan fort være jeg har havna helt på jordet. Da priser jeg meg lykkelig over at jeg har gode lesere rundt meg som gidder, og som sier ifra når det er ræva. Jeg liker å ha ulike øyne på et arbeid, så selv om de kan ha veldig ulike meninger, er det ofte i koret av (velbegrunnede) tilbakemeldinger at prosjektet blir tydelig for meg, at jeg ser hva som er viktig for meg ved denne teksten. Ellers har jeg redaktøren min, han er en viktig samarbeidspartner. Men i den fasen jeg er i nå, hvor jeg akkurat så smått er i gang med noe nytt, er det nok best at jeg får tumle rundt aleine, kun med andres bøker til hjelp. Og sånn går åra, si! På et kakediagram ville det absolutt største stykket vært den tida man bare sitter der aleine og forsøker.
Kan du formulere en kort poetikk om egen skrift?
Det høres kanskje ut som alt er oppe i lufta for meg for tida, og det har kanskje noe å gjøre med at jeg nå forsøker å komme i gang med et nytt prosjekt, uten helt å vite hvor det skal ende. Men jeg forsøker å ikke sette meg selv fast i en idé om hva skriving skal være eller hvordan kvalitet ser ut for meg. Det gir meg helt spasmer å skulle jobbe under et slikt regime. Har man et snev av autoritetsforakt og samtidig er sin egen sjef, er det nok lurt å ikke legge for tydelige føringer, den man ender opp med å hate er bare seg selv. Kanskje blir det mer satt etterhvert, men jeg er fortsatt opptatt av å holde det åpent, lete meg fram, kunne motsi meg selv fra en dag til den neste. Poetikken tyter kanskje ut i alt man sier om sin egen tekst, men de gangene jeg i ulike sammenhenger har blitt bedt om å skrive en poetikk, ser jeg på den teksten i ettertid og ser at det der, det er løgn. Eller bare veldig, veldig…kleint?
Kan du fortelle litt mer om begynnelsen av forfatterskapet – om det å bestemme seg for å satse på bokutgivelse?
Debutromanen min begynte som et prosjekt på Westerdahls. Bård Torgersens måte å ta teksten på alvor på var avgjørende for at jeg begynte å gjøre det selv og fikk mot til å fortsette etter jeg var ferdig på skolen.
Språket er rytmisk, fortettet, holdt i korte setninger uten adjektiver, hvilket gir en nesten kjølig, registrerende effekt. Likevel makter forfatteren å skrive en bok som aldri blir kjedelig eller forutsigbar, men som holder leseren konsentrert og nysgjerrig.
Daværende leder i Det litterære råd, Markus Midré, om Kasin Lerstangs debutroman «Europa«