Aktuell debatt

Litteraturpolitikk med stor L

«Det aller viktigste med innkjøpsordningene er helheten som sørger for rammer som gjør det mulig å arbeide langsiktig og skikkelig med litteratur i Norge.»

Det påpeker Anne Oterholm i denne kronikken, som også står på trykk i Klassekampen.

Av Anne Oterholm, rådsmedlem i Norsk kulturråd
Anne Oterholm i Kulturrådet.

Tretti år etter at den første innkjøpsordningen ble opprettet, hadde jeg min første direkte befatning med den da min bok nummer én ble påmeldt. Jeg tok det ikke i særlig grad innover meg. Forsto ikke hva påmeldingen hadde med bibliotekene eller distribusjonen å gjøre, hvordan den gjorde at jeg fikk en høyere royaltysats eller hva ordningen betydde i litteraturpolitikken. I dag kan jeg langt mer om alle innkjøpsordningen. For eksempel vet jeg at når norsk litteratur gjør det bra i utlandet, så handler det også om at norske forfattere utsettes for svært mye god litteraturpolitikk.  

Norsk Kulturråd har nå vedtatt nye retningslinjer for de skjønnlitterære innkjøpsordningene for voksne og for barn og unge. De vedtatte retningslinjene vil helt sikkert bli diskutert, og om få år vil de ganske sikkert også bli justert på nytt. Det aller viktigste med innkjøpsordningene er helheten som sørger for rammer som gjør det mulig å arbeide langsiktig og skikkelig med litteratur i Norge. Som sørger for at det finnes en bredde og et mangfold i den samlede norske litteraturen, og som norske lesere gjennom bibliotekene kan låne og lese. Jeg har aldri vært i tvil om at innkjøpsordningene til enhver tid må tilpasses den tiden de virker i. Ikke alt som passet i 1965, passer i 2021. Det gode er at det går fint, innkjøpsordningene egner seg utmerket for små og store tilpasninger og justeringer.  

I 2014-2015 sluttet innkjøpsordningene å være avtalebaserte, og fikk retningslinjer vedtatt av Norsk kulturråd. Tusen innkjøpte eksemplarer ble til sjuhundre i voksenordningene, fordi antallet folkebiblioteker i Norge har vært sterkt synkende siden ordningen ble opprettet. E-bøker ble permanent inkludert og utbetalingene skulle ikke lenger være basert på arkpriser, men på standardsatser og tabeller. I de nye retningslinjene for voksenbokordningen justeres nå fordelingen mellom e-bøker og papirbøker på nytt. Det blir noen færre papirbøker og litt flere e-boklisenser. Format er ikke avgjørende for Kulturrådet, så lenge leserne får tilgang til den litteraturen som skrives, bibliotekene formidler den og rettighetshaverne får betalt. Hvem vet om det blir kjøpt inn papirbøker om tjueår, eller om det lenger finnes forlag sånn vi kjenner dem i dag, eller kanskje har lydbøkene tatt over hele litteraturen. Det bestemmer uansett ikke om innkjøpsordningene består.

I den senere tida har det vært en diskusjon rundt det som kalles automatikken i de skjønnlitterære ordningene. Økt påmelding til ordningene har ført til at budsjettet har blitt kraftig utfordret. Samtidig vet alle som kjenner innkjøpsordningen at automatikken gir rask og forutsigbar distribusjon til bibliotekene, den garanterer forfatterhonorarer og bedrer mulighetene for å jobbe langsiktig og systematisk med forfatterskap for forlagene. Litteraturutredningen, Logikker i strid, skrevet av et uavhengig forskermiljø fra Høgskulen i Volda anbefaler at så godt som alle innkjøpsordningene bør blir automatiske.

Kulturrådet har nå vedtatt en videreføring av automatikken i den skjønnlitterære ordningen. Ordningen har blitt delt i to, slik at det er én ordning for barn og unge og én for voksne. De nye er utformet slik at det skal være mulig å beholde en høy innkjøpsprosent innenfor fastsatte budsjettrammer, noe som gir forutsigbarhet både for forfattere, forlag og bibliotek. Dette er ordninger som får bøkene raskt ut til bibliotekene, men som også forutsetter at forlagene tåler å ta den økonomiske risikoen som kommer dersom utgivelsen ikke blir kjøpt inn. Derfor opprettes det samtidig to nye ordninger, som retter seg spesielt mot nystartede forlag og selvpublisister. Disse ordningene vil være selektive, noe som innebærer at færre bøker vil bli kjøpt. Men samtidig slipper disse utgiverne den økonomiske byrden som ligger i den automatiske ordningen. Alle disse ordningene skal sikre at det skapes ny norsk skjønnlitteratur, for voksne eller barn og unge, som blir utgitt, spredt og lest.    

Regjeringens budsjettforslag for 2021 varslet ingen økning i bevilgningene til Norsk Kulturfond utover en pris- og lønnsjustering. Det opprinnelig budsjettforslaget ble senere kuttet med ti millioner. Det betyr at rettighetshaverne heller ikke i 2021 vil få noen kompensasjon for pris- eller lønnsvekst. De har ikke fått det på noen år. Jeg håper kulturpolitikere er enig med meg i at det ikke er rimelig, og at dette er et område som nå må prioriteres. Kompensasjonsordninger er viktige når samfunnet rammes av en pandemi men skriving og utvikling av litteratur i alle sjangere, trenger langsiktige rammer og forutsigbarhet. Og det er nettopp det innkjøpsordningene gir. For meg er det ingen tvil om at innkjøpsordningene er verdens beste litteraturpoltikk. Men de krever at norske politikere ønsker å satse på dem og gjennom dem fortsette å styrke litteratur i alle sjangere utgitt på norsk.