Aktuelt

Litteraturen som brenner som faen

Kenneth Moe debuterte på Pelikanen Forlag i 2015 med kortromanen Rastløs, kom i fjor med Det åpenbare og er i høst aktuell med essayet Imot…

Kenneth Moe (c) Mette Karlsvik

Kenneth Moe debuterte på Pelikanen Forlag i 2015 med kortromanen Rastløs, kom i fjor med Det åpenbare og er i høst aktuell med essayet Imot Sæterbakken

Da han i fjor ble tildelt Tarjei Vesaas Debutantpris for Rastløs, skrev Det litterære råd, ved Eirik Ingebrigtsen, blant annet at Moe «imponerer med ein filosofisk, aforistisk og erkjennande prosa. Gjennom konsise og uthaldande fragment, undersøker forfattaren ein ung manns einsemd, sjølvforakt og depresjon, begjær og kjærleikssorg. I dette eksistensielle nullpunktet blir litteraturen både redninga og hindringa.»

Den kvelden Lars Saabye Christensen mottok Tarjei Vesaas Debutantpris på Continental Hotel, tok han med seg prispengene, gikk til Danskebåten og begynte ferden mot et skriveopphold i Paris. Hva gjorde du i perioden etter at du fikk Vesaasprisen?

Reiste til Roma (kulturoverdose) og Hellas (ingen kultur — bare strand). Men aller først lagde jeg et veldig strengt budsjett for å strekke pengene så langt som mulig.

Hadde prisen noen andre konkrete funksjoner i forfatterskapet? Fikk du bestillingsoppdrag eller kontakter som har vært viktige?

Det hadde den nok. Jeg har fått tilbud her og der. Folk sier ikke akkurat til meg at det er på grunn av prisen, men den spiller selvfølgelig inn. Det aller viktigste er tid tid tid. Tid til å lese like mye som til å skrive.

 Pelikanen forlag skriver om Moes nye bok Imot Sæterbakken at han tar stilling til og et oppgjør med sin tidligere skrivelærer Stig Sæterbakkens pessimisme: «For hva betyr egentlig en forfatters tungsinn for leseren som går til bøker for mening? 

Vi forventer jo alle på et eller annet plan, uansett hvor kyniske miner vi har lært å sette opp, at forfatteren har forstått noe … i alle fall forsøkt å forstå.

Hvorfor skulle han eller hun ellers ha fylt opp så mange sider med livaktige observasjoner? Hvorfor skulle vi ellers sitte og lese dem?

Sagt med andre ord: «Hvorfor leser jeg alltid så triste bøker?» Sæterbakken blir utgangspunkt for en større utforsking av litteraturens moralske verdi og innvirkning. Litteratursynet som skrives frem er både praktisk og romantisk, problematiserende og idealiserende: Vær nøye med din litterære diett – det handler om livet!»

Hvorfor ville du skrive om Stig Sæterbakken?

Fordi han var skrivelæreren min en periode da jeg var enda mer lettpåvirkelig enn jeg er nå. Og jeg er fortsatt lettpåvirkelig. Fordi han er den mest interessante norske forfatteren i nyere tid og fordi jeg er uenig med ham om så mangt. På grunn av den evig-interessante forbindelsen mellom liv og litteratur: «for Stig lot det til å eksistere en nesten uhyggelig tett forbindelse mellom litteraturen og virkeligheten», for å sitere Henning Hagerups bidrag til fjorårets antologi om ham. Enda enklere: På grunn av den mystiske tiltrekningskraften enkelte forfattere har. Litterær forelskelse. Fordi jeg tror bøker kan være genuint farlige og forføreriske om ikke man leser imot.

Hva slags bok ble det, vil du selv si?

Et selvforsvarsskrift, som jeg skriver i boka. Innflytelsesangst beskrevet fra innsiden. Et forsøk på å klargjøre mine egne tanker om litteratur og liv ved å se nærmere på et forfatterskap som har betydd mye for meg. En poetikk. En venn av meg sa en gang for flere år siden, før jeg hadde gitt ut noe, da jeg bare tenkte tenkte tenkte hele tiden på hva slags bøker jeg ville skrive istedenfor faktisk å skrive, at jeg burde gi ut sånne manifestaktige tekster som de jeg mailet til ham. Jeg ble fornærmet, sint — han hadde rett. Alle interessante tekster er også manifester, inneholder sin egen poetikk. 

Din nye bok er ikke bare viktig i sin egen rett som bok, men (tenker jeg) litteraturpolitisk. Pelikanen gir ut essayet ditt som skjønnlitteratur, og sender på den måten ut et signal om at essay er (kan være) skjønnlitteratur og skal bli vurdert på innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Har du selv vært delaktig i avgjørelsen om å kalle det skjønnlitteratur og ikke sakprosa?

Vet du, jeg har veldig mange meninger om dette, men jeg var faktisk ikke delaktig i den avgjørelsen. Faktisk lød det motsatt da jeg snakket med Eirik i forlaget om dette sist. Men det er jo egentlig et godt eksempel på problematikken: selv forlag og forfatter har ikke avklart seg imellom hva dette er. Essayistikk og litterær sakprosa må likestilles med romaner og noveller. Noe annet er latterlig. Helt latterlig. Selv har jeg jo slengt med leppa i flere år om at virkelighetsromaner og litterær sakprosa er bedre enn såkalt-normalprosa, og så vinner en fordømt god såkalt-normalprosaist Vesaas-prisen året etter meg, og det beviser at det er samme hvilken sjangerbetegnelse en bok har, det som teller er at den føles nødvendig, at den brenner som faen, at den er klok på den måten bare skjønnlitteraturen er klok, det vil si klok på en uklok måte, at den er desperat etter visdom, men uten å legge skjul på hvor langt unna visdommen er.

Nylig leste jeg en posthum utgivelse av Richard Rorty med den megetsigende tittelen Philosophy as Poetry: «At the heart of philosophy’s quarrel with poetry is the fear that the imagination goes all the way down — that there is nothing we talk about that we might not have talked of differently.» Man kan ikke skille filosofi fra poesi. Alle slags forfattere forsøker så godt de kan å beskrive verden presist. God litteratur — enten det er fiksjon, poesi, filosofi eller sakprosa — handler om famling etter sannhet. Det bør være kriteriet for å skille brukslitteratur fra skjønnlitteratur: er dette en skolebok full av svar eller er det en famlebok? Verden trenger famlebøker og famlebøker trenger kulturpenger.

Du skriver denne sjangeren også i andre sammenhenger, og, synes jeg, gjør det godt. Hva slags plass tror du essayet vil ha i ditt forfatterskap framover? 

Notatbøker er veldig viktige for meg. I utlandet kjøper jeg ikke suvenirer, men notatbøker jeg ikke finner i Norge. I notatboka kan jeg famle. Det finnes en egen notatbokestetikk som er delvis samvittighetsransakelse, («lever jeg riktig?»), delvis dagbok, delvis innsanking av poetiske observasjoner, delvis god gammeldags fantasi. Jeg skribler også manisk i bøkene jeg leser. Selv fiksjonsideer — og jeg har fiksjonsideer! — angriper jeg essayistisk. Det vil si ved først å skrive om hva dette er for noe, istedenfor å gå rett på skrivingen Jeg er en abstrakt fyr. I sommer leste jeg Montaigne og Emerson fra perm til perm og gjenleste bøkene fra Nietzsches mellomperiode: Den muntre vitenskapen, Morgenrøde og Menneskelig, altfor menneskelig. Det høres sikkert dødspompøst ut, men faen heller: Montaigne-Emerson-Nietzsche er min personlige kanon. Bøkene deres gjør livet verdt å leve og setninger verdt å skrive. Hvorfor essayet? Fordi man kan komponere på setningsplanet istedenfor å tenke stort og narrativt. Fordi — igjen — man kan famle. Jeg griper til notatboka når jeg får et innfall og redigerer notatene senere. Det er nesten så man slipper å skrive og det er ingenting forfattere vil mer enn å slippe å skrive.

Har du en «femårsplan» eller annen langsiktig visjon for kunstnerskapet ditt?

Å, ja, jeg er reneste Stalin med femårsplanene mine! Det er morsomt at du spør: nei, jeg har ikke femårsplaner for skriving, men jeg har en toårsplan for lesing som jeg er i ferd med å gjøre om til en fireårsplan. For det meste klassikere, filosofi og kulturkritikk, med innslag av selvhjelp og populærvitenskap. Mye østlig. Jeg elsker gamle kinesere. Jeg har nettopp begynt på Shakespeare, lest Richard II og The Merchant of Venice. Det er sjelden jeg fryder meg når jeg leser, men det gjør jeg nå.

Planen er selvfølgelig like tvangsnevrotisk som jeg er. Hvor tvangsnevrotisk? Jeg planlegger å lese cirka femti sider om dagen i snitt frem til 34-årsdagen min. Jeg legger til bøker etter hvor mange sider jeg har igjen å fylle opp og hvor lange bøkene er. Jeg regner bort de fire-seks-åtte sidene først i boka. Blanksider, tittelark. Jeg vurderer fra bok til bok om jeg trenger å lese fotnotene eller ikke. Jeg hater bøker som har forord med romertall, for da er boka lenger enn jeg trodde først. Jeg hopper ikke over forord, håh-nei. Sånn her har jeg holdt på siden jeg fikk årsstipend av Kulturrådet i april.

Den eneste høyere utdannelsen jeg har fullført er skriveskoler. Jeg sliter med leseangst og blir lett distrahert. Derfor har jeg en følelse av å kaste bort mye tid. Leseplanen er min personlige mastergrad. Jeg har ingen tid å miste, jeg har levd mer enn en tredjedel av et gjennomsnittlig mannsliv allerede. Jeg gleder meg til å kunne lese mindre med god samvittighet. Enn så lenge må jeg ta meg sammen. Neste uke drar jeg på en ti dager lang meditasjonsretreat i Sverige i stor grad fordi jeg håper på å bli en bedre leser av det. 

For øvrig jobber jeg med en scifi-horror-vri på virkelighetslitteraturen. Rick and Morty møter Fernando Pessoa.

Du framstår selv som en kresen leser, som opplever Lars Amund Vaages nye noveller for distanserende, som blir fortvilet over at Ørstaviks språk komme i veien for at den siste romanen hennes åpnes for deg, og er streng mot debutanter som Rita Paramalingam («Retningsløst portrett»). Er det noe av det du leser som anmelder for Aftenposten som inspirerer deg? Som gir deg håp for samtidslitteraturen?

Kommentaren om at språket kommer i veien var delvis deskriptiv — det er det boka handler om — og ikke bare en kritikk. Hittil har jeg kun anmeldt de tre bøkene du nevner og ikke hatt tid til mer, så jeg skal ikke generalisere om norsk samtid ennå. Litt av grunnen til at jeg takket ja til å anmelde er nettopp for å få lest mer samtidslitteratur. Spør meg senere. Jeg har håp for meg selv, ellers ville jeg ikke skrevet. Jeg har håp for mange av de jeg kjenner som skriver, særlig noen av de som ennå ikke har gitt ut noe. Gled dere til Ragnhild Eskelands Føling som kommer på Pelikanen i høst. Egentlig skulle jeg bare kommentere et romanutkast hun sendte meg, men jeg hoppet over det og sendte manuset direkte til forlaget. Jeg kommer for øvrig fra Thomas Espeviks debutslippfest nå og han leste et veldig sterkt kapittel om kristen oppvekst, om tro og tvil, som traff meg rett i det iskalde ateisthjertet.

Men hva for et spørsmål er egentlig det, håp for samtidslitteraturen? Håp er fremtidsrettet. Man har håp for framtiden, ikke samtiden. Jeg håper på selvfølgelige ting, som at Trump blir avsatt og at Mike Pence oppfører seg mer pragmatisk enn Handmaid’s Tale. At vi kommer oss ut av dette sjuke parallelle universet vi har levd i siden november i fjor. At Kim Jong-un trekker seg mot immunitet og penger, at Kim-familien får sin egen realityserie. At MDG blir et seriøst parti eller at Venstre blir kule igjen i løpet av denne stortingsperioden, så jeg ikke blir nødt til å begynne å stemme på Rødt. At grønn teknologi blomstrer. At roboter tar over de verste jobbene og at overskuddet fordeles fornuftig. At vi egentlig er på vei mot en kontemplativ, vitenskapelig og kunstnerisk gullalder, selv om det ikke virker sånn akkurat nå. Håp for litteraturen? La meg sitere Mos Def: «You know what’s gonna happen with hip-hop? Whatever’s happening with us.»

Hva gjør denne lesingen og analysen med din egen skriving?

Finansierer den.

Da Moe fikk vesaasprisen i fjor spurte jeg ham om det abstrakte mot det konkrete: Hva gjør han for ikke å stivne tankemessig? Moe svarte: Prøver å oppholde meg så mye som mulig i det ordløse. Prøver å ikke konkludere eller ta valg, men la disse oppstå av seg selv. Stiller så nye spørsmål. Leser bøker, utforsker …