Også Litteraturhuset i Oslo møter nå kritikk. Få dager etter at en gruppe bergensforfattere rykket ut mot driften av det planlagte Litterarturhuset i Bergen, får «moderhuset» i Oslo refs. – Jeg er skuffet over å se hva Litteraturhuset har blitt, sier forfatter og mikroforlegger Paal Bjelke Andersen til Klassekampen. – Litteraturhuset er mer opptatt av å tjene penger enn å utvikle litteratur.
– Min forventning til Litteraturhuset da det kom, var at det skulle skape en viss energi; drive litteraturen videre, kanskje også klare å skape et eget miljø rundt selve huset. Tvert imot har Litteraturhuset blitt et sted der publikum går hjem så fort arrangementene er over. De kommer dit for å bli snakket for, ikke for å samtale. De kommer dit for å konsumere litteratur, en som har blitt produsert andre steder, sier Andersen, som mener Litteraturhuset har hatt «minimal betydning for norsk litteratur» etter at det åpnet dørene i 2007.
Les artikkelen i Klassekampen i sin helhet her:
http://www.klassekampen.no/58566/article/item/null/fullt-men-av-feil-folk
Enig? Uenig? Send en e-post til post@forfatterforeningen.no og del dine vurderinger og erfaringer med leserne av hjemmesiden!
Videre fra Klassekampen:
Selv bekrefter Paal Bjelke Andersen følelsen av Litteraturhuset som et sted der forfattere selv ikke alltid føler seg like velkomne:
– Når man henvender seg til Litteraturhuset, er det første som skjer at man blir presentert for prislisten deres. Man blir behandlet som en kunde, ikke som en ressursperson, forteller Andersen, som har selv stått bak to arrangementer i bygget; begge gangene handlet det om «Tekstallianse», en mønstring av småforlag og tidsskrifter, som samlet deltakere fra hele Norden.
Begge gangene opplevde Andersen avstanden til Litteraturhusets ledelse som like betydelig.
– Vi var 140 utstillere fra hele Skandinavia, i stor grad mennesker som jobber ræva av seg uten å få betalt. Derfor spurte vi Litteraturhuset om det ikke gikk an å få noen retter i kafeen som var tilpasset deltakernes økonomi. Svaret vi fikk, var blankt nei, forteller Paal Bjelke Andersen, som i dag lanserer en nordisk serie med foredrag, opplesninger, samtaler og publikasjoner.
Serien har fått navnet «Folkebiblioteket» og er et samarbeid mellom Forlaget Attåt og Deichmanske bibliotek på Grünerløkka i Oslo. Å ha arrangementene på Litteraturhuset i Oslo, ble aldri vurdert som noe alternativ.
– Nei, det var aldri aktuelt, sier Bjelke Andersen.
– Men skulle ikke nettopp slike arrangementer som «Folkebiblioteket» være kjernevirksomheten til et sted som Litteraturhuset?
– Det trodde jeg også. Men den økonomiske inngangsbilletten på Litteraturhuset er veldig høy i forhold til de budsjettene sånne typer arrangementer har, sier Andersen, som beskriver seg selv som «en liten aktør med nærmest symbolsk økonomi».
Det er et utgangspunkt han deler med mange andre skrivende mennesker i dette landet:
– For meg som har drevet tidsskrift og driver et lite forlag, står valget mellom å betale 5000 kroner i leie for å ha et arrangement på Litteraturhuset, eller å heller bruke pengene på å hente inn to forfattere fra Sverige og heller ha arrangementet gratis på biblioteket eller Sound of Mu (et utested på Grünerløkka, journ.anm.), sier Paal Bjelke Andersen til Klassekampen.
– Litteraturhusets restaurant er beregnet for et folk med stor lommebok. Det er ikke et sted hvor fattige studenter og kulturarbeidere henger ut. Og da blir det heller ikke et sånt sted hvor man drar for å møte kolleger og diskutere litteratur, påpeker Birgit Hatlehol, leder for Oslo Poesifestival.
Hun er imponert over hvor godt Litteraturhuset har lyktes med sine debatter, men skulle samtidig ønske seg at huset hadde en sterkere litterær profil.
– Det blir mer debatt enn poesi, for å si det slik, og det er lite smal litteratur på programmet. Det vi ser nå, er at de mest innovative tingene i litteraturmiljøet i Oslo skjer andre steder i byen.
– Gir det grunn til bekymring?
– Nei, jeg synes det er flott, jeg. Det betyr bare at vi treffer litt andre typer publikum enn dem som vanker på Litteraturhuset.
– Hva slags publikum er det?
– Når vi arrangerer ting på Caféteateret på Grønland, for eksempel, treffer vi lokalbefolkningen i strøket. Folk som ikke nødvendigvis er Knut Olav Åmås eller Marte Michelet.
Slik svarer Litteraturhusets daglige leder Aslak Sira Myhre på kritikken i Klassekampen:
– Litteraturhuset har 250.000 besøk i året. Det er ikke mulig å skape et så stort publikum uten å ha et svært sammensatt klientell. Han kjenner seg ikke igjen i Tomas Espedals beskrivelse av hovedstadens litteraturhuspublikum som «ensartet og kjedelig».
– Er det et problem for Litteraturhuset at forfattere føler at terskelen for å sette i gang med egne arrangementer hos dere, og at dere priser dem ut av markedet? spør KK.
– Ideelt sett skulle være alt på Litteraturhuset vært gratis, alltid. Men slik er det ikke. Vi har lagt oss på et nivå der vi tar lav leie, og tilbyr samme pris til alle. Vi skulle gjerne ha innført et rabattsystem, der man betalte etter evne. Men da måtte vi gått inn og gjort oss til dommere over økonomien til alle som leier av oss, påpeker Aslak Sira Myhre.
– Og hvordan skal vi vurdere hvilket ideelt tiltak som er ideelt nok, eller hvilket småforlag som er lite nok? spør Myhre, som minner om at det billigste lokalet Litteraturhuset tilbyr eksterne arrangører ikke koster mer enn 1500 kroner å leie.
– Paal Bjelke Andersen mener Litteraturhuset har hatt «minimal betydning for norsk litteratur». Hvordan reagerer du på det?
– Da har han en veldig snever definisjon av hva litteratur er for noe. Vårt mandat er å være et hus for alle slags typer litteratur, fra sakprosa og debattbøker til poesi og skjønnlitteratur. Men dersom han og Tomas Espedal ønsker at vi bare skal drive med skjønnlitteratur, vil vi aldri kunne svare til forventningen, og heller aldri klare å fylle opp huset slik vi gjør i dag, sier Aslak Sira Myhre.
Vi minner om at du finner artikkelen i sin helhet i Klassekampen:
http://www.klassekampen.no/58566/article/item/null/fullt-men-av-feil-folk